(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til å fremme en anke etter straffeprosessloven § 321 første ledd.
(2)Politimesteren i Øst utstedte 29. november 2026 forelegg mot A, født 00.00.1975, for overtredelse av «Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 23 b, jf. forskrift om bruk av mobiltelefon i bil § 2 for å ha benyttet mobiltelefon under kjøring uten at denne var håndfri eller plassert i en fastmontert holder i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen var en integrert del av kjøretøyets originalinnredning. Grunnlag: Tirsdag 25. november 2025 kl. 13.18 i X kjørte han personbil med kjennemerke 0000000 og benyttet mobiltelefon under kjøring.»
(3)A vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt tingretten for avgjørelse, jf. straffeprosessloven § 268.
(4)Romerike og Glåmdal tingrett avsa 17. juni 2026 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1975, dømmes for overtredelse av Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 23 b, jf. forskrift om bruk av mobiltelefon i bil § 2 til en bot på 12 500 kroner, subsidiært 11 dager fengsel.»
(5)A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og saksbehandlingen. Det ble blant annet anført at han ikke hadde fått tilgang til sakens dokumenter.
(6)Den 31. august 2026 oversendte påtalemyndigheten sin påtegning til retten, der det blant annet ble anført at A hadde fått tilbud om å gjøre seg kjent med dokumentene ved oppmøte på politistasjonen.
(7)Eidsivating lagmannsrett traff 4. september 2026 beslutning med slik slutning: «Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.»
(8)A har anket til Høyesterett. Det anføres at lagmannsretten hadde begrunnelsesplikt, samt at retten til kontradiksjon ble krenket da beslutningen ble avsagt uten at han fikk mulighet til å kommentere påtalemyndighetens påtegninger.
(9)Påtalemyndigheten anfører at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 femte ledd.
(11)Påtalemyndighetens påtegning til lagmannsretten ble oversendt per post til A 31. august 2026. Med normal leveringstid på 2–3 virkedager kom brevet tidligst frem til A 2. eller 3. september 2026. Lagmannsrettens beslutning ble truffet allerede fredag 4. september 2026, altså bare fire dager etter at påtegningen ble sendt A.
(12)Påtegningen inneholdt opplysninger som ikke åpenbart var uten betydning, og som A derfor hadde krav på å få uttale seg om, jf. straffeprosessloven § 324 annet ledd og HR-2026-490-U avsnitt 8. Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at retten ikke kan avgjøre saken før motparten har hatt en reell mulighet til å uttale seg, eventuelt til å be om frist for dette. Fem virkedager vil normalt være tilstrekkelig til at kravet om reell mulighet er oppfylt, se Rt-2015-619 avsnitt 19, men det må gjøres en konkret vurdering. Om denne heter det i avsnitt 18: «Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at retten ikke behøver å gi motparten frist for å kommentere en uttalelse, men at retten ikke kan avgjøre saken før motparten har hatt en reell mulighet til å uttale seg, eventuelt til å be om frist for dette. Hva som er tilstrekkelig tid, varierer etter hva slags sak det er tale om og hvor langt saksforberedelsen har kommet. I Rt-2009-1279 ble det ansett som en feil at en anke over en straffedom ble nektet fremmet til ankebehandling tre virkedager etter at ankesaken var oversendt fra påtalemyndigheten. I HR-2015-925-U ble det ikke ansett som en feil at påtalemyndighetens anke ble henvist til ankeforhandling seks virkedager etter at anken var forkynt for domfelte.»
(13)Utvalget finner at A ikke fikk tilstrekkelig anledning til å kommentere påtalemyndighetens påtegning, og at kravet til reell kontradiksjon dermed ikke er tilfredsstilt, jf. HR-2026-490-U.
(14)Ved brudd på kontradiksjonsprinsippet skal det etter praksis svært lite til før det legges til grunn at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen, se blant annet HR-2017-605-U avsnitt 9 og HR-2026-490-U avsnitt 10. Lagmannsrettens beslutning må derfor oppheves.