(1)Saken gjelder to anker over lagmannsrettens dom om grov omsorgsunndragelse og medvirkning til dette.
(2)B og A ble 12. november 2025 tiltalt for grov omsorgsunndragelse eller medvirkning til dette, jf. straffeloven § 261, jf. § 15. B er barnas far, mens A er barnas tante og søster til far. Tiltalen omfattet også barnas farfar. Grunnlaget for tiltalen er beskrevet slik: «Fra og med november 2023 etter et besøk i X, og frem til 12. november 2025, har B besørget at hans to barn D, f. 00.00.2021 og E, f. 00.00.2019, ble holdt tilbake i Y i X, og dermed unndratt barna fra mors, Fs, omsorg. Begge foreldrene bor i Norge og hadde frem til 14. november 2024 delt foreldreansvar for barna, mens mor ved Telemark tingretts kjennelse 14. oktober 2024, ble tilkjent foreldreansvaret alene inntil rettskraftig dom om dette foreligger. … A har medvirket til tilbakeholdelsen ved bl.a. å støtte sin bror, B, i hans avgjørelse om å holde barna borte fra mor, ved å gi han muntlige og skriftlige råd og veiledning om hvordan han skal forholde seg til mor og norske myndigheter, og herunder utformet meldinger som han skulle sende barnas mor.»
(3)Nedre Telemark tingrett avsa 19. mars 2026 dom der A ble frifunnet både for straffekravet og kravet om oppreisningserstatning. B ble funnet skyldig, og straffen satt til fengsel i to år. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til de fornærmede. Påtalemyndighetens påstand om kontaktforbud etter straffeloven § 57 ble ikke tatt til følge for noen av de tiltalte. Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne mente at B skulle frifinnes for straffekravet.
(4)Påtalemyndigheten anket dommen for frifinnelsen av A, mens B anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Han krevde også ny behandling av de sivile kravene.
(5)Under ankeforhandlingen avsa lagmannsretten kjennelse hvor fire vitner som oppholdt seg i Russland, ikke ble tillatt ført ved fjernavhør.
(6)Agder lagmannsrett avsa 9. juni 2026 dom med slik domsslutning for B og A hva gjelder straffekravene: «1. B, f. 00.00.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven § 261 annet ledd, jf. første ledd til fengsel i 2 – to – år. … 3. A, f. 00.00.1998, dømmes for overtredelse av straffeloven § 261 annet ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 15 til samfunnsstraff i 360 timer med en gjennomføringstid på 1 – ett – år. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 1 – ett – års fengsel.»
(7)B og A ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til de fornærmede. Påtalemyndighetens påstand om kontaktforbud ble ikke tatt til følge.
(8)B har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
(9)Også A har anket til Høyesterett over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. A har dessuten krevd ny behandling av erstatningskravene.
(10)Påtalemyndigheten har påstått at anken fra B ikke bør tillates fremmet, og at anken fra A bør nektes fremmet.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Hennes anke kan derfor bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell ankenektelse må begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(12)B er domfelt både i tingretten og lagmannsretten. Hans anke kan ikke fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(13)Ankeutvalget behandler først anken fra A.
(14)Anken over saksbehandlingen gjelder blant annet lagmannsrettens kjennelse avsagt under ankeforhandlingen hvor fire vitner som befinner seg i X, ikke ble tillatt ført ved fjernavhør. Forsvarer anfører at vitnene skulle blitt ført, og viser til at fjernavhør av vitner i utlandet som er villige til å forklare seg, ikke er en myndighetshandling som krenker den andre statens suverenitet. Uten at vitnene blir ført er saken ikke tilstrekkelig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Påtalemyndigheten har vist til at såfremt den aktuelle staten ikke har godkjent noe annet, kreves det rettsanmodning også i slike tilfeller. Det er videre gjort gjeldende at saken var tilstrekkelig opplyst også uten at vitnene ble ført.
(15)Fjernavhør av vitner er regulert i straffeprosessloven § 109 a og kan bare foretas «dersom det er ubetenkelig». Dersom slikt avhør er ubetenkelig, oppstår problemstillingen om et frivillig fjernavhør av et vitne som har tilknytning til den aktuelle staten, kommer i konflikt med den andre statens suverenitet, slik at fjernavhøret eventuelt bare kan skje etter rettsanmodning. Spørsmålet er omdiskutert i juridisk teori, jf. Thomas Frøberg m.fl., Karnovs lovkommentar, note 1 til straffeprosessloven § 109 a, à jour per 10. august 2026, med videre henvisninger.
