(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i en sak der deler av lagmannsrettens opprinnelige dom ble opphevet av Høyesteretts ankeutvalg.
(2)C, født 00.00.2007, A, født 00.00.2006, og B, født 00.00.2005, er tiltalt for medvirkning til drapsforsøk, jf. straffeloven § 275, jf. § 16 (post I), frihetsberøvelse, jf. § 254 (post II), to forsøk på grovt ran, jf. § 327, jf. § 328 første ledd, jf. § 16 (post III a og b) og grove trusler, jf. § 264, jf. § 263 (post IV).
(3)C er i tillegg tiltalt for drapsforsøk, jf. § 275, jf. § 16 (post V), kroppsskade, jf. § 273 (post VI), to trusler, jf. § 263 (post VII a og b), to brudd på besøksforbud, jf. § 168 bokstav b (post VIII a og b), kjøring i ruspåvirket tilstand, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd (post IX), kjøring uten gyldig førerkort, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum (post X), narkotikaovertredelse, jf. § 231 første ledd (post XI), overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd (post XII), våpenovertredelse, jf. § 189 første ledd (post XIII), og fire tilfeller av vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson, jf. § 155 (post XIV og tiltale 9. mai 2025).
(4)Ved Romerike og Glåmdal tingretts dom 15. juli 2025 ble de tiltalte frifunnet for tiltalen post I, post III a og post III b. C ble i tillegg frifunnet for post V, post VI, post VII a og post VII b. C ble dømt etter tiltalen ellers til fengsel i 1 år og 6 måneder, A til fengsel i 1 år og 4 måneder og B til fengsel i 1 år og 1 måned. De ble i tillegg dømt til kontaktforbud, til å tåle inndragning, samt til å betale oppreisningserstatning.
(5)Påtalemyndigheten anket til Eidsivating lagmannsrett over de frifinnende delene av tingrettens dom. C erklærte motanke over straffutmålingen.
(6)Ved Eidsivating lagmannsretts dom 26. februar 2026 ble de tiltalte frifunnet for tiltalen post I. De ble ellers dømt etter tiltalen, likevel slik at straffeloven § 79 bokstav c, som var inkludert i tiltalen, ikke kom til anvendelse. C ble dømt til fengsel i 7 år og 6 måneder, A til fengsel i 3 år og B til fengsel i 2 år og 3 måneder. De ble i tillegg idømt ytterligere kontaktforbud og oppreisningserstatning.
(7)C anket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen og straffutmålingen. Det ble særlig anført at lagmannsretten ikke hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den konkluderte annerledes enn tingretten for tiltalen post III b (forsøk på grovt ran), V (forsøk på drap), VI (kroppsskade) og VII (trusler), samt at det ikke var gitt tilstrekkelig fradrag i straffen som følge av hans unge alder.
(8)Høyesteretts ankeutvalg avsa dom og beslutning 21. mai 2026 (HR-2026-1165-U) med slik slutning: «1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt gjelder domfellelsene for tiltalen post III b, de sivile kravene i domsslutningens punkt 13 og 15, samt straffutmålingen. 2. For øvrig nektes anken over straffekravet fremmet.»
(9)Opphevelsen fikk virkning også for A og B, jf. straffeprosessloven § 342 tredje ledd. Opphevelsen var begrenset til lagmannsrettens dom, jf. straffeprosessloven § 347 første ledd.
(10)Lagmannsretten fant at det ikke var nødvendig å avholde ny ankeforhandling og avsa 29. juni 2026 dom med slik slutning: «I lagmannsrettens dom 26. februar 2026 gjøres for nr. 3 C den endring at straffen settes til fengsel i 6 – seks – år. For øvrig gjøres ingen endringer i dommen.»
(11)C, A og B har anket dommen til Høyesterett. Ankene gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og idømmelsen av de sivile krav. Forsvarerne til C og A har inngitt støtteskriv. Det anføres i korte trekk at lagmannsretten burde ha avholdt ny ankeforhandling, at politiforklaringer er vektlagt i strid med straffeprosessloven § 305 og at dommerne var inhabile til å behandle saken på nytt. Det anføres videre at straffen er blitt for streng.
