(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens domfellelse for økonomisk kriminalitet.
(2)A ble i juni 2024 tiltalt for flere tilfeller av grovt skattesvik, forsøk på skattesvik, overtredelser av bokføringsloven, dokumentfalsk, grov økonomisk utroskap og grove bedragerier.
(3)Ringerike, Asker og Bærum tingrett avsa 30. april 2025 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1968, frifinnes for post II d og II e. 2. A, født 00.00.1968, dømmes for overtredelse av - merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd, jf. straffeloven (1902) § 270, jf. § 271, jf. merverdiavgiftsloven § 21-4 tredje ledd (slik denne gjaldt inntil 1. oktober 2015), - straffeloven (2005) § 379 jf. § 378 jf. straffeloven (2005) § 15, - straffeloven (2005) § 379, jf. § 378, jf. straffeloven (2005) § 16, jf. straffeloven § 15, - bokføringsloven § 15 første ledd annet straffalternativ, jf. § 4 (slik denne gjaldt inntil 1. oktober 2015), - straffeloven (2005) § 393, jf. § 392, jf. bokføringsloven § 4, - straffeloven (2005) § 361 første ledd bokstav a, - ligningsloven § 12-1 nr 1 bokstav b (slik denne gjaldt inntil 1. oktober 2015), - straffeloven (2005) § 365 første ledd bokstav c, - straffeloven (1902) § 276, jf. § 275 første ledd, jf. annet ledd, - straffeloven (2005) § 391, jf. § 390, - straffeloven (2005) § 372, jf. § 371 bokstav a, alt sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd og straffeloven (2005) § 79 bokstav a til fengsel i 5 – år og 10 – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 15 – femten – dager, jf. straffeloven (2005) § 83. 3. A, født 00.00.1968, dømmes videre til å betale en bot stor kr. 865 041 – åttehundresekstifemtusenogførtién, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. 4. A, født 00.00.1968, dømmes til tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, være daglig leder, inneha ledende stilling, ha signaturrett, ha disposisjonsrett til bankkonti og sitte i noe styreverv i selskap i en periode på 5 år, regnet fra dommen er endelig. 5. I medhold av straffeloven (2005) § 67 første ledd inndras hos A, født 00.00.1968, et beløp på 38 027 465 kroner. Inntil 1 980 000 kroner skal gå til dekning av erstatning til B, jf. straffeloven (2005) § 75 andre ledd og domsslutningens punkt 6. Forøvrig tilfaller inndragningskravet staten. 6. A, f. 00.00.1968, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynning av denne dom å betale til B 1 980 000 kroner. 7. A, født 00.00.1968, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 100 000 kroner.»
(4)A anket over skyldspørsmålet for tiltalens post VII, VIII og IX b, samt inndragningen og straffutmålingen. Han ba også om ny behandling av det sivile kravet. Anken ble henvist til ankeforhandling. Senere trakk A anken over post IX b og kravet om ny behandling av det sivile kravet.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 4. mai 2026 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 276, jf. § 275 første ledd, jf. annet ledd og straffeloven (2005) § 391, jf. § 390, samt de forholdene som er endelig avgjort ved Ringerike, Asker og Bærum tingretts dom 30. april 2025, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd og straffeloven (2005) § 79 bokstav a, til fengsel i 6 – seks – år og 6 – seks – måneder, samt til å betale en bot på 865 041 – åttehundreogsekstifemtusenogførtién – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. Til fradrag i straffen kommer 15 – femten – dager for utholdt varetekt. 2. A dømmes til tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, være daglig leder, inneha ledende stilling, ha signaturrett, ha disposisjonsrett til bankkonti og sitte i noe styreverv i selskap i en periode på 5 – fem – år, regnet fra dommen er endelig. 3. I medhold av straffeloven (2005) § 67 første ledd inndras hos A, et beløp på 36 927 663 – trettiseksmillionernihundreogtjuesyvtusensekshundreogsekstitre – kroner. Inntil 1 980 000 – enmillionnihundreogåttitusen – kroner skal gå til dekning av erstatning til B, jf. straffeloven § 75 andre ledd. For øvrig tilfaller inndragningsbeløpet staten. 4. Det idømmes ikke saksomkostninger for behandlingen i verken lagmannsretten eller tingretten.»
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og inndragningen. Til lovanvendelsen har han anført at lagmannsretten har satt terskelen for lavt for hva som utgjør en fullbyrdet utroskapshandling. Føring på en mellomregningskonto bør i stedet regnes som en forberedelses- eller forsøkshandling, eventuelt overtredelse av straffeloven § 371. For post VIII b er det i tillegg anført at det ser ut som at lagmannsretten har ansett først føringene på mellomregningskonto og deretter uttak av deler av beløpet som separate, fullbyrdede utroskapshandlinger. For post VII tredje strekpunkt settes spørsmålstegn ved om det er riktig å omtale differansen mellom fakturert beløp og kostpris som «vinning» for ham. Det må skilles mellom realisert og potensiell vinning. Straffen har blitt vesentlig for streng. Lagmannsretten har tatt for høye utgangspunkt og gitt for lite fradrag for tilståelse og saksbehandlingstid. Straffeskjerpelsesprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet er ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til. Til inndragningen har A for post I anført at han ikke kan identifiseres med selskapet. De uriktige utbetalingene har dessuten ikke generert noe utbytte som kan inndras. Til post VII tredje strekpunkt, post VIII a og VIII b har han anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at føringer på mellomregningskonto er utbytte som kan inndras. Inndragningen må begrenses til det som faktisk ble utbetalt. For post VIII b er det også anført at samme beløp er inndratt to ganger.
