(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å ikke gi samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 første ledd.
(2)A ble ved Hordaland tingretts dom 27. mai 2025 dømt for mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 282 overfor tre fornærmede. Han ble videre dømt til å betale oppreisningserstatning til de tre fornærmede med henholdsvis 260 000, 130 000 og 130 000 kroner.
(3)A anket tingrettens dom hva gjaldt utmålingen av oppreisningserstatning til de tre fornærmede. Det ble anført at riktig nivå for erstatningen er henholdsvis 80 000, 60 000 og 40 000 kroner.
(4)Gulating lagmannsrett besluttet 7. november 2025 å ikke gi samtykke til at anken fremmes etter tvisteloven § 29-13 første ledd.
(5)A har anket beslutningen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens verdifastsetting. Det er anført at lagmannsrettens metode for å vurdere ankesummen er uriktig, og at ankesummen er 340 000 kroner. Det er lagt ned påstand om at anken fremmes til behandling.
(6)B, C og D har gitt anketilsvar, hvor det i korte trekk anføres at beslutningen er basert på en forsvarlig og korrekt vurdering. Videre vises det til at anken gjelder rettsanvendelsen, ikke saksbehandlingen. Anken er prinsipalt påstått ikke tillatt fremmet, subsidiært forkastet.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 første ledd. Ankeutvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter blant annet om lagmannsretten har vurdert spørsmålet om hvorvidt anken skal fremmes etter riktig vurderingstema, og om det skjønn lagmannsretten har utøvd er forsvarlig, jf. HR-2025-369-U avsnitt 16. Lagmannsrettens verdifastsetting kan prøves av ankeutvalget etter tvisteloven § 17-5 første ledd. Det vil si at utvalget kan prøve om verdifastsettingen er i strid med reglene i tvisteloven kapittel 17.
(8)Tvisteloven § 29-13 gir regler for når en anke til lagmannsretten krever samtykke. Første ledd første punktum lyder slik: «Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 250 000.»
(9)Det kreves altså samtykke fra lagmannsretten for å fremme en anke i saker der ankesummens verdi er lavere enn 250 000 kroner. Regler for beregningen av tvistegjenstandens verdi følger av tvisteloven kapittel 17. Etter § 17-2 første ledd siste setning skal verdien ved anke settes til «forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres».
(10)Der saken gjelder flere krav i én sak, skal disse legges sammen overfor den kravene er rettet mot, jf. § 17-3 første ledd første setning, som lyder slik: «Flere krav mot samme eller flere saksøkte i samme sak legges sammen ved verdifastsettingen.»
(11)Ved forening av søksmål etter tvisteloven § 15‑6 skal derimot verdien beregnes separat for hvert enkelt søksmål, jf. NOU 2001: 32 Bind B kapittel 15.2 i merknadene til § 15-7 (nå § 15-6) på side 820. Verdien av sakene skal da ikke legges sammen, og partene i de forente sakene er fortsatt prosessuelt uavhengige.
(12)Lagmannsretten kom i saken her til at kravet til ankesum ikke var oppfylt, og begrunnet dette slik: «Om beregning av ankegjenstandens verdi fremgår det av HR-2023-747-U: ‘Ved beregningen av ankegjenstandens verdi gjelder reglene i tvisteloven kapittel 17, jf. HR-2021-2188-U avsnitt 13. Verdien settes til den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn for domstolen, jf. § 17-2 første ledd første punktum. Ved anke settes verdien til forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres, jf. § 17-2 første ledd tredje punktum. Ved anke legges dessuten sammen verdien av flere krav som gjøres til ankegjenstand i samme sak ved anke fra den samme parten, jf. § 17-3 første ledd og Rt-2003-448. Men kravene for flere parter på den ene eller andre siden legges ikke sammen – det er sakens samlede betydning for den enkelte part som er avgjørende.’ Lagmannsretten legger i lys av ovennevnte til grunn at kravet til ankesum ikke er oppfylt i forhold til noen av ankemotpartene. Det vises til at forskjellen mellom resultatet i tingretten og det beløp som ankende part pretenderer vil være riktig oppreisningserstatning, i forhold til alle ankemotpartene er under 250 000.»
(13)Ankeutvalget er enig med ankende part i at lagmannsretten her feiltolker Høyesteretts avgjørelse, og at verdsettelsen dermed er blitt feil.
(14)Som nevnt var ankende part idømt oppreisningsansvar overfor tre fornærmede. Anken gjaldt disse tre kravene i samme sak. Verdien av kravene må da legges sammen ved vurderingen av ankegjenstandens verdi. Samlet utgjorde erstatningen 520 000 kroner. I anken var det lagt ned påstand om at erstatningen skulle reduseres slik at de fornærmede totalt ble tilkjent 180 000 kroner. Differansen mellom resultatet i tingretten og ankende parts krav er dermed på 340 000 kroner, altså over grensen på 250 000 kroner. Saken skulle dermed ikke blitt behandlet etter tvisteloven § 29-13 første ledd.
(15)Lagmannsrettens beslutning må etter dette oppheves.
(16)Kjennelsen er enstemmig.