(12)Påtalemyndigheten erkjenner at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved å underbygge resultatet med politiforklaringer som ikke er lest opp, men anfører at feilen ikke har virket inn på avgjørelsens innhold. Det foreligger ellers ingen saksbehandlingsfeil, og straffen er heller ikke for streng. Høyesteretts ankeutvalgs syn på saken Saken for Høyesterett
(13)Ankene omfatter forhold der de tiltalte ble frifunnet i tingretten, men dømt i lagmannsretten. Ankene kan da bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at de ikke vil føre frem. En beslutning om å nekte ankene fremmet må begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 annet ledd annet punktum. Ankene over saksbehandlingen og lovanvendelsen Rammene for den nye behandlingen i lagmannsretten - habilitetsspørsmålet
(14)Ved ankeutvalgets dom 21. mai 2026 ble lagmannsrettens domfellelse etter tiltalen post III b og straffutmålingen opphevet.
(15)Straffeprosessloven § 347 lyder slik: «Når en dom blir opphevd, skal også hovedforhandlingen oppheves, om ikke retten finner at opphevingen bare bør gjelde dommen. Gjelder opphevingsgrunnen bare en del av dommen, avgjør retten om opphevingen skal begrenses til denne del eller omfatte hele dommen.»
(16)I dette tilfellet omfattet opphevingen bare deler av dommen og ikke hovedforhandlingen i lagmannsretten – ankeforhandlingen. I en slik situasjon må lagmannsretten vurdere om det er forsvarlig å behandle saken videre uten å gjennomføre ny ankeforhandling, jf. HR-2020-2117-A avsnitt 38. Denne vurderingen må foretas av de samme dommerne som avsa den opprinnelige dommen. Lovens system bygger altså på at de opprinnelige dommerne vil være habile til å behandle saken videre etter oppheving. For at én eller flere av dommerne skal være inhabile etter domstolloven § 108 ved vurderingen av om saken kan avgjøres uten ny ankeforhandling, må det foreligge særlige omstendigheter. Ankeutvalget kan ikke se at det her foreligger slike omstendigheter. Det var heller ingen feil at dommerne i lagmannsretten selv vurderte sin egen habilitet i forbindelse med den nye behandlingen. Var det forsvarlig å avgjøre skyldspørsmålet for tiltalen post III b uten ny ankeforhandling?
(17)Det videre spørsmålet er om det var forsvarlig av lagmannsretten å avgjøre saken uten å gjennomføre ny ankeforhandling. Dette må vurderes ut fra de spørsmålene retten tok stilling til ved den nye behandlingen, og hva som var grunnlaget for de vurderingene som ble foretatt.
(18)Tiltalen post III b gjelder forsøk på grovt ran som skal ha bestått i at de tiltalte ved vold og trusler forsøkte å tilegne seg fornærmedes sekk, som inneholdt e-sigaretter («vapes»). Ranet skal ha skjedd i tilknytning til andre handlinger i tiltalen.
(19)Grunnlaget for ankeutvalgets opphevelse av domfellelsen etter tiltalen post III b var at lagmannsrettens dom ikke viste at det som fremstår som en motstrid mellom fornærmedes forklaringer i tingretten og lagmannsretten, var blitt vurdert. Dette gjaldt spørsmålet om de tiltalte faktisk forsøkte å tilegne seg sekken. I tingrettens dom het det at fornærmede «ikke opplevde at noen gikk etter sekken», mens lagmannsretten la «avgjørende vekt» på fornærmedes forklaring om at «han oppfattet at det var noen som ’gikk for sekken’ og at han ikke tok den frivillig av selv».
(20)Lagmannsrettens nye dom inneholder en grundig drøftelse. Retten viser blant annet til sammenhengen mellom tiltalen post III b og andre tiltaleposter og gjengir hvordan både tingretten i sin dom og lagmannsretten i den første dommen redegjør for hendelsesforløpet i en større sammenheng. Direkte om det spørsmålet som ledet til ankeutvalgets opphevelse, uttaler lagmannsretten: «Tingretten hadde i sine domsgrunner lagt til grunn at ingen av de tiltalte ‘gikk etter sekken’. Lagmannsretten kan bare bygge på de bevis som er ført for lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 305, og hadde ikke grunnlag for å mene noe om tingretten kunne ha misforstått fornærmedes forklaring. … Lagmannsrettens ordbruk om at fornærmede … oppfattet at det var noen som ‘gikk for sekken’ er en ordrett gjengivelse av hans forklaring under ankeforhandlingen og dessuten en avstandtagen fra tingrettens domsgrunner når det der het at han ‘ikke’ opplevde at noen gikk etter sekken. Slik det også fremgår av lagmannsrettens dom, er det på det rene at [fornærmede] fikk med seg sekken da han stakk fra stedet. Det dreier seg derfor bare om et forsøk på ran. Men før dette havnet sekken hans på bakken. Det sentrale for tiltalens post III b) var at fornærmede ‘ikke tok den frivillig av seg selv’, men altså at han ble truet til å gjøre det ‘utvilsomt for å få hånd om vapes’n som lå i den’, slik det het i lagmannsrettens dom. Lagmannsretten er heller ikke ved ny vurdering av skyldspørsmålet i tvil om at de tiltalte skal domfelles for medvirkning til forsøk på ran. De bemektiget seg sekken som ledd i et hendelsesforløp der de alle var delaktige gjennom trusler og voldsbruk. Dels mener lagmannsretten at den begrunnelsen som ble gitt i dommen forklarer hvorfor lagmannsretten konkluderte annerledes enn tingretten. Lagmannsrettens nye vurdering stemmer også med notatene fra ankeforhandlingen. Ankeforhandlingen ligger nå rett nok nærmere fem måneder tilbake i tid, men på dette punkt har det ikke vært noen tvil om hva som faktisk ble forklart under ankeforhandlingen eller lagmannsrettens vurdering av forklaringen.»
