(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i en sak om narkotikalovbrudd og heleri. Spørsmålet er om anken skal fremmes til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323.
(2)Den 4. februar 2026 ble A, født 00.00.1994, tiltalt for flere narkotikalovbrudd og heleri.
(3)Tiltalen post I gjaldt grov narkotikaovertredelse, jf. straffeloven § 232, jf. § 231, subsidiært heleri, jf. straffeloven § 332, jf. § 15. Også post II gjaldt heleri, jf. straffeloven § 332, mens post III gjaldt narkotikaovertredelse, jf. straffeloven § 231.
(4)Hordaland tingrett avsa 31. mars 2026 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1994, frifinnes for forholdene tiltalen postene II og III. A, født 00.00.1994, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, til fengsel i 3 – tre – år og 7 – syv – måneder. Fullbyrdingen av 2 – to – år og 7 – syv – måneder av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 5 – fem – år, jf. straffeloven § 34 følgende og på det særvilkår at A i prøvetiden gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. straffeloven § 37 bokstav f. Straffen er en fellesstraff med den betingede delen av Hordaland tingretts dom av 05.09.2024, jf. straffeloven § 39 tredje ledd. Varetektsfradraget utgjør 291 – tohundreognittien – dager, jf. straffeloven § 83. A frifinnes for krav om inndragning.»
(5)Påtalemyndigheten anket dommen til lagmannsretten.
(6)Gulating lagmannsrett avsa dom 16. juli 2026 med slik domsslutning: «1. A, f. 00.00.1994 dømmes for overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd og straffeloven § 333 første ledd, jf. § 332, sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, straffeloven § 79 bokstav b, straffeloven § 39 tredje ledd og straffeloven § 52 første ledd bokstav b til fengsel i 4 – fire – år og 4 – fire – måneder. Varetektfradraget utgjør 395 – trehundreognittifem – dager per 02.07.2026, jf. straffeloven § 83. Straffen er en fellesstraff med Hordaland tingretts dom av 27.06.2025, jf. straffeloven § 52 første ledd bokstav b og den betingede delen av Hordaland tingretts dom av 05.09.2024, jf. straffeloven § 39 tredje ledd. 2. A, f. 00.00.1994 dømmes til å tåle inndragning av 450 000 – firehundreogfemtitusenkroner – til staten, jf. straffeloven § 67, jf. § 75.»
(7)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. Han gjør i korte trekk gjeldende:
(8)Lagmannsrettens domsgrunner under skyldspørsmålet for tiltalen post I og II er mangelfulle. Sentrale punkter i bevisvurderingen står uforklart, og lagmannsretten har unnlatt å nevne flere av bevisene som tingretten la avgjørende vekt på. Begrunnelsen under straffutmålingen er også mangelfull, og lagmannsretten har i tillegg begått en lovanvendelsesfeil. Det er uklart hvordan lagmannsretten har beregnet den samlede straffen. Lagmannsretten skulle konkretisert hvor stor del av den betingede dommen fra 2024 som ble lagt til i straffen. Det samme gjelder dommen om samfunnsstraff fra 2025. Lagmannsretten har også unnlatt å nevne flere sentrale bevis ved spørsmålet om det er grunnlag for betinget dom med særvilkår om narkotikaprogram. Det står uforklart hvordan lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten. I alle tilfeller har tiltalte et klart behov for behandling og hjelp fremfor soning, og lagmannsretten skulle idømt ham betinget dom med særvilkår om narkotikaprogram. Tiltalte har ankerett for tiltalen post II. Anken reiser uansett prinsipielle spørsmål og bør henvises.
(9)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og gjør i korte trekk gjeldende at anken ikke kan føre fram. Anken bør ikke tillates fremmet, jf. straffeprosessloven § 323.
