En mann var i 2021 dømt for grovt uaktsom voldtekt og frifunnet for en annen tiltalepost. Saken ble senere gjenåpnet etter krav fra mannen. Ved den nye behandlingen i juni 2025 dømte lagmannsretten ham for forsettlig voldtekt, men frifant ham igjen for den andre tiltaleposten. Lagmannsretten behandlet også det sivile kravet på nytt. Saken for Høyesterett gjaldt hva lagmannsretten kunne behandle i gjenåpningssaken, og betydningen av endringer i straffeloven 1. juli 2025 for straffutmålingen. Høyesterett er kommet til at lagmannsretten ikke kunne behandle tiltaleposten mannen var frifunnet for på nytt. Gjenåpningen omfattet ikke denne delen av dommen fra 2021. Lagmannsrettens nye behandling av tiltaleposten innebar derfor en krenkelse av mannens vern mot gjentatt straffeforfølgning etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4. Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i straffeloven slik den var på tidspunktet for den opprinnelige dommen i 2021. Innenfor strafferammene som gjaldt da, fant Høyesterett likevel ikke grunnlag for å se bort fra nyere rettspraksis som i visse tilfeller har nedjustert straffenivået for voldtekt. Straffen ble satt til fengsel i 3 år og 2 måneder, hvorav 1 år og 5 måneder ble gjort betinget. For erstatningskravet viste Høyesterett til at straffeprosessloven ikke hadde noen bestemmelse om gjenåpning av sivile krav da saken ble gjenåpnet. Tungtveiende grunner tilsa likevel at lagmannsretten kunne behandle det sivile kravet på nytt i gjenåpningssaken. Høyesterett fant ikke grunn til å redusere erstatningen. Avgjørelsen gir veiledning om hvilke spørsmål som kan behandles etter gjenåpning av en straffesak, og om straffutmålingen etter gjenåpning. Rettsområde: Strafferett. Gjenåpning.
(1)Dommer Steinsvik: Sakens bakgrunn og spørsmål
(2)Saken gjelder anke over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling i en gjenåpnet straffesak om sovevoldtekt. Den reiser særlig spørsmål om rammene for lagmannsrettens nye behandling og om hvilken betydning endringene i straffeloven 1. juli 2025, som blant annet åpnet for en mer nyansert utmåling av straff for seksuallovbrudd, har for straffutmålingen i gjenåpnede saker.
(3)A ble 5. februar 2021 tiltalt for gjentatte sovevoldtekter av sin tidligere kjæreste. Grunnlaget for tiltalen post I, etter endringer av møtende aktor, er beskrevet slik: «I tiden mellom mars 2015 og april 2017 i X, førte han ved flere anledninger sin penis inn skjeden til B mens hun sov … .»
(4)For tiden frem til 1. oktober 2015 var tiltalen tatt ut etter straffeloven 1902, mens den for tiden fra og med 1. oktober gjaldt straffeloven 2005 § 292 bokstav a, jf. § 291 bokstav b.
(5)Tiltalen gjaldt også overtredelse av straffeloven 1902 § 196 første ledd for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år. Grunnlaget for tiltalen post II er beskrevet slik: «I tiden mellom januar 2014 og 22. juni 2015, hadde han ved flere anledninger samleie med B, født 00.00.1999.»
(6)Ved Møre og Romsdal tingretts dom 25. juni 2021 ble A dømt for begge forholdene til en straff av fengsel i 5 år og 3 måneder. Han ble videre dømt til å betale oppreisning til fornærmede med 200 000 kroner.
(7)A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Frostating lagmannsretts dom 2. november 2021 ble han igjen dømt for voldtektene i tiltalen post I. Lagmannsrettens flertall fant det imidlertid ikke bevist at A hadde handlet forsettlig, men kom til at han hadde opptrådt grovt uaktsomt.
(8)Lagmannsretten frifant A for forholdet i tiltalen post II. Frifinnelsen var begrunnet i at partene var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, og at straffen derfor skulle falle bort etter regelen i straffeloven 1902 § 196 fjerde ledd.
