(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens opphevelse av delvis referatforbud bestemt av tingretten i en sak med stor medieinteresse.
(2)Fra 3. februar 2026 skal Oslo tingrett avholde hovedforhandling i straffesak mot tiltalte B. I forkant av hovedforhandlingen fremsatte flere aktører begjæringer om lukkede dører. På vegne av A begjærte hennes bistandsadvokat lukkede dører under hennes forklaring, samt ved avspilling/fremvisning av bilder og mediefiler. Subsidiært ble det begjært delvis referatforbud mot opplysninger som kan identifisere A.
(3)Oslo tingrett avsa kjennelse og beslutning 6. november 2025 om lukkede dører og referatforbud i saken. Avgjørelsen omfatter flere begjæringer. For As begjæring er det tingrettens slutning punkt 5 og 9 som er relevante: «5. Fornærmedes forklaring […] føres for lukkede dører. … 9. Representanter fra akkreditert presse omfattet av begjæringen fra Norsk presseforbund og Norsk redaktørforening tillates å være til stede når forhandlingene går for lukkede dører, med unntak for avspilling av bilde- og videomateriale omtalt i post IX a–f, under de begrensninger som er angitt i denne kjennelsen. Det nedlegges referatforbud som begrenses til helseopplysninger, opplysninger om familiære forhold, andre sensitive opplysninger om de fornærmede og opplysninger som kan identifisere fornærmede.»
(4)Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund (heretter presseorganisasjonene) ba 20. november 2025 om delvis omgjøring av punkt 9 i tingrettens slutning, og anket subsidiært avgjørelsen til lagmannsretten. Presseorganisasjonene hadde ikke innsigelser til referatforbudet knyttet til helseopplysninger, opplysninger om familiære forhold og andre sensitive opplysninger om de fornærmede, men ønsket å kunne identifisere to av de fornærmede, C og A, og å være til stede og høre lydspor på videomateriale omtalt i tingrettens slutning punkt 1.
(5)Oslo tingrett avsa beslutning og kjennelse 8. desember 2025 hvor begjæringen delvis ble tatt til følge, men ikke for fornærmede A. Avgjørelsen har slik slutning: «1. Referatforbudet i rettens kjennelse dok 100 punkt 9 knyttet til identifiserende opplysninger fra fornærmede Cs forklaring omgjøres, slik at det oppheves. 2. Begjæringen om omgjøring av rettens kjennelse/beslutning dok 100 tas for øvrig ikke til følge.»
(6)Presseorganisasjonene opprettholdt anken. I skriv 18. desember 2025 ble den presisert slik: «Vi ønsker å presisere at det vi ønsker behandlet er de to spørsmålene som Oslo tingrett ikke har omgjort: Spørsmålet om referatforbud for identifiserende opplysninger om fornærmede A og mulighet for pressen til å følge avspillingen av bilde- og videomaterialet omtalt i tiltalepost IX a-f.»
(7)Fornærmede C anket punkt 1 i tingrettens kjennelse av 8. desember 2025.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 20. januar 2026 med slik slutning: «1. Anken fra C forkastes. 2. Referatforbudet i tingrettens kjennelse 6. november 2025 (dok 100) punkt 9 knyttet til identifiserende opplysninger fra fornærmede As forklaring omgjøres, slik at det oppheves. For øvrig forkastes anken fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening.»
(9)A har anket til Høyesterett. Hun anfører at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi lagmannsretten har gått utenfor sin kompetanse, jf. straffeprosessloven § 377 andre ledd. Subsidiært har lagmannsretten begått saksbehandlingsfeil ved at forholdet til EMK artikkel 8 ikke er drøftet bredt nok.
(10)Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening bestrider at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har ikke gått utenfor sin kompetanse, og det bestrides at forholdet til EMK artikkel 8 ikke er drøftet bredt nok.
(11)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(12)Ankende parts anførsel om at lagmannsretten har gått utenfor sin kompetanse, kan ikke føre frem. En avgjørelse om lukkede dører og referatforbud i en straffesak beror på et rettsanvendelsesskjønn, og omfattes ikke av bestemmelsen i straffeprosessloven § 377 andre ledd om kjennelser og beslutninger som skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, jf. merknadene til bestemmelsen i Prop. 146 L (2020–2021) på side 185.
(13)Spørsmålet om pressen skal pålegges referatforbud for opplysninger som kan identifisere fornærmede, skal avgjøres på grunnlag av bestemmelsen i domstolloven § 129 andre ledd bokstav b, sammenholdt med § 125 første ledd bokstav b. Det skal foretas en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til privatlivets fred. Ytringsfriheten er beskyttet av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Privatlivets fred beskyttes av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.