(21)Ut fra den redegjørelsen lagmannsretten her gir, var det etter ankeutvalgets syn forsvarlig å avgjøre denne delen av saken uten ny ankeforhandling. Opphevelsen av den første dommen skyldtes at domsgrunnene ikke var tilstrekkelige ved at en tilsynelatende motstrid mellom fornærmedes forklaring i tingretten og forklaringen i lagmannsretten ikke var forklart. I den nye dommen gir lagmannsretten en utfyllende forklaring som klart viser hva lagmannsrettens konklusjon bygger på. Det dreier seg om en konkret vurdering av et begrenset spørsmål. Etter ankeutvalgets syn viser lagmannsrettens redegjørelse at retten hadde tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til det spørsmålet som forelå, selv om det var gått fem måneder fra ankeforhandlingen.
(22)Etter dette kan ankeutvalget ikke se at det var noen feil at lagmannsretten tok stilling til skyldspørsmålet under tiltalen post III b uten ny ankeforhandling. Var det forsvarlig å avgjøre straffutmålingen uten ny ankeforhandling?
(23)Ankeutvalgets opphevelse av straffutmålingen i den opprinnelige dommen bygde på to grunnlag.
(24)For det første ble straffutmålingen opphevet i og med at domfellelsen for tiltalen post III b ble opphevet. Når lagmannsretten etter fornyet behandling opprettholdt domfellelsen etter denne posten, er det etter ankeutvalgets syn fullt forsvarlig at straffen ble fastsatt uten ny ankeforhandling.
(25)For det andre fant ankeutvalget at domsgrunnene ikke viste at det var gitt et aldersfradrag for forholdene som C ble domfelt for i lagmannsretten, jf. straffeloven § 78 bokstav i. Vurderingen av fradrag i det som ellers ville vært riktig straff som følge av tiltaltes unge alder, reiser i det vesentlige rettslige spørsmål. Det er derfor etter ankeutvalgets syn fullt forsvarlig at lagmannsretten tok stilling til dette uten ny ankeforhandling. Er det en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse at lagmannsretten har bygd på politiforklaringer?
(26)Etter den drøftelsen knyttet til post III b som ankeutvalget har gjengitt ovenfor, uttaler lagmannsretten: «Som nevnt innledningsvis anmodet lagmannsretten påtalemyndigheten om utlån av det forklaringsutdraget som ble benyttet i saken. Gjennomgang av [fornærmedes] forklaringer i politiavhør viser at det ikke er motstrid mellom disse og det lagmannsretten la – og fremdeles legger – til grunn ved bevisvurderingen for post III b). Fornærmede har gjennomgående forklart til politiet at sekken ble forsøkt fratatt ham.»
(27)Etter dette gjengir lagmannsretten fra politiavhør som C har avgitt i saken. Det fremgår at dette også omfatter deler av avhør som ikke ble lest under ankeforhandlingen.
(28)Deretter uttaler lagmannsretten: «Politiavhørene etterlater ikke tvil om at [fornærmedes] forklaring – som er støttet av [forklaringen fra en annen fornærmet i saken] – underbygger lagmannsrettens bevisresultat i dommen. De etterlater derimot tvil om tingretten kan ha misforstått fornærmedes forklaring på dette punkt.»
(29)Det følger av straffeprosessloven § 305 at det ved avgjørelsen av hva som anses bevist, «tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen». Det er derfor en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har vist til deler av et politiavhør som ikke har vært opplest under ankeforhandlingen.