(9)Straffen for post I ble fastsatt til fengsel i 1 år og 9 måneder. Oppreisningen ble redusert til 90 000 kroner.
(10)A anket over dommen. Anken ble ikke tillatt fremmet ved ankeutvalgets beslutning 17. desember 2021.
(11)A begjærte straffedommen gjenåpnet 16. januar 2023.
(12)Grunnlaget var straffeprosessloven § 391 nr. 3, som fastsetter at gjenåpning til gunst for siktede blant annet kan kreves når det opplyses om «en ny omstendighet som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge».
(13)Den nye omstendigheten som ble gjort gjeldende, var at A etter domfellelsen hadde gjennomgått en nevropsykologisk utredning som konkluderte med at han lider av autismespekterforstyrrelser og oppfyller kriteriene for diagnosen F84.5 Aspergers syndrom.
(14)Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker avgjorde 4. september 2024 at vilkårene i § 391 nr. 3 var oppfylt, og begjæringen om gjenåpning ble tatt til følge.
(15)Eidsivating lagmannsrett, som ble utpekt av ankeutvalget til å behandle den gjenåpnede saken, avsa 4. juni 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1996, frifinnes for tiltalebeslutningens post II. 2. A, født 00.00.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 192 annet ledd bokstav a) jf. første ledd bokstav b) og straffeloven 2005 § 292 bokstav a) jf. § 291 bokstav b), jf. straffeloven 2005 § 79 bokstav a), til fengsel i 4 – fire – år og 3 – tre – måneder, hvorav 2 – to – år og 3 – tre – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år. Han tilkommer et fradrag i straffen på 428 – firehundreogtjueåtte – dager for utholdt soning. 3. A, født 00.00.1996, dømmes til å betale 300 000 – trehundretusen – kroner i oppreisningserstatning til B, født 00.00.1999, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. Sakskostnader idømmes ikke.»
(16)Lagmannsretten behandlet hele straffesaken på nytt, også forholdet i tiltalen post II, som A tidligere var frifunnet for. Han ble imidlertid på nytt frifunnet for dette forholdet.
(17)Under lagmannsrettens behandling ble det oppnevnt to rettspsykiatrisk sakkyndige, som avga skriftlig erklæring og forklaring under ankeforhandlingen.
(18)A ble funnet skyldig etter tiltalen post I om forsettlig voldtekt. Under vurderingen av skyldspørsmålet vurderte lagmannsretten svikten i hans psykiske fungering basert på konklusjonene fra de rettsoppnevnte sakkyndige. Lagmannsretten konkluderte på dette punktet med at det «er ingenting ved hans fungering som tilsier at han ikke var i stand til å forstå hennes motvilje mot å bli utsatt for seksuelle handlinger mens hun sov, at hun faktisk sov og at hun derfor var ute av stand til å motsette seg handlingene».
(19)Lagmannsrettens dom ble avsagt før ikrafttredelsen av endringene i straffeloven 1. juli 2025. Straffen ble utmålt etter gjeldende straffenivå før lovendringene. At deler av straffen ble gjort betinget, er begrunnet i Asperger-diagnosen og As svekkede fungering, at den tidligere idømte straffen var ferdig sonet, og i tiden som har gått siden det straffbare forholdet.
(20)Også det sivile kravet ble behandlet på nytt. Oppreisningen ble økt til 300 000 kroner.
(21)A anket til Høyesterett over lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelse under skyldspørsmålet og straffutmåling. Han begjærte også ny behandling av erstatningskravet.
(22)Ankeutvalget tillot ved beslutning 10. september 2025 anken over straffekravet fremmet «for så vidt gjelder saksbehandlingen knyttet til forfølgningen for tiltalen post II og straffutmålingen». Øvrige deler av anken over straffekravet ble ikke tillatt fremmet. En senere begjæring om omgjøring av henvisningsbeslutningen er ikke tatt til følge.
(23)Ved beslutning 22. september 2025, etter at bistandsadvokaten hadde gitt uttalelse, ga ankeutvalget også samtykke til ny behandling av erstatningskravet for Høyesterett.
