(1)Saken gjelder ileggelse av rettergangsbot etter brudd på identifiseringsforbud i straffesak. Spørsmålet er særlig om lovkravet etter Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 her er til hinder for å gi rettergangsbot for en uaktsom handling.
(2)A er journalist i Se og Hør og deltok i den omfattende mediedekningen av straffesaken mot B, hvor det ble avholdt hovedforhandling i Oslo tingrett 3. februar til 19. mars 2026. I forkant av hovedforhandlingen hadde retten avsagt kjennelse med forbud om offentlig gjengivelse av flere av de fornærmedes navn, og under hovedforhandlingen ble det avsagt enda en kjennelse om forbud mot identifisering.
(3)I en artikkel publisert på Se og Hørs nettsider 6. mars 2026 ble fornavnet på én av de fornærmede publisert. Publiseringen skjedde i forbindelse med løpende nyhetsdekning fra rettsforhandlingene. Feilen ble oppdaget kort tid etter publisering og rettet umiddelbart. A forklarte i retten samme dag at han hadde publisert navnet på den fornærmede i strid med identifiseringsforbudet ved en feil. Han bekreftet at han var kjent med identifiseringsforbudet.
(4)Oslo tingrett avsa 2. juni 2026 kjennelse med slik slutning: «A ilegges en bot på kr 24 000, subsidiært 24 dagers fengsel, for overtredelse av domstolloven § 199 jf. § 129.»
(5)Tingretten mente bruddet på identifiseringsforbudet var grovt uaktsomt.
(6)A anket kjennelsen og anførte at tingretten hadde bygget på feil skyldkrav ved å legge til grunn at uaktsomme overtredelser rammes av domstolloven § 199 om rettergangsbot.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 25. juni 2026 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(8)A har anket til Høyesterett. Han anfører at det er i strid med lovkravet og klarhetskravet i strafferetten å straffe ham når domstolloven § 199 ikke sier uttrykkelig at også uaktsomme overtredelser kan straffes.
(9)Påtalemyndigheten tiltrer lagmannsrettens kjennelse og påstår anken forkastet. Høyesteretts ankeutvalgs syn på saken Utgangspunktene
(10)Anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388.
(11)Ordlyden i domstolloven § 199 er slik: «Med bøter straffes den som bevirker at noe som er forhandlet i rettsmøte for lukkede dører, og som skal holdes hemmelig, blir kjent for uvedkommende, eller at noe blir gjengitt offentlig i strid med § 129 eller § 130.»
(12)Bestemmelsen har i det vesentlige vært uendret siden domstolloven ble vedtatt i 1915. Det er ikke omstridt at forarbeidene til bestemmelsen ga uttrykk for at bestemmelsen skal ramme både forsettlig og uaktsom overtredelse. Slik har bestemmelsen også vært praktisert. Lagmannsretten har i sin kjennelse gjort nærmere rede for denne bakgrunnen.
(13)Det som er spørsmålet i saken, er om det strafferettslige kravet til klar lovhjemmel nå medfører at rettergangsbot etter § 199 bare kan ilegges ved forsettlige overtredelser, jf. straffeloven § 21. Lovkravet
(14)Høyesterett har behandlet lovkravet og det underliggende klarhetskravet i en rekke avgjørelser. I HR-2026-968-A avsnitt 9 og 10 er utgangspunktene beskrevet slik: «(9) Det følger av Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 at ingen kan dømmes uten etter lov. Dette fremgår også av straffeloven § 14. Formålet med bestemmelsene er blant annet at borgerne skal kunne forutse hvilke handlinger som er straffbare og dermed ha mulighet til å handle i tråd med det, jf. HR-2018-1781-A avsnitt 23. (10) En bestemmelse som danner grunnlag for straffansvar, må videre ’være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om at en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes’, jf. HR-2020-955-A avsnitt 22.»