(7)Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten korrekt har kommet til at føring mot mellomregningskonto er en fullbyrdet utroskapshandling. Til post VII tredje strekpunkt er det anført at konkursen i 2022 ikke er relevant for forholdet som ble fullbyrdet i 2019. For post VIII b er det anført at det ikke er noen dobbeltføring av beløp. Straffen er ikke for høy. Den idømte inndragningen går ikke lenger enn å nullstille fordelen som ble oppnådd ved de straffbare forholdene.
(8)Høyesteretts ankeutvalg kan bare samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(9)En anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd.
(10)Inndragningen – domsslutningens punkt 3 – gjelder tiltalens post I, II, VII første og tredje strekpunkt, VIII a og b, IX a og IX b. Tiltalte har anket over postene I, VII tredje strekpunkt og VIII a og b.
(11)Etter straffeloven § 67 første ledd første punktum kan utbytte av en straffbar handling inndras. I utbyttevilkåret ligger at den som kravet rettes mot, må ha oppnådd en reell berikelse. Det kreves ikke at berikelsen er realisert. I HR-2016-590-A avsnitt 24 heter det om dette: «‘Utbytte’ omfatter i utgangspunktet enhver fordel oppnådd ved den straffbare handlingen. Det kreves ikke at fordelen er realisert ved at den er gjort om til penger eller utnyttet på annen måte. Men det må faktisk være oppnådd et utbytte. Foreligger ingen reell berikelse, er det ikke behov for å foreta inndragning for å tilbakeføre – ‘nullstille’ – til situasjonen før lovbruddet.»
(12)Post I gjelder skattesvik på vegne av X AS. Lagmannsretten fant det bevist at A hadde reell kontroll over selskapet, og videre at lovbruddene «genererte et økonomisk utbytte som utgjorde en reell berikelse for A», ved at han «over tid systematisk tappet selskapenes midler». Med denne bevisvurderingen – som ankeutvalget ikke har grunnlag for å sette til side – hefter det ingen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse, jf. NOU 2020: 10 Straffelovrådets utredning nr. 2 – Inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet punkt 4.10.2 på side 38–39.
(13)Post VIII a og b gjelder bokføring av fiktiv gjeld i Y AS og Z AS’ mellomregnskap for A. Lagmannsretten gir følgende begrunnelse for inndragningen: «Ved bokføringen ble A stilt i en gunstigere formuesposisjon enn han ellers ville vært, ved at han fikk ubetingede fordringer mot Y AS og Z AS. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at A ved dette oppnådde reelle og uberettigede økonomisk fordeler, som faller inn under utbyttebegrepet i straffeloven § 67. Ettersom inndragning har til formål å nullstille en slik fordelssituasjon, og ikke å kompensere for et realisert tap, legger lagmannsretten til grunn at inndragning kan skje selv om utbetaling til A ikke har funnet sted.»
(14)Ankeutvalget bemerker at en fiktiv fordring i utgangspunktet ikke representerer en reell verdi for den angitte «fordringshaveren». En fiktiv fordring er ugyldig og etablerer ingen betalingsforpliktelse for «skyldneren». For å kunne konstatere at den fiktive fordringshaveren har hatt en reell berikelse, kreves derfor en særskilt begrunnelse. Begrunnelsen må også vise om berikelsen er like stor som fordringens pålydende. Når en slik begrunnelse mangler, foreligger det en feil ved lagmannsrettens domsgrunner som hindrer prøving av anken.
(15)Tiltaltes anførsel om at inndragningen under post VIII b omfatter samme beløp i to omganger, kan ikke føre frem. Det fremgår tilstrekkelig klart når lagmannsrettens dom leses i sammenheng, at det er ulike kilder til de to beløpene under denne tiltaleposten.
(16)Post VII tredje strekpunkt gjelder overfakturering av X AS. Lagmannsretten la til grunn at A gjennom en «fiktiv fakturakjede» sørget for at selskapet ble belastet 4 406 000 kroner for en maskin med virkelig verdi på 1 342 792 kroner, det vil si en overpris på 3 063 208 kroner. X AS betalte 2 250 000 kroner til Y AS, som var heleid av A. Det resterende beløpet ble bokført som leverandørgjeld. Lagmannsretten har beregnet utbyttet som inndras fra A, med utgangspunkt i overprisen på 3 063 208 kroner, og deretter trukket fra 798 000 kroner som er omfattet av inndragningen under en annen tiltalepost. Inndragningsbeløpet er fastsatt til 2 265 208 kroner. Dette innebærer at den delen av prisen som ble bokført som leverandørgjeld, er ansett som utbytte for A. På samme måte som for postene VIII a og b, mangler det her en særskilt begrunnelse for at A ved bokføringen av gjeldsposten er tilført en reell berikelse. Utvalget vil også bemerke at det vil kunne kreve en særskilt begrunnelse dersom overføring av beløp mellom selskaper som A har hatt reell kontroll over, skal anses å ha gitt ham en reell berikelse, og det må i så fall fremgå hvor stor berikelsen for A har vært. Også på dette punktet foreligger det således en feil ved domsgrunnene som hindrer prøving av anken.
(17)Manglene ved domsgrunnene for inndragningen under tiltalepostene VII tredje strekpunkt og VIII a og b medfører at domsslutningen punkt 3 må oppheves, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8, jf. § 342 andre ledd nr. 4. Ved den nye vurderingen må lagmannsretten vurdere om det for disse postene foreligger feil som medfører at inndragningsbeløpet må endres.
(18)Det er ikke nødvendig at opphevelsen også omfatter ankeforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 347 første ledd. Det vil derfor være opp til lagmannsretten å ta stilling til om det er nødvendig med ny ankeforhandling.
(19)For øvrig finner ankeutvalget at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller som det av andre grunner er særlig viktig å få prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. Anken tillates derfor ikke fremmet.