(1)Saken gjelder anke over kjennelse om avvisning av søksmål for å få endret morskap etter reglene i barnelova kapittel 4A. Spørsmålet er om A kan reise søksmål om endring av morskap mot B og C, som hun gjør gjeldende er hennes halvbrødre.
(2)A er 71 år. D, som er registrert som As søster, hevdes å være hennes biologiske mor. D døde i 1997. De nærmeste slektningene er B og C, som er barn av D. A har for underinstansene forklart at D fortalte henne at hun var As biologiske mor, ikke hennes søster.
(3)Hordaland tingrett avsa 12. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «Sak 25-113349TVI-THRD/TBER avvises fra domstolene.»
(4)A anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Tingretten forkynte ikke anken for B og C. Lagmannsretten fant at det ikke var nødvendig å innhente tilsvar for å få saken tilstrekkelig opplyst. Saken var derfor motpartsløs i lagmannsretten.
(5)Gulating lagmannsrett avsa 10. juni 2026 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(6)Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at sak om morskap bare kan reises mot den som står nærmest i slekt i rett opp- eller nedstigende linje. Det forhold at det i denne saken ikke finnes gjenlevende slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, var uten betydning.
(7)Mindretallet mente derimot at barnelova § 29 b første ledd første punktum åpner for å reise sak mot påståtte halvsøsken, ettersom A og de saksøkte er «i slekt». Søksmålet var videre reist mot As nærmeste slektninger, jf. barnelova § 29 b første ledd andre punktum. Mindretallet viste også til Barnekonvensjonen artikkel 7 om retten til, så langt som mulig, å kjenne sine foreldre.
(8)A har anket til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har forstått og anvendt barnelova §§ 29 a og 29 b uriktig. A ønsker å få avklart om B og C er hennes halvbrødre ved DNA- og blodprøve, som vil gi grunnlag for dom om morskap. Barnelova kan ikke forstås slik at A ikke skal ha adgang til å få dom for slektskapet.
(9)A har lagt ned slik påstand: «1. Gulating lagmannsretts kjennelse 10.06.2026 og Hordaland tingretts kjennelse 12.01.2026 oppheves. 2. Saken fremmes for Hordaland tingrett.»
(10)Høyesterett har forkynt lagmannsrettens kjennelse og anken til Høyesterett for B og C. Videre ble det satt frist for anketilsvar til 21. september 2026.
(11)B og C har ikke inngitt anketilsvar innen fristen.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsretten har avvist søksmålet fordi det ikke hører under domstolene. Ankeutvalget har da full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav a.
(13)Saken gjelder spørsmålet om A kan reise søksmål om endring av morskap. Etter tvisteloven § 1-3 første ledd kan det bare reises sak for domstolene om «rettskrav». Dette innebærer at det som hovedregel ikke kan reises søksmål om faktiske omstendigheter, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 364. Et søksmål for å få fastslått en faktisk omstendighet, for eksempel et slektskapsforhold, krever derfor særskilt hjemmel.
(14)Barnelova kapittel 4A gir regler om når det kan reises søksmål for å få fastsatt et slektskapsforhold. Paragraf 29 a første ledd fastsetter at reglene i kapittel 4A gjelder saker om slektskap i rett opp- eller nedstigende linje, bortsett fra farskapssaker. Rettergang i farskapssaker reguleres av lovens kapittel 4. En dom som fastslår morskap etter barnelova kapittel 4A gjelder for og mot alle og skal legges til grunn i alle sammenhenger der slektskapet har betydning, jf. § 29 d.
(15)Barnelova § 29 a regulerer hva det kan gis dom for, nemlig slektskap i rett opp- eller nedstigende linje. Denne saken gjelder fastsettelse av et mulig mor-datter-forhold og dermed slektskap i rett oppstigende linje. Bestemmelsen angir ikke hvem som kan være motpart.
(16)Hvem som kan være part i en slektskapssak, reguleres av barnelova § 29 b første ledd. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen slik at en sak om morskap bare kan reises mot saksøkers påståtte slektninger i rett opp- eller nedstigende linje. Ettersom B og C er påståtte slektninger i sidelinjen, kom lagmannsretten til at de ikke kan være motparter. Siden vilkårene for å reise sak om slektskapsforholdet ikke var oppfylt, ble søksmålet avvist i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 1-3.
(17)Konsekvensen av lagmannsrettens lovtolkning er at A er avskåret fra å reise en slektskapssak om morskapet. Slektskapsforholdet kan riktignok tenkes prøvd prejudisielt i en annen sak hvor slektskapet har rettslig betydning. En slik avgjørelse vil imidlertid ikke fastslå slektskapet i slutningen og vil heller ikke ha den utvidede rettskraften som følger av barnelova § 29 d.
(18)Barnelova § 29 b første ledd har denne ordlyden: «Berre dei som det er påstått er i slekt, kan reise slektskapssak seg imellom. Saka må reisast mot den eller dei som er påstått nærast i slekt.»