(14)Det følger av fast praksis at pressen har en vidtgående rett til å referere fra pågående rettssaker. På den andre siden har fornærmede i saker om seksuallovbrudd en berettiget og sterk interesse i ikke å bli identifisert. Dette innebærer at hensynet til ytringsfriheten må veies mot hensynet til å beskytte fornærmedes krav på vern av sitt privatliv. Avveiningen må være konkret, jf. for eksempel HR-2025-1858-U avsnitt 13 og Den europeiske menneskerettsdomstols dom 17. januar 2012 Kurier Zeitungsverlag mot Østerrike avsnitt 50.
(15)Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for å oppheve referatforbudet for identifiserende opplysninger: «Lagmannsretten er ikke i tvil om at det vil være belastende for A å gi forklaring, og at hennes forklaring kan bli gjort kjent. Det vil imidlertid være tilfellet for alle fornærmede i voldtektssaker. Det kan være en ekstra belastning for A at hun er en kjent person. Etter lagmannsrettens syn er dette likevel ikke tilstrekkelig til å begrunne et forbud mot å gjengi identifiserende opplysninger fra forhandlingene. Også for A gjelder at tiltalen mot B hvor hun er fornærmet, er offentlig kjent. Det er kjent at hun skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i 2018 mens hun var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av søvn og/eller beruselse. Som pekt på i anken fra NP og NR, har A flere ganger uttalt seg offentlig i tilknytning til tiltalen, riktignok ikke like detaljert som C. Men særlig det som er gjengitt i omgjøringsbegjæringen/anken punkt 2.3 underpunkt 4 og 5, gir slike detaljer om hendelsesforløpet, tid og sted samt hvordan hun i ettertid har opplevd dette, at hun uansett lett vil bli identifisert. Det gjelder selv om hun ikke er den eneste fornærmede etter straffeloven § 291. Behovet for å forby identifiserende opplysninger om A under hovedforhandlingen er da mindre enn om hennes identitet på forhånd hadde vært ukjent. Saken er av stor allmenn interesse og har allerede fått betydelig presseomtale. Slik saken ligger an, mener lagmannsretten at hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten her går foran As interesse i å skjerme seg selv. Hensynet til henne vil kunne ivaretas ved mindre inngripende tiltak enn anonymisering slik tingretten også har gjort ved å bestemme referatforbud for helseopplysninger, opplysninger om familiære forhold og andre sensitive opplysninger om de fornærmede. Som påpekt over, vil pressen uansett også måtte følge vanlige presseetiske regler ved sin omtale av saken og de involverte.»
(16)Ankeutvalget bemerker at lagmannsretten ikke har konkretisert hvilken belastning det vil innebære for fornærmede å bli identifisert i referater fra saken. Denne saken skiller seg i så måte fra de fleste andre saker om seksuallovbrudd, hvor pressen unngår å identifisere fornærmede i referater fra pågående rettssaker. Lagmannsretten går heller ikke inn på betydningen av at fornærmede varig vil bli forbundet med det som fremkommer i retten, og at informasjonen ventelig vil bli spredt vidt og være lett tilgjengelig.
(17)Lagmannsretten legger videre vekt på at fornærmede har knyttet seg til det forholdet tiltalen gjelder, gjennom offentlige uttalelser. Dette er et relevant moment. Ved vurderingen av hvor stor vekt det skal tillegges, må det imidlertid tas hensyn til bakgrunnen for og innholdet i de uttalelsene fornærmede har gitt offentlig, og det må fremgå hvilken tilleggsbelastning det vil medføre om hun får sitt navn knyttet til referatene fra straffesaken.
(18)Også sakens offentlige interesse, som lagmannsretten viser til, er relevant og må i alminnelighet tillegges stor vekt. Men den offentlige interessen for saken og pressens samfunnsoppdrag innebærer ikke uten videre at pressen har et berettiget og tungtveiende behov for å kunne identifisere fornærmede. Også dette må vurderes konkret.
(19)Endelig påpeker ankeutvalget at de presseetiske reglene som lagmannsretten viser til, i begrenset grad vil bidra til å beskytte fornærmedes rett til privatliv når det – som her – må forventes at hun vil bli identifisert om det ikke nedlegges referatforbud for identifiserende opplysninger.
(20)Samlet sett er lagmannsrettens avgjørelsesgrunner ikke tilstrekkelig konkrete til at ankeutvalget kan prøve om hensynet til ytringsfriheten er avveid mot hensynet til privatlivets fred på riktig måte. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 andre ledd nr. 8.