(15)I HR-2024-986-A Snapchat avsnitt 21 til 23 er klarhetskravet utdypet slik: «(21) Klarhetskravet gjelder både definisjonen av den straffbare handlingen og hvilken straff handlingen kan medføre. Bestemmelsen må være utformet slik at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, og at straff kan bli konsekvensen. Klarhetskravet er imidlertid ikke til hinder for at straffebud kan inneholde ord og uttrykk som krever en nærmere presisering gjennom rettspraksis, så lenge resultatet av tolkningen er forenlig med kjerneinnholdet i straffebudet og ligger innenfor det som med rimelighet kan forutsees. (22) Som fremholdt i blant annet Den europeiske menneskerettsdomstols – EMDs – storkammerdom 21. oktober 2013 del Río Prada mot Spania avsnitt 79 er klarhetskravet oppfylt selv om rett utlegning av straffbarhetsvilkårene og mulige straffereaksjoner forutsetter juridisk rådgivning – ‘appropriate legal advice’. (23) Jeg legger til at for norsk retts vedkommende må det være anledning til å legge vekt på om en nærmere presisering av hva ordlyden er ment å dekke, fremgår av offentliggjorte forarbeider til loven. I norsk juridisk metode har slike presiseringer langt på vei samme funksjon som avklaring gjennom rettspraksis, og gjennomgang av forarbeidene inngår naturlig i juridisk veiledning om innholdet i en lov.» Klarhetskravet og beskrivelsen av krav til skyld
(16)Kjernen i klarhetskravet er at den straffbare handlingen må være beskrevet i straffebudet. Tradisjonelt har kravet ikke stått like sentralt når det gjelder beskrivelsen av hvilken skyldgrad som kreves for å domfelle. Utviklingen er beskrevet slik i HR-2026-968-A avsnitt 13: «I NOU 1992: 23 delutredning V til ny straffelov side 72, ble det lagt til grunn at lovprinsippet under straffeloven 1902 ikke var like strengt for alle straffbarhetsvilkår. Her ble det uttalt at det verken var et krav at skyldformenes innhold var definert i loven, eller at skyldkravet var uttrykkelig fastsatt i straffebudet. Det fremgår at det var ansett tilstrekkelig etter Grunnloven § 96 at dette ble fastsatt i rettspraksis. Enkelte straffebud ble derfor tolket slik at uaktsomhet var tilstrekkelig til å idømme straff, selv om det ikke fremgikk uttrykkelig av lovteksten, jf. fremstillingen av gjeldende rett i Ot.prp. 90 (2003-2004) om ny straffelov, punkt 14.2.2.1 side 194-195 og punkt 30.1 side 424, merknad til § 21.»
(17)Straffeloven 2005 § 21 lyder slik: «Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt.»
(18)Bestemmelsen innebar en endring sammenlignet med den tidligere rettstilstanden, blant annet ved at den også gjelder straffebestemmelsene utenfor straffeloven selv. Om forholdet til eldre bestemmelser hvor skyldkravet ikke uttrykkelig er angitt, heter det i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 424: «Enkelte eldre bestemmelser hvor skyldkravet ikke er uttrykkelig angitt, har blitt tolket slik at også uaktsomhet rammes (punkt 10.3.1). I den grad disse straffebudene fortsatt finnes vil det etter utkastet § 21 være ‘bestemt’ at forsettskravet skal fravikes. For straffebestemmelser som vedtas etter den nye straffeloven, vil derimot bestemmelsen om forsett som hovedskyldform kombinert med lovprinsippet, jf utkastet § 14, gi grunn til å kreve at det er sagt med rene ord dersom også uaktsomhet skal rammes.»
(19)Etter å ha sitert denne uttalelsen, gir lagmannsretten i sin avgjørelse en oppsummering knyttet til domstolloven § 199: «Den nevnte forståelsen av skyldkravet i domstolloven § 199 under straffeloven 1902 medfører i utgangspunktet at uaktsomhet som skyldkrav anses ‘bestemt‘ i relasjon til straffeloven 2005 § 21. Uaktsomhet som skyldkrav kan likevel bare opprettholdes så langt dette er en tolkning som er forenlig med klarhetskravet etter lovkravet i Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7, slik det praktiseres i dag.»