(19)Ordlyden i § 29 b første ledd første punktum gir ingen holdepunkter for at partene må være beslektet i rett opp- eller nedstigende linje. B og C påstås å være As halvbrødre. Disse omfattes av en naturlig språklig forståelse av personer som «det er påstått er i slekt» med A.
(20)Heller ikke ordlyden i § 29 b første ledd andre punktum, som bestemmer at søksmålet må reises mot den eller dem som er «påstått nærast i slekt», er til hinder for at søksmålet kan reises mot slektninger i sidelinjen når ingen slektninger i rett opp- eller nedstigende linje er i live.
(21)Forarbeidene til barnelova § 29 b tilsier imidlertid at det har vært lovgivers mening å gi bestemmelsen et snevrere innhold enn det som følger av en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd. I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 90 uttaler departementet følgende: «Bestemmelsen angir partsforholdet og regulerer retten til å tre inn i saken. Bestemmelsen viderefører i det vesentligste tvistemålsloven §§ 427 annet ledd, 429 og 433. Utvalgets forslag til § 29 e første og annet ledd er tatt inn som fjerde ledd. Første ledd gjør – lest sammen med § 29 a første ledd – som nå at en slektskapssak bare kan reises mellom de nærmest beslektede i rett opp- eller nedstigende linje. Siden kapittel 4 A ikke gjelder for farskapssaker, betyr det at en slektskapssak bare kan reises mellom en person og dennes mor eller mellom personen og besteforeldre i live dersom vedkommende forelder er død (og tilsvarende i forhold til oldeforeldre). Er slektskapet av rettslig betydning etter den beslektedes død, eller er fjernere slektskapsforhold av rettslig betydning, må det i tilfelle tvist tas stilling til slektskapet prejudisielt i den sak hvor det har betydning.»
(22)Departementet legger altså til grunn at bestemmelsen, lest sammen med § 29 a første ledd, bare gir adgang til å reise slektskapssak mellom de nærmest beslektede i rett opp- eller nedstigende linje. Etter ankeutvalgets syn er forarbeidsuttalelsen vanskelig å forene med lovens ordlyd.
(23)Ankeutvalget mener at lovens klare ordlyd må gå foran uttalelsen i forarbeidene, særlig når det tas i betraktning at formålet med bestemmelsen er at den enkelte skal kunne få vite hvem som er ens foreldre. Denne tolkningen støttes av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og av hensynene bak FNs barnekonvensjon.
(24)Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 verner om retten til privat- og familieliv, herunder om retten å kjenne sitt biologiske opphav. Barnekonvensjonen artikkel 7 og 8 bygger på det samme grunnleggende hensynet. Artikkel 7 anerkjenner barnets rett til, så langt det er mulig, å kjenne sine foreldre, mens artikkel 8 beskytter barnets identitet, herunder familieforholdene. EMK og Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2. Etter § 3 skal konvensjonsbestemmelsene ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Før det eventuelt konstateres motstrid, skal norsk lov så langt som mulig tolkes i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser, jf. presumsjonsprinsippet.
(25)EMD har i sin praksis fremhevet at kunnskap om biologisk opphav er en sentral del av den personlige identiteten, se for eksempel dom 29. januar 2021 Scalzo mot Italia avsnitt 58–59 og 63–64 og dom 13. juli 2006 Jäggi mot Sveits avsnitt 25, 37 og 40. Interessen i å kjenne sitt opphav opphører ikke med alderen, jf. dom 14. mai 2024 Mitrevska mot Nord-Makedonia avsnitt 46. Videre har EMD lagt til grunn at nasjonale prosessregler ikke kan anvendes slik at muligheten til å få biologisk foreldreskap avklart, blir teoretisk eller illusorisk, se for eksempel dom 16. september 2020 Boljević mot Serbia avsnitt 51–55 og dom 14. juni 2024 Moldovan mot Ukraina avsnitt 46–53. Dommene gir ikke noe klart svar på om den begrensningen som forarbeidene gir anvisning på, aldri vil være forenlig med EMK artikkel 8. EMDs understrekning av retten til å kjenne sitt biologiske opphav er likevel et tungtveiende argument for ikke å tolke ordlyden innskrenkende.
(26)Oppsummert innebærer ordlyden i barnelova § 29 b første ledd, sammenholdt med den grunnleggende retten til å kjenne sitt biologiske opphav, at det kan reises søksmål med krav om fastsettelse av slektskap i rett opp- eller nedstigende linje. Når alle aktuelle slektninger i slik linje er døde, må det være adgang til å reise søksmålet mot slektninger i sidelinjen. Lagmannsrettens forståelse av § 29 b første ledd er dermed uriktig.
(27)B og C påstås å være As halvbrødre og hennes nærmeste gjenlevende slektninger. De kan derfor være motparter i saken.
(28)Søksmålet skal derfor fremmes.
(29)Kjennelsen er enstemmig.