(30)Ankeutvalget kan likevel ikke se at dette er en feil som kan ha innvirket på dommens innhold. Som det fremgår av det som er gjengitt, trekker lagmannsretten inn politiavhøret først etter at man har gjennomført en fullstendig drøftelse og konkludert på grunnlag av det som fremkom under den opprinnelige ankeforhandlingen. Det er heller ingen motstrid mellom det som fremkommer av politiavhøret, og lagmannsrettens bevisvurdering etter den opprinnelige ankeforhandlingen.
(31)Når en saksbehandlingsfeil ikke kan ha innvirket på dommens innhold, skal den ikke tas i betraktning, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Straffutmålingen
(32)Ankeutvalget vurderer først straffen for C.
(33)I avgjørelsen 21. mai 2026 avsnitt 25 til 27 uttalte ankeutvalget: «(25) Lagmannsretten utmålte først straff for de forholdene C ble domfelt for i lagmannsretten. Drapsforsøket på X videregående skole var bærende for denne delen av straffutmålingen, og det kvalifiserte til fengsel i rundt fem og et halvt år. Samlet straff for disse forholdene ble satt til fengsel i seks år og seks måneder. Lagmannsretten sluttet seg deretter til tingrettens utmåling for øvrige forhold, og fastsatte samlet straff til fengsel i syv og et halvt år. (26) C var 16 år og 10 måneder på tidspunktet for handlingene på X videregående skole. Dette skal vektlegges i formildende retning, jf. straffeloven § 78 bokstav i. Den mildere bedømmelsen av lovbrytere under 18 år hviler på to ulike hensyn – at ‘unge personer ikke har den samme vurderingsevnen som fullvoksne, og at en straff vil virke mer belastende for den unge’, se HR-2022-980-A avsnitt 25. Selv om belastningshensynet gjør seg mindre gjeldende når fengselsstraffen, som her, skal fullbyrdes etter fylte 18 år, er det ikke tvilsomt at det andre hensynet må medføre et ikke ubetydelig fradrag, se HR-2022-980-A og HR-2016-1364-A. (27) Domsgrunnene viser ikke at det i fengselsstraffen er gitt et aldersfradrag for forholdene som C ble domfelt for i lagmannsretten. Dette inkluderer drapsforsøket som dannet utgangspunktet for straffutmålingen. Straffen kan etter dette ha blitt for streng.»
(34)Lagmannsretten fremhever i sin nye dom innledningsvis at når det gjelder forholdene som er endelig avgjort ved tingrettens dom, er det tatt hensyn til tiltaltes alder på gjerningstidspunktet for disse handlingene. Når det gjelder handlingene på X videregående skole, som skjedde da C var 16 år og 10 måneder gammel, erkjenner lagmannsretten i sin nye dom at det må gjøres et større fradrag for alder enn det som ble gjort i den opprinnelige dommen. Lagmannsretten bygger nå på at straffen for disse handlingene settes til rundt 4 års fengsel. Samlet settes straffen nå til fengsel i 6 år.
(35)Etter ankeutvalgets syn har lagmannsretten i sin nye dom i tilstrekkelig grad tatt hensyn til Cs alder på gjerningstidspunktet. Den samlede saksbehandlingstiden er ikke blitt så lang at den gir grunn til ytterligere nedsettelse av straffen.
(36)Heller ikke for de øvrige tiltalte gir den tiden som er gått fra lagmannsrettens første dom, grunnlag for å sette straffen ned.
(37)For alle de tiltalte gjelder etter dette at det ikke er noe åpenbart misforhold mellom den straffbare handlingen og straffen, jf. straffeprosessloven § 344. Utformingen av domsslutningen
(38)Lagmannsretten har formulert domsslutningen slik at den første dommen opprettholdes, bortsett fra den nevnte endringen av straffen for C. Den første dommen ble imidlertid opphevet for så vidt gjaldt domfellelsen for post III b og straffutmålingen for alle tre. Slutningen viser derfor til deler av en dom som er opphevet. Slik utvalget ser det, må det ved ny behandling etter opphevelse utformes en ny domsslutning som gir et selvstendig uttrykk for resultatet for de forholdene som er avgjort nå, jf. straffeprosessloven § 38. Etter utvalgets oppfatning vil det mest praktiske i et slikt tilfelle være at domsslutningen for de forhold som er pådømt i lagmannsretten i begge rundene, inntas i sin helhet. Utvalget legger til grunn at lagmannsretten foretar retting av slutningen i medhold av straffeprosessloven § 44. Konklusjon
(39)Ut fra det som er gjennomgått, finner ankeutvalget det enstemmig klart at ankene ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom utvalget også finner at ankene ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.