(20)Ankeutvalget slutter seg til dette. Det er i dag ikke tvilsomt at klarhetskravet også gjelder for krav til skyld, og at dette også omfatter eldre bestemmelser som domstolloven § 199.
(21)Et annet spørsmål er om dette klarhetskravet er like strengt som det som ellers gjelder. I HR-2026-968-A avsnitt 16 og 17 uttaler førstvoterende følgende: «(16) Basert på hvordan lovkravet er forstått og praktiseres i dag, og ut fra forarbeidene til straffeloven § 21, legger jeg til grunn at angivelsen av subjektiv skyld er omfattet av kravet. (17) Jeg ser det imidlertid slik at lovkravet her ikke nødvendigvis er like strengt som for gjerningsbeskrivelsen. Hensynet til forutberegnelighet gjør seg ikke gjeldende med samme styrke for skyldkravet når det er klart at handlingen – her bæring av kniv på offentlig sted – er straffbar, og uklarheten kun knytter seg til om grovt uaktsomme overtredelser rammes. Slik denne saken ligger an, er det ikke nødvendig for meg å gå ytterligere inn på i hvilken grad lovkravet er mindre strengt ved subjektiv skyld.» Vurderingen i denne saken
(22)Vurderingen av om klarhetskravet er oppfylt, må her skje med utgangspunkt i ordlyden i domstolloven § 199. Det sentrale er da innholdet i ordet «bevirker». Lagmannsretten uttaler om dette: «Etter lagmannsrettens syn innebærer uttrykket ‘bevirker’ at den tolkningen som klart kan utledes av forarbeidene – at også uaktsom overtredelse rammes – har tilstrekkelig støtte i ordlyden ved at den ligger innenfor det som med rimelighet kan forutses. Uttrykket ‘bevirker’ angir en årsakssammenheng, men er ikke begrenset til forsettlige handlinger.»
(23)Ankeutvalget er enig med lagmannsretten i at uttrykket «bevirker» kan forstås som et krav om årsakssammenheng, uten at det må foreligge en villet handling. Et alternativt ord med samme innhold vil i så fall være «forårsaker». Samtidig kan ordet etter utvalgets syn også forstås som beskrivelse av en villet handling, på linje med for eksempel «får i stand».
(24)Slik ankeutvalget ser det, er uansett det sentrale at loven bruker et ord som i dag ikke er vanlig i dagligtalen, og som, for det spørsmålet som foreligger her, ikke kan sies å ha et klart innhold. Ut fra ordlyden «bevirker» er det vanskelig å gjøre seg opp en klar mening om bestemmelsen bare rammer forsettlige handlinger, eller om den også rammer uaktsomhet. Det leder til at det må foretas en nærmere tolkning av bestemmelsen. Dette må skje ved å gå til andre rettskilder enn lovens ordlyd.
(25)Slik det er beskrevet i det utvalget har sitert fra HR-2024-986-A Snapchat avsnitt 23, er lovkravet ikke til hinder for at det ved en tolkning legges vekt på forarbeidene til loven.
(26)I dette tilfellet følger det klart av forarbeidene at bestemmelsen rammer både forsettlige og uaktsomme handlinger, og den har vært praktisert slik. Slik det følger av HR-2026-968-A avsnitt 17, som er sitert ovenfor, skal klarhetskravet ved en tolkning som gjelder skyldkravet, i alle fall ikke praktiseres strengere enn når tolkningsspørsmålet gjelder gjerningsbeskrivelsen. Ankeutvalgets syn er at klarhetskravet her ikke er til hinder for at loven tolkes og anvendes i samsvar med det som følger av forarbeidene. Konklusjon
(27)Ankeutvalget er enig i lagmannsrettens lovforståelse når den er kommet til at domstolloven § 199 også rammer uaktsomme handlinger. Anken må da forkastes.
(28)Kjennelsen er enstemmig.