(10)Høyesteretts ankeutvalg viser til at tiltalte ble frifunnet for tiltalepost II i tingretten, men domfelt for dette forholdet i lagmannsretten. Han har derfor ankerett for post II. Dette innebærer at anken, for post II, bare kan nektes fremmet hvis det er klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Siden lagmannsretten utmålte en samlet straff hvor også forholdet i post II inngikk, omfatter ankeretten også straffutmålingen, jf. for eksempel HR-2023-961-U avsnitt 19 og HR-2026-1489-U avsnitt 13. En eventuell ankenektelse må begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(11)Tiltalen post II gjelder i utgangspunktet heleri av 700 gram ketamin. Bakgrunnen er at politiet observerte at tiltalte oppsøkte et nedgravd depot med ketamin og 450 000 kroner i et skogholt i Sandviken i Bergen. Tiltalte nekter for at noe av dette var hans. Han forklarer at han fikk beskjed om å sjekke hva som var i depotet og melde tilbake til de som hadde «tak på ham».
(12)Under ankeforhandlingen i lagmannsretten var det enighet mellom forsvarer og aktor om at pengene i depotet som ikke stammet fra tiltaltes egen narkotikavirksomhet under tiltalen post I, i stedet kunne vurderes som eventuelt heleri etter tiltalen post II: «Både aktor og forsvarer var for øvrig enige om at for de deler av pengene i depotet ikke stammer fra tiltaltes egen narkotikaomsetning som er omhandlet i post I, kan et eventuelt subsidiært heleri omfattes av post II i stedet for en egen subsidiær domfellelse for heleri.»
(13)Tingretten kom til at det ikke kunne ses bort fra tiltaltes forklaring om at depotet ikke var hans, og frifant ham for tiltalen post II: «Retten kan ikke se bort fra at tiltalte her har forklart seg riktig. Tiltalte ble spanet inn i skogholtet den 21. juni 2025. Et kamera som ble satt opp, viste at tiltalte kom til depotet, men ikke at han hadde med seg noe. På kameraet er det ikke observert andre, men det var flere veier til depotet. Kameraet var satt opp der politiet så at tiltalte gikk den første gangen. Kameraobservasjonene etterlater en reell usikkerhet om flere har hatt befatning med depotet.»
(14)Lagmannsretten fant det derimot ikke tvilsomt at det var tiltalte som oppbevarte penger og ketamin i skogholtet: «Det knytter seg heller ikke tvil om at det var tiltalte som oppbevarte penger og ketamin i skogholtet i Sandviken. Fra første gang politiet observerte tiltalte der 21.06.2025, var området under oppsikt både ved spaning og ved skjult kameraovervåkning, og ingen andre ble observert. Etter at tiltalte på ny var på stedet 02.07.2025 ble pengene og ketaminet funnet. Da hadde tiltalte bare vært ved selve depotet cirka 33 sekunder. Hans forklaring om at han bare var inne og sjekket for andre om det var noe der, er uforenlig med at det på begge beslagene med penger var avsatt DNA og fingeravtrykk fra tiltalte på flere underlag med emballasje.»
(15)Tiltalte anfører at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Han viser til at lagmannsretten unnlater å nevne hans forklaring om at han var på stedet før politiet påbegynte overvåkningen. Han pakket da ut og undersøkte innholdet i depotet, noe som forklarer hvorfor man fant hans DNA flere steder. Han gjør også gjeldende at lagmannsretten unnlater å nevne vitneforklaringen fra en politibetjent om at det ikke kunne utelukkes at stoffet var plassert på stedet før kameraet ble satt opp. Heller ikke en annen politibetjents opplysninger om at kameraet ikke dekket hele området, og at kameraet tidvis manglet dekning, er nevnt.
(16)Kravene til domsgrunner er oppsummert i HR-2025-359-U avsnitt 10. Her står det blant annet at det ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten må fremgå hvorfor lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten: «Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene ‘angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering’. Retten må redegjøre for hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det stilles særlig krav til at det gis en begrunnelse for bevisresultatet på ‘de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen’, jf. Rt-2011-172 avsnitt 29. Ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten må lagmannsretten begrunne hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten. Begrunnelsen kan fremgå eksplisitt, eller ligge implisitt i det lagmannsretten skriver for øvrig. En mangelfull begrunnelse skal føre til opphevelse av dommen hvis sentrale punkter i bevisvurderingen, etter en samlet lesning av dommen, blir stående uforklart, jf. HR-2024-2304-U avsnitt 12.»
(17)Ankeutvalget mener at lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den kom til at depotet tilhørte tiltalte.
