(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til å fremme anke over tingrettens dom i en barnevernsak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd.
(2)A og B er foreldre til C, født 00.00.2017. Foreldrene bor ikke lenger sammen, og mor har fast bosted etter barneloven. Begge foreldre har del i foreldreansvaret.
(3)Barneverns- og helsenemnda i Trøndelag fattet vedtak 28. april 2025 med slik slutning: «1. Barnevernstjenesten i X overtar omsorgen for C, født 00.00.17. 2. C plasseres i godkjent fosterhjem. 3. C og A gis rett til 4 samvær per år á to timer hver gang. Kommunen gis anledning til å bestemme tid og sted for samvær. Kommunen, ved barnevernstjenesten, gis anledning til å føre tilsyn under samværene. Kommunen gis anledning til å begrense kontakt via telefon og digitale plattformer. 4. B gis rett til samvær med C 10 ganger per år á 4 timer hver gang. Kommunen, ved barnevernstjenesten, gis anledning til å bestemme tid og sted for samværene. Kommunen gis anledning til å føre tilsyn under samværene. Kommunen gis anledning til å begrense kontakt via telefon og digitale plattformer.»
(4)Mor krevde overprøving av nemndas vedtak, med prinsipalt krav om opphevelse av vedtaket, subsidiært fastsettelse av samvær etter rettens skjønn. Far gjorde partsrettigheter gjeldende og krevde samvær fastsatt etter rettens skjønn.
(5)Trøndelag tingrett avsa 12. desember 2025 dom med slik domsslutning: «Barneverns- og helsenemndas vedtak av 28. april 2025 (sak nr. BTR-2025/000032) stadfestes.»
(6)Mor anket dommen. Far innga ikke selvstendig anke, men innga prosesskriv hvor det fremkom at han ønsket at samværsfastsettelsen ble behandlet på nytt dersom lagmannsretten fremmet anken.
(7)Frostating lagmannsrett traff 10. juni 2026 følgende beslutning: «Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.»
(8)Lagmannsretten kom til at ingen av vilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd var oppfylt, med den følge at lagmannsretten var avskåret fra å gi samtykke til å fremme anken.
(9)A innga anke til Høyesterett 1. september 2026, etter ankefristens utløp, og krevde samtidig oppfriskning for oversittelse av ankefristen. Det er anført at fristoversittelsen skyldes advokatsvikt, og at det bør gis oppfriskning etter tvistloven § 16-12 første ledd, subsidiært etter § 16-12 tredje ledd.
(10)I anken er det i korte trekk anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull, og at lagmannsretten skulle ansett samtykkevilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b og c oppfylt, både for omsorgsovertakelse og samværsfastsettelsen.
(11)Til samværsfastsettelsen har A anført at det er vesentlige svakheter ved tingrettens dom fordi det er fastsatt et svært begrenset samvær uten å knytte begrunnelsen til barnevernsloven § 7-2 tredje ledd. Gjenforeningsmålsetningen er ikke forlatt, og verken tingretten eller lagmannsretten har identifisert konkrete «sterke og spesielle grunner» som rettferdiggjør det svært begrensete samværet. Beslutningen tilfredsstiller heller ikke kravene etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.
(12)A har lagt ned påstand om at det gis oppfriskning for oversittet ankefrist, og at lagmannsrettens beslutning oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
(13)X kommune har inngitt anketilsvar. Til oppfriskningskravet er i korte trekk anført at det ikke er grunnlag for å gi oppfriskning, verken etter tvisteloven § 16-12 første eller tredje ledd.
(14)Til anken anføres at lagmannsrettens beslutning er tilstrekkelig begrunnet og at lagmannsrettens vurdering av samtykkevilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b og c er korrekt. Kommunen har prinsipalt påstått at det ikke gis oppfriskning for ankefristen, subsidiært at anken forkastes.
(15)B har ikke gitt merknader i ankesaken for Høyesterett.
(16)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling. Dette omfatter blant annet om de lovbestemte vilkårene for ankebehandling i lagmannsretten er oppfylt. Ved denne prøvingen har utvalget full kompetanse, jf. HR-2020-661-S avsnitt 60.
(17)Utvalget tar først stilling til om det skal gis oppfriskning for oversittelsen av ankefristen etter tvisteloven § 16-12 tredje ledd.
(18)Oppfriskning kan gis dersom det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen. Ved avgjørelsen skal det legges særlig vekt på forsømmelsens karakter, partens interesse i å foreta prosesshandlingen og hensynet til motparten. Oppregningen i bestemmelsen er ikke uttømmende. Det skal foretas en bred skjønnsmessig vurdering der interesseavveiningen mellom partene er det sentrale, jf. for eksempel Rt-2013-443 avsnitt 17.
(19)Etter ankeutvalgets syn bør ankende part gis oppfriskning. Saken gjelder vedtak om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær, og har følgelig stor velferdsmessig betydning for A. Hun har anført at hun innen ankefristen formidlet til sin daværende prosessfullmektig at hun ønsket å anke. Det er ikke dokumentert for utvalget hvilken kommunikasjon parten og daværende prosessfullmektig har hatt. Selv om partene i utgangspunktet i henhold til tvisteloven § 3-5 skal identifiseres med prosessfullmektigens handlinger og unnlatelser, må dette prinsippet anvendes med forsiktighet i saker av stor velferdsmessig betydning for parten, se HR-2020-79-U med videre henvisning. Videre taler ikke hensynet til motparten i saken – kommunen – mot at oppfriskning gis.
(20)Kravet om oppfriskning av fristen for anke til Høyesterett tas derfor til følge.
(21)Når det gjelder anken over omsorgsovertakelsen mener ankeutvalget at det er klart at anken ikke kan føre frem. Denne delen av anken forkastes i medhold av tvisteloven § 30-9 andre ledd.
(22)Tingretten fastsatte omfanget av mors samvær til fire samvær i året med en varighet på to timer hver gang. Tingretten knyttet sine vurderinger til barnevernsloven § 7-2 andre ledd. Det tas utgangspunkt i at gjenforeningsmålet ikke er oppgitt, men at det er lite realistisk at gjenforening kan skje på kort eller mellomlang sikt. Retten konkluderte med at det fastsatte samværet balanserer hensynet til at samværene skal bidra til å styrke og utvikle båndene mellom mor og datter, samtidig som at samværene ikke skal utgjøre en urimelig belastning for datteren.
(23)Ankeutvalget viser til barnevernsloven § 7-2 tredje ledd, der det fremgår at det må foreligge «sterke og spesielle grunner» for at samværet skal «begrenses sterkt eller falle helt bort». Fire samvær i året, som fastsatt av tingretten, må her anses som et sterkt begrenset samvær, se for eksempel HR-2021-474-A avsnitt 43 og, på et tilknyttet område, HR-2021-1437-A avsnitt 67.
(24)Tingretten skulle derfor ha vurdert om det forelå sterke og spesielle grunner for å begrense samværet så sterkt som tingretten gjorde. Med de rettslige utgangspunkter tingretten har tatt, er det uklart om retten har vurdert samværet opp mot det korrekte vurderingstemaet.
(25)Dette er etter ankeutvalgets syn en vesentlig svakhet ved tingrettens dom. Vilkåret i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav c er oppfylt, og lagmannsrettens beslutning må oppheves når det gjelder samværsomfanget.
(26)Kjennelsen er enstemmig.