(24)Ved saksforberedende dommers beslutning 17. desember 2025 ble ankeforhandlingen utsatt i påvente av storkammerbehandlingen av to saker om straffutmåling for voldtekt etter lovendringene 1. juli 2025.
(25)A har lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom oppheves for både straffekravet og det sivile kravet, subsidiært at domsslutningen punkt 1 oppheves, og at tiltalte for øvrig frifinnes for straff og erstatning, atter subsidiært at han anses på mildeste måte.
(26)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, oppheves. For det forhold A ble dømt for i lagmannsretten, er påtalemyndighetens syn at straffen skal settes til fengsel i 4 år og 3 måneder, hvorav 2 år og 6 måneder skal gjøres betinget med en prøvetid på 3 år. Til fradrag kommer tidligere sonet straff på 1 år og 9 måneder.
(27)Fornærmede har lagt ned påstand om at anken over det sivile kravet forkastes. Mitt syn på saken Sakens stilling for Høyesterett og de spørsmål som skal behandles
(28)Saken reiser i hovedsak tre problemstillinger: For det første om lagmannsretten ved behandlingen av saken etter gjenåpningen kunne pådømme tiltalen post II, som A var frifunnet for. Det er bare denne delen av saksbehandlingsanken fra A som er henvist til behandling. Øvrige anførte saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling er ikke tillatt fremmet.
(29)Ved anken over straffutmålingen er spørsmålet for det andre hvilken betydning lovendringene 1. juli 2025 skal ha ved straffutmåling i saker som behandles på nytt etter gjenåpning.
(30)For det tredje er spørsmålet om lagmannsretten kunne behandle det sivile kravet på nytt i den gjenåpnede saken, og i så fall om erstatningen er riktig utmålt. Gjenåpning av straffesaker – noen rettslige utgangspunkter
(31)En straffesak som er rettskraftig avgjort, kan etter begjæring fra en part gjenåpnes når vilkårene i straffeprosessloven §§ 390–393 er oppfylt, jf. § 389 første ledd.
(32)Begjæringen skal settes frem for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker og «må angi den avgjørelsen som angripes, grunnlaget for gjenåpning og bevis av betydning for saken», jf. § 394 første ledd.
(33)De nærmere vilkårene for gjenåpning fremgår av straffeprosessloven §§ 390–393, som skiller mellom gjenåpning til siktedes gunst og gjenåpning til skade. Gjenåpning til skade for siktede kan bare kreves av påtalemyndigheten, og det gjelder særskilte vilkår for slik gjenåpning, jf. § 393.
(34)Gjenopptakelseskommisjonen tar bare stilling til spørsmålet om saken skal gjenåpnes, og tar ikke standpunkt til realiteten i straffesaken. Virkningen av at en begjæring om gjenåpning tas til følge, er regulert i straffeprosessloven § 400 første ledd. Når gjenåpning er besluttet, «skal saken henvises til ny fullstendig behandling …».
(35)En straffesak kan gjenåpnes delvis, for eksempel slik at saken gjenåpnes for enkelte av flere tiltaleposter, bare for straffutmålingen eller for én av flere domfelte i samme sak. Uttrykket «saken» i § 400 første ledd første punktum må forstås på denne bakgrunn. Det er straffesaken – så langt den er besluttet gjenåpnet – som danner rammene for domstolens nye behandling, se Rt-2010-1489 avsnitt 28 og HR-2024-1935-A avsnitt 7.
(36)Den nye behandlingen skjer med nye dommere og uavhengig av den tidligere domstolsbehandlingen av saken. En begrensning gjelder likevel etter § 400 fjerde ledd, som gir regelen i § 351 tilsvarende anvendelse ved den nye behandlingen. Dette innebærer at når gjenåpning er begjært av påtalemyndigheten til gunst for siktede, skal ikke den nye behandlingen av saken «føre til en endring som er til skade for ham». Tilsvarende begrensning gjelder ikke dersom siktede selv har begjært gjenåpning, se Rt-1998-1384 på side 1388, Rt-2002-1451 på side 1454 og beskrivelsen av gjeldende rett i NOU 2024: 24 Prøvd på nytt punkt 9.3. Ved ny domfellelse etter gjenåpning kan siktede dermed, innenfor rammen av tiltalen og så langt saken er gjenåpnet, dømmes etter en strengere straffebestemmelse eller til en strengere straff, eller begge deler. Kunne lagmannsretten behandle tiltalen post II, som A var frifunnet for?
