(1)Saken gjelder anke over straffedom om blant annet mishandling i nære relasjoner.
(2)A er tiltalt for mishandling av sine tre barn og ektemann, jf. straffeloven § 282 og straffeloven 1902 § 219 første ledd. Hun er også tiltalt for forulemping av offentlig tjenesteperson, jf. straffeloven § 156 andre ledd.
(3)Romerike og Glåmdal tingrett frifant henne for mishandling av alle fire fornærmede i dom 3. desember 2025. Hun ble dømt for ett tilfelle av kroppskrenkelse mot den ene datteren og for forulemping av offentlig tjenesteperson. Straffen ble satt til betinget fengsel i 21 dager. Mindretallet – én meddommer – stemte for full frifinnelse. Hun ble også dømt til å betale oppreisning til datteren.
(4)Påtalemyndigheten anket over frifinnelsene, og Eidsivating lagmannsrett avsa 9. juli 2026 dom med denne domsslutningen for straffekravene: «1. A, født 00.00.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 219/straffeloven § 282 (ett tilfelle), straffeloven § 282 (to tilfeller), straffeloven § 266 (ett tilfelle), samt det straffbare forholdet som er endelig avgjort ved Romerike og Glåmdal tingretts dom 3. desember 2025, jf. straffeloven § 79 bokstav a, til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder. 2. A forbys å forfølge, besøke eller på annet vis ta annen kontakt med B, C og D i en periode på 2 – to – år regnet fra dommen er rettskraftig. Kontaktforbudet er ikke til hinder for samvær eller kontakt som besluttes av barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemnda eller retten.»
(5)A ble i tillegg dømt til å betale oppreisning til de tre barna, men ikke dømt til å betale sakskostnader.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen, og omfatter også de sivile kravene. Hun anfører at beviskravet er anvendt uriktig, og at domsgrunnene er mangelfulle og hindrer prøving av om straffeloven § 282 er riktig anvendt. Tidsangivelsene av de straffbare forholdene er også uklare, som gjør det vanskelig å prøve straffutmålingen, som uansett har blitt for streng. Lagmannsretten begikk videre en saksbehandlingsfeil når den ila tiltalte kontaktforbud mot barna uten at de to yngste barna var hørt. A har lagt ned påstand om at anken fremmes og at dommen med ankeforhandling oppheves, subsidiært at hun anses på mildeste måte.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt merknader til anken og anført at det verken er begått rettsanvendelses- eller saksbehandlingsfeil. Det er uansett ikke noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og idømt straff. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at anken nektes fremmet.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet i tingretten for mishandling av barna og ektefellen, men dømt i lagmannsretten for mishandling av barna og for hensynsløs atferd mot ektefellen. Hun har derfor ankerett til Høyesterett. Anken kan da bare nektes fremmet dersom ankeutvalget finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323. Beslutningen om å nekte anken fremmet må begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(9)A har for det første anført at beviskravet er anvendt uriktig, og at domsgrunnene hindrer prøving av om det er riktig anvendt.
(10)Ankeutvalget bemerker at lagmannsretten beskriver beviskravet riktig innledningsvis i sine vurderinger, og at det ikke er formuleringer senere i begrunnelsen som viser eller indikerer at lagmannsretten i realiteten likevel har bygget på et for lavt beviskrav.
(11)A har pekt på enkeltmomenter i bevisvurderingen som enten ikke er kommentert eller burde vært utdypet. Hun har blant annet pekt på at barnas forklaringer har endret seg, at handlingene er lite konkretisert, at barna og faren har kommunisert om saken, og at barna skal ha stått i lojalitetskonflikt.
(12)Domsgrunnene skal etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Dette innebærer at retten må redegjøre for hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det stilles særlige krav til begrunnelsen for bevisresultatet på «de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen», jf. Rt-2011-172 avsnitt 29.
(13)Etter ankeutvalgets syn oppfyller lagmannsrettens begrunnelse disse kravene. Lagmannsretten redegjør for tiltaltes forklaring og holder den opp mot forklaringene fra de fornærmede og øvrige bevis. Ingen sentrale punkter i bevisvurderingen blir stående uforklart. At de fornærmede og lagmannsretten ikke har tidfestet eller tallfestet de ulike tilfellene av vold og krenkelser, er da ikke avgjørende, se HR-2017-128-U. Flere av anførslene fra tiltalte fremstår i realiteten som et angrep på bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, som utvalget ikke kan prøve.
(14)A har for det andre anført at det er en feil at lagmannsretten ikke angir tidsperioden der mishandling av B og C er funnet bevist. Dette hindrer prøving av beviskravet under skyldspørsmålet, men også under straffutmålingen.
