(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd i en sak om samvær etter barneloven.
(2)A (mor) og B (far) er foreldrene til C, født 00.00.2012, D, født 00.00.2014, og E, født 00.00.2016.
(3)Mor og far ble kjærester i 2010 og flyttet sammen i 2013. Forholdet var preget av høyt konfliktnivå og tok slutt i 2021.
(4)I 2022 gikk far til sak mot mor med krav om at barna skulle bo fast hos ham, og at samvær mellom mor og barna fastsettes etter rettens skjønn. Salten og Lofoten tingrett avsa dom 7. juni 2023. Her ble det bestemt at barna skulle bo fast hos far, og at mor ikke skulle ha noe samvær med barna.
(5)Påtalemyndigheten tok ut tiltalte mot mor i februar 2024 for overtredelse av straffeloven § 261 første ledd om omsorgsunndragelse. Bakgrunnen var at hun hadde tatt med seg barna til Sverige i 2022 og holdt dem skjult for far. Mor ble frifunnet for forholdet i september 2024.
(6)Mor gikk så i 2025 til sak mot far med krav om samvær med barna. Under saksforberedelsen i tingretten ble det inngått en avtale mellom partene om at mor kunne ha fem samvær med barna med beskyttet tilsyn. Før det første samværet uttalte mor imidlertid at hun ikke aksepterte samvær med tilsyn, og hun møtte ikke opp. Tingretten besluttet etter dette at de øvrige avtalte samværene skulle falle bort.
(7)Salten og Lofoten tingrett avsa 18. februar 2026 dom med slik domsslutning: «1. A skal ikke ha samvær med C, født 00.00.12, D, født 00.00.14 og E, født 00.00.16. 2. A dømmes til å betale sakskostnader til B med kr 88 048,75 innen to uker fra dommens forkynnelse.»
(8)Etter tingrettens syn tilsa bortføringsfaren og risikoen for at barna ville bli utsatt for negative erfaringer at et eventuelt samvær måtte skje med beskyttet tilsyn. På grunn av erfaringen med at mor ikke møtte til samvær med tilsyn, kom imidlertid tingretten til at det beste for barna var at det ikke fastsettes samvær med mor overhodet.
(9)Mor anket dommen. I tillegg anket hun særskilt over tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Mor anførte blant annet at det ikke lenger er en reell risiko for at hun vil bortføre barna, og at det ikke er dokumentert at barna vil bli utsatt for negative erfaringer under samvær.
(10)Hålogaland lagmannsrett avsa 5. juni 2026 kjennelse og beslutning med slik slutning: «1. Anken over tingrettens dom, slutningen punkt 1, nektes fremmet. 2. Anken over tingrettens dom, slutningens punkt 2, forkastes. 3. A skal erstatte Bs sakskostnader for lagmannsretten med 7 875 –syvtusenåttehundreogsyttifem– kroner. Betalingsfristen er to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»
(11)A har anket beslutningen om ankenektelse til Høyesterett. Anken opplyses å gjelde saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Hun anfører i korte trekk:
(12)Lagmannsretten mener at risikoen for at hun ikke vil møte til samvær med tilsyn medfører at samvær ikke er til det beste for barna. Ingen av de andre forholdene som tingretten la vekt på – bortføringsfaren eller andre negative forhold ved mor – er nevnt. Lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull, og det er ikke foretatt en reell overprøving av tingrettens dom. Ankenektelsen bygger uansett på uriktig lovforståelse når lagmannsretten finner at risikoen for at mor ikke vil møte til samvær med tilsyn, kan begrunne nullsamvær alene.
(13)B har tatt til motmæle og anfører at anken må forkastes. Han gjør i korte trekk gjeldende at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som gir grunnlag for opphevelse av ankenektelsen, og at han ikke på noe tidspunkt har motsatt seg samvær under tilsyn. Det er utelukkende mors opptreden og holdninger som hindrer slikt samvær.
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter blant annet om lagmannsrettens begrunnelse viser at det er foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, og om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet etter en skriftlig og forenklet behandling, se for eksempel HR-2025-105-U avsnitt 15.