(37)A ble som nevnt frifunnet for tiltalen post II om seksuell omgang med barn under 16 år ved den opprinnelige behandlingen av straffesaken i Frostating lagmannsrett i 2021. Dommen ble rettskraftig ved ankeutvalgets beslutning 17. desember 2021, jf. straffeprosessloven § 50 første ledd andre punktum.
(38)En forutsetning for at Eidsivating lagmannsrett kunne behandle forholdet i tiltalen post II på nytt i gjenåpningssaken, er da at denne delen av dommen var gjenåpnet, jf. straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum.
(39)Gjenåpning til skade for siktede kan bare skje etter begjæring fra påtalemyndigheten og når vilkårene i straffeprosessloven § 393 er vurdert og funnet oppfylt av Gjenopptakelseskommisjonen. Verken gjenåpningsbegjæringen fra A eller kommisjonens avgjørelse omhandlet frifinnelsen.
(40)At saken var gjenåpnet med grunnlag i straffeprosessloven § 391 nr. 3 for tiltalen post I om voldtekt, ga ikke lagmannsretten kompetanse til å behandle forholdet i post II, som ikke var gjenåpnet. Det faktiske grunnlaget for straffeforfølgningen under de to tiltalepostene var også ulikt, selv om tiltalepostene delvis omhandlet den samme tidsperioden.
(41)Lagmannsretten begikk derfor en saksbehandlingsfeil da den tok post II til behandling. Dette gjelder uavhengig av om A på nytt ble frifunnet for det straffbare forholdet i post II.
(42)Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, må derfor oppheves. Saken skal avvises for så vidt gjelder behandlingen av tiltalen post II i gjenåpningssaken.
(43)Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 slår fast at ingen skal bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak «for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent eller domfelt for». Om de rettslige utgangspunktene viser jeg til HR-2025-2047-A avsnitt 27 følgende.
(44)Jeg finner det klart at As vern mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4 ble krenket ved lagmannsrettens nye behandling av tiltalen post II. A ble stilt for retten på nytt for et forhold han var rettskraftig frifunnet for.
(45)Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4 er ikke til hinder for gjenåpning, men EMK P7-4 nr. 2 krever blant annet at slik gjenåpning skjer «i samsvar med vedkommende stats lov og rettergangsordning i straffesaker». I saken her var lagmannsrettens nye behandling av post II ikke i samsvar med straffeprosesslovens gjenåpningsregler.
(46)For krenkelsen av forbudet mot dobbelt straffeforfølgning i EMK P7-4 har A krav på et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. Bestemmelsen krever at enhver skal sikres en effektiv adgang til å få prøvd om rettighetene etter konvensjonen er krenket, og i så fall sikres reparasjon av krenkelsen på hensiktsmessig måte, se for eksempel HR-2024-1169-A avsnitt 86. Det må vurderes konkret hvilken betydning krenkelsen har hatt, og hvordan reparasjon skal skje, jf. HR-2026-704-A avsnitt 83 og 84.
(47)I dette tilfellet mener jeg at krenkelsen må anses reparert ved at den konstateres i dommen. Jeg legger da særlig vekt på at straffesaken uansett skulle behandles på nytt så langt den var gjenåpnet. Det var en viss bevismessig sammenheng mellom de to tiltalepostene, og A ble frifunnet ved den nye behandlingen. Anken over straffutmålingen Lovvalget ved ny behandling etter gjenåpning
(48)Lagmannsrettens dom i gjenåpningssaken er avsagt før endringene i straffeloven 1. juli 2025 trådte i kraft. Endringene innebærer blant annet at den tidligere minstestraffen på fengsel i 3 år i straffeloven § 292 er opphevet. Den øvre strafferammen for voldtekt til samleie er senket fra 15 år til 10 år. Det anviste normalstraffenivået i forarbeidene på fengsel i 4 år for voldtekt er heller ikke videreført.