(15)Ankeutvalget peker her på at når domsgrunnene leses i sammenheng, fremgår det at lagmannsretten har lagt til grunn at mishandlingen av B fant sted i perioden fra om lag 2014 til høsten 2023. Lagmannsrettens angivelse av en mishandlingsperiode på «omkring 9 år» er dermed tilstrekkelig forankret i domsgrunnene og blir ikke stående uforklart. For Cs vedkommende har lagmannsretten lagt til grunn at mishandlingen skjedde over 4–5 år, uten at tidsperioden er nærmere angitt. Av bevisvurderingen fremgår det imidlertid at krenkelsene tiltok da han «ble større». Det er da nærliggende å forstå domsgrunnene slik at det siktes til de siste 4–5 årene før A flyttet ut i november 2023, noe som også er forenelig med at mishandlingen av ham subsumeres under straffeloven § 282, og ikke – som i Bs tilfelle – også under straffeloven 1902 § 219. Tidsangivelsen blir dermed ikke stående uforklart.
(16)A har for det tredje anført at domsgrunnene etterlater tvil om lagmannsretten har anlagt riktig terskel ved anvendelsen av straffeloven § 282.
(17)Med det bevisresultatet lagmannsretten har bygget på, er det etter ankeutvalgets syn klart at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i § 282. Lagmannsretten oppsummerer bevisresultatet slik: «Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig og forstandig tvil at tiltalte har mishandlet alle barna. Hun har gjentatte ganger, over tid, krenket, slått og/eller utøvet annen fysisk og psykisk vold mot de tre barna, B, C og D. Det er særlig den psykiske volden og andre krenkelser som har vært dominerende. Barna har også vært vitne til at tiltalte har vært voldelig mot E og søsknene, og at hun ofte har vært svært sint, skreket og kjeftet på dem. Lagmannsretten er overbevist om at alle de tre barna har vært redde for tiltalte, og at de har måttet leve under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold og andre krenkelser i hjemmet.»
(18)Denne oppsummeringen er utdypet med beskrivelser av enkelthendelser og -handlinger som viser at tiltalte har hatt en voldsom og utagerende adferd, med blant annet ødeleggelse av gjenstander og fysisk vold i form av slag og klyping. Riktignok er ikke hver enkelt krenkelse svært alvorlig isolert sett, men de har skjedd nokså hyppig over et langt tidsrom mot relativt små barn.
(19)A har for det fjerde anført at straffutmålingen er blitt for streng.
(20)Lagmannsrettens redegjørelse for tidsrommet for de straffbare handlingene er, som det fremgår ovenfor, tilstrekkelig. Videre har lagmannsretten i tilstrekkelig grad redegjort for betydningen av erkjennelsen for post III (forulemping av offentlig tjenestemann), ved å slutte seg til tingrettens vurdering. At tiltalte i tillegg har erkjent ett tilfelle hvor hun slo hull på en dør inn til et rom barna og faren oppholdt seg, får ikke merkbar betydning i straffutmålingen.
(21)I straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i mishandlingen av det eldste barnet (B), som isolert sett ble vurdert til å resultere i fengsel i om lag 1 år. Mishandlingen av de to andre barna ble isolert sett vurdert å resultere i fengsel i henholdsvis 8–9 måneder og 5–6 måneder. Sammen med de andre forholdene kom retten til at straffen som et utgangspunkt burde settes til fengsel i 1 år og 6 måneder. Etter fradrag for lang saksbehandlingstid og hensyntatt idømt konktaktforbud, ble straffen satt til fengsel i 1 år og 2 måneder.
(22)Ankeutvalget mener det er klart at denne straffen ikke er for streng, se til sammenligning HR-2023-467-U og HR-2025-958-U. I den forbindelse peker utvalget på at det meste av mishandlingen har skjedd etter straffeskjerpelsen i 2015, se HR-2020-1345-A avsnitt 11–13.
(23)A har for det femte anført at det er gjort en saksbehandlingsfeil ved at hun ble ilagt kontaktforbud mot de to yngste barna uten at de var hørt i anledning ankeforhandlingen.
(24)Straffeprosessloven har ingen uttrykkelig regel om at barn skal høres før kontaktforbud ilegges. Men rettigheten gjelder like fullt, se blant annet Grunnloven § 104 og HR-2016-336 avsnitt 16.
(25)Påtalemyndigheten har oppgitt at det ble innhentet nye tilrettelagte avhør av C og D 10. juni 2026, i underkant av to uker før ankeforhandlingen, og at de ble avspilt for retten. I resymeet fra det tilrettelagte avhøret av C står det: «C synes at det er bra at mamma er ilagt besøksforbud. Det er bra siden de da slipper å ha henne boende hos dem.»
(26)I resymeet fra det tilrettelagte avhøret av D står det: «Hun kan ikke se mamma nå fordi det er besøksforbud. Hun syntes det er bra. D vil ikke ha henne for hun syntes hun lager mye bråk.»
(27)Ankeutvalget mener på denne bakgrunn at de to barna i tilstrekkelig grad er hørt før kontaktforbudet ble idømt. Anførselen om saksbehandlingsfeil kan derfor ikke føre frem.
(28)Ankeutvalget mener det på denne bakgrunnen er klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom utvalget også mener at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(29)Beslutningen er enstemmig.