(1)Saken gjelder lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd i en sak om en selvskyldnerkausjonists ansvar for et forfalt lån.
(2)MEV Norge AS refinansierte i 2022 et lån på 4 millioner kroner gjennom FundingPartner.no. FundingPartner formidlet lånet og utarbeidet lånedokumentene, mens långiverne var private investorer på plattformen. Som sikkerhet ble det etablert pant og stilt personlig selvskyldnerkausjon. A kausjonerte for hele lånet.
(3)Låneavtalen inneholdt en overdragelsesmekanisme der kreditorposisjonen skulle overføres til Intrum Capital AS ved bestemte hendelser, blant annet 50 dagers betalingsmislighold eller konkurs. Intrum var også sikkerhetsagent.
(4)MEV Norge AS begjærte oppbud 11. august 2023 og ble tatt under konkursbehandling 14. august 2023. Intrum overtok deretter kreditorposisjonen og varslet A. Intrum tok ut stevning 12. juni 2024 for Hordaland tingrett.
(5)Hordaland tingrett avsa 1. desember 2025 dom med slik slutning: «1. A dømmes til å betale til Intrum Capital AS kr. 4 240 363,52 med tillegg av avtalt rente av kr. 3 659 629,70 fra 12.06.2024 og frem til betaling skjer. 2. A dømmes til å betale til Intrum Capital AS sakskostnader med til sammen kr 79 434. 3. Beløpene i pkt 1 og 2 skal betales innen 14 – fjorten – dager etter dommens forkynnelse.»
(6)A anket dommen innen ankefristen. Anken gjaldt tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Intrum innga tilsvar, der det prinsipalt ble gjort gjeldende at anken burde nektes fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd.
(7)Gulating lagmannsrett besluttet 18. mai 2026 å nekte anken fremmet. A ble dømt til å betale sakskostnader.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, og det er vist til at saken reiser prinsipielle og uavklarte spørsmål. Det er krevd opphevelse av lagmannsrettens beslutning.
(9)Intrum Capital AS har inngitt tilsvar. Selskapet anfører at lagmannsrettens beslutning ikke lider av noen saksbehandlingsfeil og at anken bør nektes fremmet.
(10)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter om det ut fra rettsspørsmålene i saken var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet, og om den begrunnelsen som er gitt, er tilstrekkelig til å vise at retten har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, se HR-2026-1746-U avsnitt 14.
(11)Ankeutvalget bemerker at saken gjelder et betydelig pengekrav overfor en enkeltperson. Et sentralt spørsmål i saken er om kausjonsforholdet er regulert av finansavtaleloven, slik at A kan påberope seg reglene om kausjonsavtaler i denne loven. Det er i tilfelle den tidligere finansavtaleloven – lov 25. juni 1999 nr. 46 – som kommer til anvendelse. Den någjeldende finansavtaleloven – lov 18. desember 2020 nr. 46 – trådte i kraft 1. januar 2023. Det følger av denne loven § 8-2 første ledd at reglene om avtaleinngåelse og plikter i forbindelse med avtaleinngåelsen ikke gjelder for avtaler som er inngått før loven trådte i kraft.
(12)Finansavtaleloven 1999 § 57 regulerte virkeområdet for lovens kapittel 4 om kausjon. Første og tredje ledd i bestemmelsen lød slik: «(1) Dette kapitlet gjelder når en finansinstitusjon, en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, eller en kommune eller fylkeskommune er kreditor etter kausjon stilt for kreditt. Kapitlet gjelder også når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak, jf. § 75 tredje ledd annet punktum. … (3) Som forbruker regnes i dette kapitlet en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld a.dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet,»
(13)I ankeerklæringen til lagmannsretten anførte A blant annet: «Finansavtaleloven 1999 gjelder blant annet kausjonsavtaler der en finansinstitusjon er kreditor etter kausjon stilt for kreditt (jf. § 57 første ledd første setning). Intrum var og er en slik finansinstitusjon (jf. finansforetaksloven § 1-3 første ledd bokstav c.). Garantien A stilte var en slik kausjon og låneavtalen som var grunnlaget for kausjonen var en slik kreditt. Den selvskyldnergarantien som A ga var derfor, for det forhold saken gjelder, omfattet av reglene i finansavtaleloven.»
(14)Argumentasjonen ble utdypet i et supplerende prosesskriv til lagmannsretten.
(15)Lagmannsretten innleder sin drøftelse av forholdet til finansavtaleloven slik: «Anken over rettsbruken er for det første grunngjeve med at det ved avtaleinngåinga vart avtalt eit kausjonsansvar mellom A og Intrum, med den verknaden at finansavtalelova 1999 kjem i bruk. Tingretten har drøfta bruksområdet for lova i dommen på side 7 og 8, og har konkludert med at lova ikkje kjem i bruk på dette låneforholdet. Tingretten sitt syn på dette punktet er ikkje kommentert i anken. Det sentrale poenget er at Intrum ikkje har inngått nokon låne- eller kausjonsavtale, men har erverva låne- og kausjonsavtalen i ettertid.»
(16)Etter ankeutvalgets syn er det ikke treffende når lagmannsretten uttaler at tingrettens syn på anvendelsesområdet for finansavtaleloven ikke var kommentert i anken. Uansett skulle lagmannsretten ha drøftet om den særlige konstruksjonen her – at det allerede ved avtaleinngåelsen var fastsatt at Intrum skulle overta kreditorposisjonen ved mislighold – må lede til at Intrum etter finansavtaleloven 1999 § 57 første ledd må anses som kreditor etter kausjonsavtalen også da den ble inngått.
(17)Lagmannsretten har heller ikke drøftet om A må anses som forbruker etter § 57 tredje ledd bokstav a. Denne bestemmelsen gir en vid forbrukerdefinisjon, jf. Rt-2006-1 avsnitt 41 til 46. Virkningen av at en kausjonist anses som forbruker, vil være et utvidet vern etter lovens bestemmelser. Det kan her dessuten være spørsmål om kausjonskapitlet i så fall gjelder for kausjonsforholdet etter regelen om kausjon gjennom meglerforetak i § 57 første ledd andre punktum.
(18)Når lagmannsretten ikke har drøftet sentrale spørsmål i saken, foreligger en saksbehandlingsfeil som må lede til at beslutningen oppheves.
(19)A har vunnet saken for Høyesterett og har krav på dekning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Han har krevd 20 000 kroner for prosessfullmektigens arbeid i fem timer. I tillegg kommer merverdiavgift på 5 000 kroner og ankegebyr på 8 070 kroner, til sammen 33 070 kroner. Kravet tilkjennes, jf. § 20-5 første ledd.
(20)Kjennelsen er enstemmig.