(15)I HR-2022-634-U avsnitt 22 utdypes begrunnelseskravet slik: «En beslutning om å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd skal være begrunnet, jf. femte ledd tredje punktum. Begrunnelseskravet skal sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, etterprøvbarhet og en effektiv rett til overprøving, jf. Rt-2009-1118 avsnitt 51. Begrunnelsen må derfor vise at de feil som påberopes ved tingrettens avgjørelse, er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre frem, jf. Rt-2009-1118 avsnitt 49-50 med videre henvisning til Rt-2008-1764 avsnitt 104-106. Begrunnelsen må altså få frem at lagmannsretten har foretatt en reell og samvittighetsfull prøving av anken, og den må være tilstrekkelig til at det kan etterprøves hvordan lagmannsretten har kommet til sin konklusjon, jf. Rt-2011-1291 avsnitt 22.»
(16)Ankeutvalget tar utgangspunkt i tingrettens dom, der det ble bestemt at mor ikke skal ha samvær med barna. Tingretten finner at et eventuelt samvær bør skje med beskyttet tilsyn. Dette begrunnes først og fremst med at barna vil utsettes for negative erfaringer ved samvær, og med faren for bortføring av barna. Tingretten nevner imidlertid også at mor ikke vil overholde samværsavtaler som inngås. Deretter slår tingretten fast at det ikke bør være samvær i det hele tatt, og her er begrunnelsen særlig barnas belastninger ved at mor ikke møter opp til samvær med beskyttet tilsyn.
(17)I anken til lagmannsretten argumenterer mor for det første mot at det er fare for barnebortføring. For det andre gjør hun gjeldende at det ikke er holdepunkter for at hennes adferd gir risiko for negative erfaringer ved samvær. Hun angriper med andre ord først og fremst tingrettens begrunnelse for at et eventuelt samvær bør skje med beskyttet tilsyn. I tillegg knyttes det noen kommentarer til barnas mening.
(18)Lagmannsretten nevner ikke disse argumentene i sin redegjørelse for partenes anførsler. Argumentene drøftes heller ikke i lagmannsrettens premisser. Lagmannsretten forutsetter imidlertid at det er behov for tilsyn ved å uttale følgende: «Ut fra sakens forhistorie og barnas ønske om at det skal være en voksen til stede under samværene, forutsetter samvær uten tilsyn at det først gjennomføres en reparasjonsprosess mellom mor og barn som starter med beskyttet tilsyn. Dette ble det fra tingrettens side forsøkt lagt opp til under saksforberedelsen, hvor det, som redegjort for ovenfor, var planlagt fem samvær med barna med beskyttet tilsyn i perioden 14.08.2021 – 29.01.2026, hvor den sakkyndige skulle delta på tre av samværene. Siden mor før første samvær erklærte at hun ikke aksepterte slike samvær med tilsyn, ble det ikke noe av den planlagte reparasjonsprosessen.»
(19)Etter dette begrunner lagmannsretten nullsamvær med at mor ikke vil møte opp til samvær med beskyttet tilsyn: «Begrunnelsen for at tingretten ikke fastsatte samvær, var at erfaringen var at mor ikke møter opp til samvær med beskyttet tilsyn, og at det å fastsette samvær som ikke blir noe av vil være en belastning for barna. Verken i anken eller senere prosesskrift er tingrettens begrunnelse for å ikke fastsette samvær direkte kommentert, og det er ikke noe som tyder på at mors innstilling til beskyttet tilsyn er endret. På dette punkt er derfor situasjonen den samme som i tingretten, og lagmannsretten er enig med tingretten i at det i denne situasjonen ikke er riktig å fastsette samvær.»
(20)Lagmannsrettens vurdering bygger altså på en forutsetning om at beskyttet tilsyn er nødvendig. Denne forutsetningen er ikke begrunnet, og ankende parts argumenter på dette punktet er ikke vurdert. Når sentrale anførsler om forhold av betydning for tingrettens resultat ikke er nevnt eller vurdert, er ikke begrunnelsen tilstrekkelig for å vise at det er foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, se for eksempel HR-2025-105-U avsnitt 19-20 og HR-2022-2196-U avsnitt 16. Etter ankeutvalgets syn må dette føre til at lagmannsrettens beslutning om ankenektelse oppheves.
(21)Opphevelsen må også omfatte lagmannsrettens kjennelse om sakskostnader, jf. HR-2025-105-U avsnitt 22.
(22)Ankende part har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på sakskostnader for behandlingen i Høyesterett. Sakskostnadskravet er ikke spesifisert, og utvalget fastsetter de nødvendige kostnadene til 10 000 kroner inkludert merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5. Lagmannsretten tar stilling til sakskostnadene for lagmannsretten og tingretten ved den nye behandlingen, jf. tvisteloven § 20-8 tredje ledd.
(23)Kjennelsen er enstemmig.