Dommerne Falkanger, Hellerslia, Stenvik
(1)Saken gjelder særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.
(2)I februar 2024 krevde C, D, E og F rettsutgreiing etter jordskiftelova § 4-1 om fallrettigheter til elvene Y, Z og Æ på gnr. 34 i X kommune.
(3)Motpartene i saken var A og B.
(4)Haugalandet og Sunnhordaland jordskifterett avsa 24. april 2025 dom med slik domsslutning: «1. Fallretten ligg til dei aktuelle eigedomane under gnr. 00 i samsvar med den reviderte matrikkelen frå 1886 ut frå mark og øre, slik det går fram av utskiftinga s. 2, avslutta 3.7.1933. 2. A og B er betalar solidarisk sakskostnadene med kroner 585.869,- til C, B, E og F.»
(5)A og B anket til lagmannsretten.
(6)Gulating lagmannsrett avsa 12. juni 2026 dom med slik domsslutning: «1. For gnr. 00 bnr. 0, 0 og o, i X kommune er den innbyrdes andelsfordelinga av fallretten i den del av Y, Æ og Z som vert utnytta i dag slik: bnr. 0 5,73 % bnr. 0 42,17 % bnr. 0 28,14 % bnr. 0 23,96 % SUM 100,00 % Den innbyrdes fordelinga av fallretten for gnr. 00 bnr. 0, 0, 0 og 0 i tabellen over gjeld fallretten på innmarka, i utmark og den del av fallretten i heia som bnr. 2 og 4 er medeigar i jf. delingsgrunnlaget for vestre hei. 2. Gnr. 00 bnr. 0, 0 og ) er medeigar i fallretten i den del av Y, Z og Æ som ligg ovanfor grensa mellom utmark og hei som er innteikna i utskiftingskartet (kartblad 2) i utskiftinga frå 1933. Andelen deira er i tråd med delingsgrunnlaget for vestre hei. 3. Partane ber eigne sakskostnader for lagmannsretten og for jordskifteretten. 4. Ankande partar betalar utgiftene til gebyr og liknande i lagmannsretten, medan rekvirentane av jordskiftesaka betalar tilsvarande kostnader i jordskifteretten.»
(7)A og B har anket lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse (slutningen pkt. 3) til Høyesterett. Sakskostnadsavgjørelsen er bare anket overfor to av ankemotpartene, C og D. Ankende part aksepterer at de ikke har fått tilkjent sakskostnader fra de øvrige ankemotpartene.
(8)Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Det anføres at det er en rettsanvendelses- og saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har avgjort rettigheter og plikter for sakskostnadene særskilt for hver av ankemotpartene, jf. tvisteloven § 20-6 første ledd. Videre er det feil når lagmannsretten har kommet til at de ankende partene ikke har vunnet saken overfor ankemotpartene C og D, jf. § 20-2 første og andre ledd. Det er lagt ned påstand om at Høyesterett treffer ny avgjørelse om sakskostnadene, subsidiært at lagmannsrettens kostnadsavgjørelse oppheves.
(9)C og D har inngitt anketilsvar. De anfører at tvisteloven § 20-6 første ledd ikke kommer til anvendelse i saken. Dersom bestemmelsen kommer til anvendelse, anføres det at anken må nektes fremmet. Det er vist til at sakskostnadsavgjørelsen er et resultat av en konkret og sammensatt tolkning av partenes rettsgrunnlag og påstander, reiser omfattende bevisspørsmål og at den ikke inneholder klare eller grove feil. Det er videre vist til at anken ikke reiser prinsipielle spørsmål.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(11)Ankeutvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd andre punktum.
(12)Lagmannsretten kom til at ingen av partene vant saken fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Deretter viste lagmannsretten til at de ankende partene har fått medhold av betydning, jf. § 20-3, men fant ikke at «tungtveiende grunner» tilsier at de helt eller delvis skal tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten konkluderte derfor med at partene bærer egne sakskostnader for lagmannsretten og jordskifteretten.
(13)Hverken for § 20-2 eller § 20-3 vurderte lagmannsretten de enkelte ankemotpartene hver for seg, men behandlet dem isteden felles.
(14)Det følger imidlertid av § 20-6 første ledd at dersom det er flere parter på samme side, «avgjøres rett og plikt til sakskostnader overfor motparten særskilt for hver part». Dette gjelder for både § 20-2 og § 20-3, jf. HR-2023-909-U avsnitt 14 og 15, der det presiseres at vurderingen må ta utgangspunkt i den enkelte parts påstand. Bare der de omstendighetene sakskostnadsavgjørelsen bygger på, stiller seg likt for alle partene, kan det foretas en felles vurdering, jf. Rt-2011-1089.
(15)Saken her gjelder om og eventuelt hvor stor andel de ulike bruksnumre under gnr. 34 har til fallrettigheter. For lagmannsretten la de ankende partene ned en prinsipal påstand hvor det er angitt hvor stor andel av fallrettighetene de mener at tilkommer de ulike bruksnumre. For noen av bruksnumrene gikk påstanden ut på at de ikke har fallrettigheter i det hele tatt.
(16)Ankemotpartene, som vant saken i jordskifteretten, la for lagmannsretten ned påstand om at anken forkastes.
(17)I Gulating lagmannsrett fikk de ankende parter fullt ut medhold i sine krav overfor bnr. 0 (C) og bnr. 0, 0, 0 (D). I forhold til bnr. 0, 0og 0 (E) og bnr. 0 og 0 (F) fikk de ankende parter ikke medhold fullt ut.
(18)De ankende parters sakskostnadskrav sto dermed ikke i samme stilling overfor alle motpartene, og lagmannsretten skulle ha vurdert de ankende parters sakskostnadskrav overfor hver enkelt motpart.
(19)Anken må da tas til følge.
(20)Ankeutvalget finner det mest hensiktsmessig at lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse oppheves i forhold til C og D.
(21)A og B har i fellesskap krevd sakskostnader for Høyesterett med 101 512,69 kroner inkludert merverdiavgift for As del av sakskostnadene. Kravet er basert på salær for 31,75 timers arbeid til en timesats på 2 900 kroner. Etter ankeutvalgets syn overstiger kravet klart det som må anses som nødvendige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader tilkjennes med 60 000 kroner. I tillegg kommer rettsgebyr med 8 070 kroner, slik at det samlet tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med 68 070 kroner.