(18)Lagmannsretten har bygget på at tiltalte ble observert to ganger ved depotet med flere dagers mellomrom, og at det ikke ble observert noen andre der. I tillegg ble tiltaltes DNA funnet på flere av underlagene med emballasje. Selv om tiltalte var på stedet og pakket ut depotet før politiets overvåkning, rokker ikke dette ved lagmannsrettens poengtering av at DNAet vanskelig lar seg forene med tiltaltes forklaring om at han bare oppsøkte depotet for å sjekke for andre hva som var der. Når det gjelder anførselen om flere veier til depotet som ikke kunne ses på kameraet, forstår ankeutvalget lagmannsrettens begrunnelse slik at den utelukker at andre kan ha hatt befatning med depotet, jf. at ingen andre ble observert hverken ved spaningen eller overvåkningen.
(19)Når det gjelder den anførte usikkerheten rundt driftsproblemene med kameraet, viser utvalget til at kameraet alltid dekket depoet og at utfordringene gjaldt hakkete bilde på overvåkningsvideoen og overføring av videoen fra kameraet til digital lagringssky. Kameraet på stedet var fullt funksjonelt i hele perioden.
(20)Etter ankeutvalgets syn står ikke sentrale punkter i bevisvurderingen til lagmannsretten uforklart. Anken kan klart ikke føre fram på dette punktet.
(21)Siden lagmannsretten utmålte en samlet straff hvor også forholdet i post II inngikk, omfatter ankeretten som nevnt også straffutmålingen. En mulig ankenektelse må også her begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(22)Lagmannsretten mente at lovbruddene som tiltalte skal straffes for i denne saken, i utgangspunktet kvalifiserer til fengsel i noe over 2 år og 6 måneder: «Det skal utmåles straff for befatning med 250 gram kokain og 350 gram cannabis, hvor det meste er solgt videre, samt heleri av 700 gram ketamin og kroner 225 000 som stammer fra andre straffbare forhold enn post I. Med veiledning i HR-2025-792-U avsnitt 12 og HR-2013-949-A vil straffenivået for oppbevaring av den mengde narkotika som tiltalte har hatt befatning med etter post I, medføre fengsel i om lag ett år og åtte måneder. Siden det her er tale om salg, og et betydelig gjentakelseselement, vil straffen for post I i denne saken måtte fastsettes til mellom to år og to år og fire måneder. Når det i tillegg til skal utmåles noe straff for det grove heleriet, er et riktig samlet straffenivå fengsel i noe over to år og seks måneder.»
(23)Hverken tiltalte eller påtalemyndigheten har innvendinger mot disse utgangspunktene. Ankeutvalget slutter seg til at det ikke er holdepunkter for at dette utgangspunktet er vesentlig for strengt.
(24)Fordi det er tale om en fellesstraff med den betingede delen av en narkotikadom fra 2024 og den subsidiære fengselsstraffen i en dom fra 2025 om seksuallovbrudd, utmålte lagmannsretten deretter straffen til ubetinget fengsel i 4 år og 4 måneder.
(25)Tiltalte gjør her for det første gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull fordi det er usikkert hvordan lagmannsretten har beregnet den samlede straffen. Han viser til at det skal tas utgangspunkt i de nye forholdene før det gjøres en konkret vurdering av hvor mye av den betingede delen som skal legges til, jf. HR-2019-1757-A og HR-2020-1351-A. Dette gjelder også for samfunnsstraffen. Lagmannsretten har etter tiltaltes syn ikke foretatt en konkretisering som viser hvordan den har utmålt straffen, noe som påstås å være en saksbehandlingsfeil og en mulig lovanvendelsesfeil.
(26)I dommen fra 2024 fikk tiltalte en deldom på ubetinget fengsel i 1 år og betinget fengsel i 3 år, med 4 års prøvetid og særvilkår om narkotikaprogram med domstolskontroll («ND-dom»). Soningen startet 11. september 2024, og han ble løslatt 21. mars 2025. De straffbare handlingene tiltalte er domfelt for nå, ble påbegynt like etter at han ble løslatt. Dommen fra 2025 gjaldt seksuallovbrudd. I den saken ble han dømt til 150 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på 1 år, subsidiært fengsel i 5 måneder.