(16)Utvalget viser til at lagmannsretten i sin kjennelse legger til grunn at det for tre av de fire vitnene vil være betenkelig med fjernavhør, da dette ikke vil kunne foretas innenfor betryggende rammer. Utvalget forstår lagmannsrettens begrunnelse slik at den bygger på en helhetlig vurdering av vitnets mulige betydning, rammene for fjernavhør og overføringskvalitet og -stabilitet. Utvalget kan ikke se at det hefter feil ved denne vurderingen. Spørsmålet om fjernavhør uansett er utelukket grunnet krav om rettsanmodning, har derfor ikke vært avgjørende for lagmannsrettens kjennelse – lagmannsrettens bemerkninger om dette spørsmålet er kun en tilleggsbegrunnelse.
(17)For det fjerde vitnet finner lagmannsretten at fjernavhør vil være «mindre betenkelig». Utvalget forstår kjennelsen slik at dette skyldes vitnets perifere betydning for saken. Begrunnelsen kan videre forstås slik at lagmannsrettens syn på kravet om rettsanmodning ble avgjørende for dette vitnets del. Etter utvalgets oppfatning er det imidlertid klart at en anke heller ikke vil kunne føre frem på dette punktet, da det ut fra vitnets manglende betydning for saken er vanskelig å se at en eventuell feil kan ha virket inn på dommen, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd.
(18)Dersom fjernavhør er betenkelig etter straffeprosessloven § 109 a ut fra en slik helhetsvurdering som lagmannsretten har foretatt i dette tilfellet, og avhør ellers ikke er mulig, er det viktig at retten vurderer om saken er tilstrekkelig opplyst eller må utsettes, jf. straffeprosessloven § 294. I Rt-2008-605 heter det i avsnitt 14: «Rekkevidden av rettens plikt etter § 294 beror på sakens omstendigheter, med det generelle bevisbilde som utgangspunkt for vurderingen. Et sentralt moment er hvor alvorlig saken er. I tillegg vil det kunne ha betydning om opplysningene gjelder et viktig punkt i saken, om de antas å være til tiltaltes gunst, og om de kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås.»
(19)Det går frem av rettsboken at lagmannsretten vurderte om saken skulle utsettes av hensyn til avhør av de nevnte vitnene. Det ble blant annet lagt vekt på at det ville være usikkert om avhør ville la seg gjennomføre senere. Lagmannsretten fant dessuten at «de spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til uansett er godt opplyst gjennom øvrig bevisførsel, jf. straffeprosessloven § 294».
(20)Høyesterett bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve lagmannsrettens vurdering av behovet for ytterligere bevisførsel, jf. HR-2020-206-U avsnitt 11 og 16, og det er etter ankeutvalgets syn klart at anken heller ikke på dette punktet kan føre frem.
(21)A anfører videre at lagmannsretten skulle sørget for bedre opplysning av saken med hensyn til en eventuell avslutning av medisineringen av et av barna. Hun gjør i tillegg gjeldende at politiets etterforskning var mangelfull og ensidig.
(22)Lagmannsretten mottok vitneforklaring fra en overlege som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Vitnet forklarte seg blant annet om de medikamentene som barnet ble behandlet med. Saken fremstår etter utvalgets syn som godt opplyst når det gjelder medisineringen av barnet og følgene av en eventuell avslutning av behandlingen.
(23)For øvrig bygger lagmannsrettens dom på et bredt og sammensatt bevisbilde. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten på de anførte punktene har brutt plikten til å våke over sakens opplysning, jf. straffeprosessloven § 294.
(24)A anfører også at domsgrunnene er mangelfulle, blant annet fordi lagmannsretten ikke har drøftet nødrett.
(25)Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Det som kreves, er først og fremst «at retten gjør rede for de springende – det vil si sentrale – punktene i vurderingen, slik at disse ikke blir stående uforklart», jf. HR-2025-1237-A avsnitt 33 med videre henvisning. Det er tilstrekkelig å fremheve hovedpunktene, og det kreves ikke at alle bevis omtales, jf. HR-2026-1862-U avsnitt 21. Ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten må det gå frem hvorfor lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten.