(49)Høyesterett har behandlet flere saker om straffutmåling ved voldtekt der de nye reglene er gitt anvendelse med grunnlag i straffeloven § 3 første ledd, se HR-2026-712-S avsnitt 24 og HR-2026-1373-A avsnitt 36, som begge gjelder utmåling av straff for sovevoldtekt.
(50)Utgangspunktet etter straffeloven § 3 første ledd er at straffelovgivningen på handlingstidspunktet skal anvendes. Det er likevel lovgivningen på domstidspunktet som skal brukes dersom den vil føre til et gunstigere resultat for den siktede og lovendringene skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner, jf. § 3 første ledd andre punktum. Unntaket fra handlingstidens lov gir uttrykk for et prinsipp om at den mildeste loven skal legges til grunn. Prinsippet har menneskerettslig forankring i EMK artikkel 7 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 15 nr. 1, se HR-2024-1936-A avsnitt 66 og 105.
(51)Straffeloven § 3 femte ledd gir en særregel for saker som behandles på nytt etter gjenåpning, som lyder slik: «Ved domfellelse etter gjenåpning anvendes samme lovgivning som ved den opprinnelige avgjørelsen.»
(52)I saken her reiser lovvalgsregelen to spørsmål: For det første om det er loven før eller etter endringene 1. juli 2025 som skal anvendes. Dersom ny lov ikke skal anvendes, oppstår for det andre spørsmålet om dette innebærer at også det tidligere, strengere straffenivået som fulgte av rettspraksis, må legges til grunn ved straffutmålingen i saken nå.
(53)Etter ordlyden skal altså den «lovgivning» som gjaldt ved den opprinnelige avgjørelsen, anvendes i saker som behandles på nytt etter gjenåpning. Bestemmelsen viderefører på dette punktet straffeloven 1902 § 3 andre ledd andre punktum.
(54)Forarbeidene til § 3 femte ledd klargjør at den særskilte lovvalgsregelen ved gjenåpning er et bevisst lovgivervalg, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.4.4. Departementet sluttet seg til Straffelovkommisjonens delutredning VII (NOU 2002: 4), der flertallet gikk inn for at ny og mildere straffelovgivning «ikke skal ha innvirkning på adgangen til å få gjenopptakelse». Videre uttales det at det avgjørende for departementet «har vært likhetsbetraktningene», og at det er «mest naturlig at gjenopptatte saker sammenliknes med tilsvarende saker avgjort på samme tid som den gjenopptatte avgjørelsen». Departementet trakk også frem at det ikke burde vedtas ordninger som kunne lede til «dårlig funderte gjenopptakelsesbegjæringer».
(55)I særmerknaden til § 3 i proposisjonen punkt 30.1 fremgår følgende om begrepet «straffelovgivningen»: «Begrepet ‘straffelovgivningen’ skal i utgangspunktet omfatte de samme normer som betegnelsen ‘strafferettslige bestemmelser’ i gjeldende rett. … Begrepet ‘straffelovgivningen’ omfatter bare skreven rett. Endret tolking eller endringer i rent domstolskapt rett faller utenfor. For slike normer anvendes det som er gjeldende rett på avgjørelsestidspunktet.»
(56)Det er ikke holdepunkter for at uttrykket «lovgivning» i § 3 femte ledd skal forstås på annen måte.
(57)På bakgrunn av ordlyden og uttalelsene i forarbeidene må det legges til grunn at gjenåpningssaken skal pådømmes etter straffelovgivningen slik den gjaldt ved behandlingen av saken i Frostating lagmannsrett i november 2021. Straffeloven § 3 femte ledd avgjør det formelle lovvalget, og endringene i straffeloven 1. juli 2025 kommer ikke til anvendelse. Jeg kommer tilbake til om EMK artikkel 7 nr. 1 og SP artikkel 15 nr. 1 skaper utfordringer for den rettstilstanden som følger av straffeloven § 3 femte ledd.