(27)Lagmannsretten skriver på denne bakgrunnen følgende om den samlede straffen: «Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for nå å avsi en ny dom med ND-program. Det skal dermed avsies en dom på ubetinget fengsel, der den betingede del av dommen fra 2024 inngår. I tillegg er det lite hensiktsmessig å opprettholde dommen på 150 timers samfunnsstraff. Selv om den kriminalitet som tiltalte begikk etter at dommen på samfunnsstraff ble avsagt 27.06.2025, er av en annen karakter enn det han da ble dømt for, er dette ikke til hinder for en ny samlet dom. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om en samlet straff på fengsel i fire år og syv måneder. Når lagmannsretten utmåler en samlet straff for de forholdene som pådømmes i denne saken, den resterende del av ND-dommen, samt den subsidiære fengselsstraffen i dommen fra juni 2025, finner lagmannsretten at straffen skal settes til fengsel i fire år og fire måneder. Varetektfradraget utgjorde 395 dager per 02.07.2026.»
(28)I tråd med rettspraksis har lagmannsretten fastlagt utgangspunktet for straffen for de nye straffbare forholdene, og deretter lagt til straffen for de tidligere forholdene. Summert tilsier dette fengsel i om lag 5 år og 8 måneder, medregnet fradraget på 3 måneder for tiden tiltalte gjennomførte det opprinnelige narkotikaprogrammet.
(29)Lagmannsretten kom likevel til at straffen passende kunne settes til fengsel i 4 år og 4 måneder – og har altså utmålt en betydelig lavere straff enn det en ren summering skulle tilsi. Ankeutvalget kan vanskelig se at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å konkretisere hvor store deler av den betingende straffen og den subsidiære fengselsstraffen som inngår i den samlede straffen. Ankeutvalget kan heller ikke se at det her er begått noen lovanvendelsesfeil.
(30)Tiltalte gjør for det andre gjeldende at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle ved vurderingen av spørsmålet om han kvalifiserer til ND-dom. Han anfører i korte trekk at det foreligger flere faglige uttalelser som konkluderer med at han på domstidspunktet hadde en klar rusavhengighet og behandlingsbehov, og at ingen av disse er omtalt i dommen.
(31)Etter straffeloven § 37 første ledd bokstav f kan retten som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse pålegge den domfelte å gjennomføre narkotikaprogram. Hvem som kan idømmes ND-dom, er regulert i forskrift. Her fremgår det at personen må være avhengig av narkotika og domfelles for brudd mot straffeloven § 231 første ledd, § 232 eller legemiddelloven § 31. Sentrale momenter i vurderingen av om narkotikaprogram bør benyttes, er blant annet tiltaltes livssituasjon, motivasjon og utsiktene for at en ND-dom kan føre ham ut av en tilværelse preget av rus og kriminalitet, se for eksempel HR-2023-475-A avsnitt 21 flg. og HR-2024-420-A avsnitt 10 flg.
(32)Lagmannsretten kom til at det ikke er grunnlag for ND-dom, fordi tiltalte i det vesentlige har greid å holde seg rusfri over lengre tid, og at han har gjort flere endringer i livet sitt som gjør at han har realistiske muligheter til å unngå tilbakefall til rus og kriminalitet uten narkotikaprogram. Lagmannsretten peker på at tiltalte kan ha behov for oppfølging på ulike måter, men at dette er noe han vil få tilbud om uansett. Slik lagmannsretten ser det, er tiltalte ikke lenger i den primære målgruppen for narkotikaprogram.
(33)Ankeutvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Det fremgår av dommen hva som har vært avgjørende for lagmannsretten, og det er ikke noe krav om at alle detaljer i bevisvurderingen nevnes.
(34)Lagmannsrettens straff – ubetinget fengsel – står ikke i noe vesentlig misforhold til de straffbare handlingene, jf. straffeprosessloven § 344. Bestemmelsen gjelder ikke bare for fastsettelsen av fengselsstraffens lengde, men også når det er spørsmål om ubetinget eller betinget fengsel og ved valget av straffart.
(35)Ankeutvalget konkluderer således enstemmig med at det er klart at anken ikke kan føre fram på de punktene tiltalte har ankerett.
(36)Anken ellers – over domfellelsen for tiltalepost I – kan ikke fremmes uten samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har noe å si utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(37)Ankeutvalget mener enstemmig at disse vilkårene ikke er oppfylte, og at anken skal nektes fremmet.