(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom om blant annet grov voldtekt til samleie av barn under 14 år, jf. straffeloven § 301, jf. § 300, jf. § 299.
(2)A, født 00.00.1996, ble 2. juli 2025 satt under tiltale for grov voldtekt til samleie av barn under 14 år, jf. straffeloven § 301, jf. § 300, jf. § 299 (post I) og for fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn, jf. § 311 første ledd (post II).
(3)Grunnlaget for post I var at tiltalte 8. juli 2023 og ved en senere anledning i tidsrommet fra juli til september 2023, førte sin penis inn i skjeden til B, født 00.00.2010, samt fikk henne til å suge hans penis. Voldtekten ble angitt som grov blant annet fordi tiltalte forut for den seksuelle omgangen 8. juli 2023 ga fornærmede alkohol og kokain og det hadde skjedd gjentatte overgrep.
(4)Hordaland tingrett avsa 15. desember 2025 dom hvor tiltalte ble frifunnet for post I og domfelt for post II. Dommen har slik slutning: «1. A, født 00.00.1996, frifinnes for tiltalens post I. 2. A, født 00.00.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven § 311 første ledd til fengsel i 30 – tretti – dager som tillegg til Hordaland tingretts dom 29. november 2023, jf. straffeloven § 82 første ledd, jf. § 79 bokstav a. 3. A, født 00.00.1996, dømmes i medhold av straffeloven § 69 til å tåle inndragning av en iPhone 13 pro. 4. A, født 00.00.1996, frifinnes for kravet om oppreisningserstatning fra B.»
(5)Tingrettens dom ble avsagt under dissens. Det frifinnende flertallet besto av de to meddommerne.
(6)Påtalemyndigheten anket frifinnelsen for tiltalen post I. Domfellelsen for post II ble ikke påanket.
(7)Gulating lagmannsrett avsa 25. juni 2026 enstemmig dom hvor tiltalte ble dømt for tiltalen post I. Dommen har slik slutning: «1. A, født 00.00.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven § 301, jf. § 300, jf. § 299, sammenholdt med det forhold som ble avgjort ved tingrettens dom, alt sammenholdt med straffeloven § 79 a og b til fengsel i 5 – fem – år og 9 – ni – måneder som tillegg til Hordaland tingretts dom 29. november 2023, jf. straffeloven § 82. 2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 320 000 – trehundreogtyvetusen – kroner innen to uker etter dommens forkynnelse.»
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves, subsidiært at straffen settes ned.
(9)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at anken nektes fremmet.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A i tingretten ble frifunnet for tiltalen post I, men domfelt i lagmannsretten. Han har derfor ankerett til Høyesterett. Dette innebærer at anken bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Beslutningen om å nekte anken fremmet skal begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(11)Tiltalte har for det første anført at lagmannsretten har anvendt beviskravet feil når den har sett bort fra tiltaltes forklaring og derav sluttet at fornærmedes forklaring må legges til grunn. Til støtte for anførselen har tiltalte trukket frem følgende avsnitt fra lagmannsrettens dom: «Etter dette er lagmannsretten kommet til at det totale bevisbildet tilsier at det med sikkerhet kan ses bort fra at tiltaltes forklaring der han benekter å ha hatt seksuell omgang med fornærmede. I dette ligger det at fornærmedes forklaring hva gjelder de forholdene tiltalen omfatter skal legges til grunn ved bevisvurderingen.»
(12)Når det siterte ses i sammenheng med de øvrige domsgrunnene, er det etter ankeutvalgets syn ikke tvilsomt at lagmannsretten har funnet det bevist utover rimelig og fornuftig tvil at tiltalte og fornærmede har hatt seksuell omgang av den karakter som omtales i tiltalen post I. Lagmannsretten har foretatt en samlet bevisvurdering og kommet til at fornærmedes forklaring understøttes av øvrige bevis. Ankeutvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsretten har anvendt beviskravet feil.
(13)Tiltalte har subsidiært anført at domsgrunnene er mangelfulle.