(26)Straffeloven § 17 bestemmer at en handling som ellers ville være straffbar, er lovlig som nødrett hvis nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Et av vilkårene er at faren for skade «ikke kan avverges på annen rimelig måte». Lagmannsretten kom til at behandlingen ikke kan «ha vært av en slik karakter at den kunne begrunne tilbakeholdelse av D». Når bevisvurderingen på denne måten ikke gir holdepunkter for nødrett, var det ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til om vilkårene etter straffeloven § 17 var oppfylt.
(27)A har i tillegg anført at domsgrunnene blant annet er for ensidige, at fornærmedes forklaring ukritisk legges til grunn, og at visse bevis og alternative hendelsesforløp ikke er vurdert. Herunder er fornærmedes aktivitet overfor Xs myndigheter ikke kommentert.
(28)Utvalget er ikke enig i dette. Lagmannsretten har gjort grundig rede for bevisvurderingen og lovanvendelsen. Som nevnt kreves det ikke at samtlige bevis omtales i dommen. Fornærmedes forklaring står sentralt i saken, og det fremgår av domsgrunnene at forklaringen er etterprøvd på springende punkter, jf. HR-2025-1237-A avsnitt 35. Bevisbedømmelsen kan ankeutvalget ikke prøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(29)Når det gjelder lovanvendelsen, anfører A at lagmannsretten la til grunn en for lav terskel når det gjelder psykisk medvirkning til omsorgsunndragelsen, jf. straffeloven § 15.
(30)Lagmannsretten tok ved vurderingen av medvirkningsspørsmålet utgangspunkt i HR-2025-2303-A avsnitt 26–29. Videre skrev lagmannsretten blant annet følgende: «Lagmannsretten finner at [As] bidrag – i form av råd, støtte og strategisk bistand – har hatt et slikt innhold og omfang at det er naturlig å knytte straffansvar til hennes handlinger. Hun har aktivt oppfordret til og støttet sin brors beslutning om å holde barna tilbake. Hun har også gitt uttrykk for at beslutningen var forankret i en felles familievurdering. Lagmannsretten finner at hun i alle fall har utvist sannsynlighetsforsett, jf. straffeloven § 22 bokstav b, både når det gjelder [Bs] handlinger og sin egen medvirkning. Forsettet omfatter også de forhold som gjør omsorgsunndragelsen grov. Forsvareren har anført at [A] ikke har hatt mulighet til å bringe omsorgsunndragelsen til opphør. Lagmannsretten bemerker at når hun har oppfordret til og deltatt i beslutningen om omsorgsunndragelsen, må det i alle fall kreves at hun klart tar avstand fra handlingen for å fritas fra videre medvirkeransvar. Det har hun ikke gjort.»
(31)Dette er samlet sett uttrykk for riktig lovanvendelse, se blant annet HR-2025-2303-A avsnitt 33 og 38.
(32)Heller ikke ellers finner utvalget at det foreligger feil ved lovanvendelsen.
(33)A anfører videre at straffen er for streng ved at timeantallet for samfunnsstraffen er satt for høyt, og at den subsidiære fengselsstraffen er uforholdsmessig lang sammenholdt med hennes rolle i saken.
(34)Lagmannsretten dømte A til samfunnsstraff i 360 timer med en gjennomføringstid på ett år og en subsidiær fengselsstraff på ett år. Den fant at forholdet i utgangspunktet tilsa ubetinget fengsel, men at samfunnsstraff lot seg forsvare med særlig vekt på As omsorgsforpliktelser overfor sin datter.
(35)Det er etter utvalgets syn klart ikke noe «åpenbart misforhold» mellom den straffbare handlingen og straffen, jf. straffeprosessloven § 344. A er funnet skyldig i medvirkning til grov omsorgsunndragelse til utlandet som har vart i flere år, der medvirkningen besto i aktivt å oppfordre til og støtte unndragelsen i form av råd og bistand. Til sammenligning ble straffen for de to andre tiltalte satt til fengsel i to år.
(36)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom utvalget også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(37)Ankeutvalget behandler deretter anken fra B.
(38)Bs forsvarer tiltrer støtteskrivet fra As forsvarer når det gjelder anførslene om fjernavhør av vitner i utlandet. Siden utvalget ikke kan se at spørsmålet om det kreves rettsanmodning vil komme på spissen ved en ankebehandling, kan utvalget ikke se at det er grunn til å fremme anken for så vidt gjelder dette spørsmålet.
(39)Også for de øvrige delene av anken finner utvalget at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Det gis derfor ikke samtykke til ankebehandling, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(40)Beslutningen er enstemmig.