(14)Domsgrunnene skal etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Dette innebærer at retten må redegjøre for hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det stilles særlige krav til begrunnelsen for bevisresultatet på «de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen», jf. Rt-2011-172 avsnitt 29. Ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten må lagmannsretten begrunne hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten. Begrunnelsen kan fremgå eksplisitt eller ligge implisitt i det lagmannsretten skriver for øvrig. En mangelfull begrunnelse skal føre til opphevelse av dommen hvis sentrale punkter i bevisvurderingen, etter en samlet lesning av dommen, blir stående uforklart, jf. HR-2024-2304-U avsnitt 12.
(15)Ankeutvalget finner det ikke tvilsomt at lagmannsrettens begrunnelse oppfyller kravene i straffeprosessloven § 40. Lagmannsretten har inngående gjort rede for og vurdert sakens faktum. Ingen sentrale punkter i bevisvurderingen står uforklart, og det fremkommer tydelig hvorfor lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten. Flere av anførslene fra tiltalte i anken til Høyesterett fremstår i realiteten som et angrep på bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, som utvalget ikke kan prøve.
(16)Tiltalte har videre anført at lagmannsretten anvender aktsomhetskravet i straffeloven § 307 feil.
(17)Om tiltaltes subjektive skyld med hensyn til fornærmedes alder, skriver lagmannsretten: «Tiltalte har forklart at han basert på opplysninger fra fornærmede trodde at hun var 18 år gammel. Han fant ikke grunn til å betvile dette fordi han hadde kommet i kontakt med henne på Tinder som har 18 års grense og krav til verifisering av alder ved registrering av bruker. Han foretok ikke nærmere undersøkelser av alderen hennes. Lagmannsretten finner det klart at tiltalte kan klandres for sin uvitenhet om at fornærmede var under 14 år, jf. straffeloven § 307 første punktum. Bestemmelsen oppstiller et strengt aktsomhetskrav knyttet til fornærmedes alder, se blant annet HR-2008-1043-A avsnitt 31 til 33. Det er ikke tilstrekkelig å bygge på fornærmedes egne opplysninger om alder oppgitt på sosiale medier for å oppfylle aktsomhetskravet, og tiltalte burde ha foretatt nærmere undersøkelser for å få bekreftet alderen hennes. Idet fornærmede tilhørte en aldersgruppe som det er vanskelig å avgjøre alder ut fra utseende, noe som i seg selv tilsier at tiltalte burde ha undersøkt nærmere. Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke noe ved jentenes utseende eller væremåte som tilsa at de var eldre enn de var. Det vises til vitneforklaringen fra representanten fra barnevernsvakten som påtraff jentene rett etter den den første hendelsen. Hun beskrev at jentene så ut som unge tenåringer i 12-14-års alderen, noe lagmannsretten sier seg enig i etter å ha sett de tilrettelagte avhørene som ble tatt ca. 9 måneder senere. Tiltalte forklarte selv at han reagerte på Cs unge utseende. Også dette tilsier at han burde gjort nærmere undersøkelser.»
(18)Det er etter ankeutvalgets syn ikke feil ved lagmannsrettens lovanvendelse. Uvitenhet om barnets riktige alder fører ikke til straffrihet hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet, jf. straffeloven § 307. Det er tale om et «meget strengt kriterium, hvor siktede må utvise aktivitet for å bevise at han er uskyldig ved å redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han har vært aktsom i relasjon til fornærmedes alder», jf. HR-2019-473-U avsnitt 21 med videre henvisninger.
(19)Også lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig.
(20)Tiltalte har videre anført at dommen må oppheves fordi dommerne i Gulating lagmannsrett var inhabile.
(21)Bakgrunnen for habilitetsinnsigelsen er at den konstituerte dommeren i tingretten på tidspunktet for tingrettsbehandlingen var i permisjon fra stilling som nestleder for utredningsenheten ved Gulating lagmannsrett, og at hun på tidspunktet for lagmannsrettens dom hadde søkt lagdommerstilling der.
(22)Etter domstolloven § 108 er en dommer inhabil hvis «andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet». Spørsmålet er om dommerne i Gulating lagmannsrett var inhabile til å behandle straffesaken mot A på grunn av tilknytningen til den konstituerte tingrettsdommeren.
(23)Det alminnelige utgangspunktet er at dommere forholder seg profesjonelt og upartisk også til saker som tidligere har vært behandlet av kolleger, jf. HR-2023-2431-A avsnitt 45. Dette er utdypet i avgjørelsens avsnitt 47–49: «Om en dommer har truffet en påanket avgjørelse mens han eller hun var dommer i lavere instans, blir kollegene i ankeinstansen ikke inhabile av den grunn. Den omstendighet at én dommer ved et embete er inhabil, gjør ikke de andre dommerne inhabile. I HR-2017-1580-U ble det i tråd med dette lagt til grunn at det forhold at en nyutnevnt lagmann hadde avsagt en avgjørelse som dommer i tingretten, ikke generelt var egnet til å svekke tilliten til de øvrige dommerne i lagmannsretten ved overprøvingen av denne avgjørelsen. Det ble ikke ansett å være av betydning at den aktuelle dommeren hadde en lederstilling i lagmannsretten, ettersom en lagmann ikke står i noe overordningsforhold til de øvrige dommerne når det gjelder deres dømmende virksomhet. Avgjørelsen HR-2022-336-U bygger på den samme rettsoppfatningen. Her heter det i avsnitt 12 at ‘det må forventes at dommerne som skal behandle ankesaken, unngår interne diskusjoner om saken i fora der den inhabile dommeren deltar. Situasjonen skiller seg for så vidt ikke fra andre situasjoner der en av dommerne i ankedomstolen av ulike grunner er inhabil ved behandlingen av en sak.’ Ut fra lignende overveielser anses en nyutnevnt dommer i lagmannsretten i utgangspunktet som habil selv om den påankede saken er behandlet av hans tidligere kolleger i tingretten, jf. HR-2017-198-U. Det samme gjelder om det er en kollega i samme domstol som har truffet den tidligere avgjørelsen, jf. Rt-2005-54 avsnitt 26.»
(24)I lys av det ovenstående finner ankeutvalget det klart at en kollegial tilknytning til den konstituerte tingrettsdommeren gjennom stillingen som nestleder i utredningsenheten, eller den mulighet som på domstidspunktet forelå for at den konstituerte tingrettsdommeren ville få dommerembete ved samme lagmannsrett, ikke medfører at dommerne i Gulating lagmannsrett var inhabile til å behandle straffesaken mot A.
(25)Tiltalte har også anket over straffutmålingen.
(26)For forholdene i tiltalen post I og II ble A ilagt en samlet straff på fem år og ni måneders fengsel. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at forholdene i post I kvalifiserer til fengsel i seks år, og alle forholdene samlet til fengsel i noe over seks år. Det ble så gjort fradrag i straffen basert på prinsippet i straffeloven § 79 bokstav a, siden dommen er en tilleggsdom til Hordaland tingretts dom 29. november 2023, der A ble dømt til fengsel i ni måneder, jf. straffeloven § 82.
(27)Ankeutvalget er enig med lagmannsretten i at tidligere straffenivå i utgangspunktet fortsatt gjelder for overgrepene i saken her og anser det klart at det ikke er noe «åpenbart misforhold» mellom de straffbare handlingene og straffen, jf. straffeprosessloven § 344. Lagmannsrettens begrunnelse er videre tilstrekkelig, jf. straffeprosessloven § 40.
(28)Ankeutvalget viser til at det gjelder to tilfeller av grov voldtekt til samleie, hvor den fornærmede ved det første tilfellet så vidt var fylt 13 år. Dette overgrepet ble begått mens fornærmede var svært ruset på alkohol og kokain, som hun hadde fått av tiltalte, og hadde preg av utnyttelse. Også det andre overgrepet var alvorlig, ved bruk av en viss makt. Det var ingen kjæresteliknende relasjon mellom de to, og aldersforskjellen var 13 ½ år.
(29)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom utvalget også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.