(58)Vurderingen av As anke over straffutmålingen skal etter dette skje med utgangspunkt i den tidligere § 292 bokstav a, jf. § 291 bokstav b i straffeloven, og for tiltaleperioden før 1. oktober 2015 etter de tilsvarende bestemmelsene i 1902-loven. Minstestraffen for voldtekt til samleie var fengsel i 3 år, og den øvre strafferammen var fengsel i 15 år. Det dreier seg om ett straffbart forhold selv om grunnlaget gjelder flere overgrep. Straffeloven § 79 bokstav a om forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse kommer derfor ikke til anvendelse, jf. HR-2024-1672-A avsnitt 14.
(59)Innenfor de fastsatte strafferammene som fulgte av straffeloven i 2021, kan jeg imidlertid ikke se grunnlag for at domstolene skulle være bundet til også å følge et tidligere strengere straffenivå fastsatt i rettspraksis, ved den nye utmålingen av straffen. At nedjusteringene i straffenivået i rettspraksis er foretatt av domstolene som følge av lovgiversignaler fremkommet i forbindelse med en lovendring, kan ikke være avgjørende.
(60)Slik jeg leser forarbeidene til § 3 samlet, faller endringer i domstolskapt rett utenfor begrepet «straffelovgivningen». Dette må gjelde tilsvarende ved ny behandling etter gjenåpning. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.4.4 nevnes riktignok et eksempel der flere er dømt for samme forhold, og der én av de domfelte får gjenåpnet saken, men retten kommer til at den opprinnelige domfellelsen er riktig. Departementet bemerker til eksempelet at «det er mest naturlig at gjenopptatte saker sammenliknes med tilsvarende saker på samme tid», og at det er «vanskelig å se rimeligheten i at den domfelte da skal få en mildere bedømmelse enn de medskyldige». Dette kan isolert leses slik at også et tidligere og strengere domstolskapt straffenivå innenfor lovens formelle strafferamme må anvendes for gjenåpnede saker, men rekkevidden av uttalelsen er ikke entydig, særlig i lys av særmerknaden til § 3, som jeg har sitert fra.
(61)Å legge vekt på et mildere straffenivå innenfor tidligere strafferammer vil i størst mulig grad sikre at straffen utmåles forholdsmessig, i tråd med lovgiverviljen og den til enhver tid allmenne retts- og verdioppfatningen i samfunnet, jf. HR-2026-712-S avsnitt 25–27. Etter mitt syn må disse grunnleggende utgangspunktene ved straffutmåling gjelde også i saker som behandles på nytt etter gjenåpning.
(62)Jeg finner støtte for dette i avgjørelsen i Rt-2002-473. Saken gjaldt straffeloven 1902 § 3 andre ledd andre punktum, og spørsmålet var om straffen i ankeomgangen kunne nedsettes etter § 59 andre ledd om tilståelsesrabatt. Bestemmelsen var vedtatt etter at saken var pådømt i første instans, og § 3 andre ledd andre punktum regulerte også lovvalget i ankeomgangen. Høyesterett kom til at bestemmelsen kunne anvendes ved utmålingen, og førstvoterende uttaler på side 474 at straffeloven 1902 § 3 andre ledd andre punktum ikke er til hinder for at Høyesterett «innenfor gjeldende strafferamme tar hensyn til en lovendring om straffutmålingen». Dette tilsier at også gjeldende straffenivå i dag må kunne vektlegges innenfor de tidligere strafferammene som gjaldt på handlingstiden, uten å støte an mot någjeldende straffelov § 3 femte ledd. Også gjenåpningssakene i HR-2026-167-A og HR-2024-1935-A synes å bygge på en slik tilnærming.
(63)Som jeg kommer tilbake til ved den konkrete utmålingen, må straffen for det forholdet A er dømt for, også etter dagens straffenivå fastsettes over minstestraffen i den tidligere § 292 bokstav a i straffeloven. Dette innebærer at det i saken her ikke er nødvendig å ta endelig stilling til om rettstilstanden etter straffeloven § 3 femte ledd ville være forenlig med den mildere lovs prinsipp i EMK artikkel 7 nr. 1, dersom den tidligere bestemmelsens minstestraff skulle bli avgjørende ved straffutmålingen.
(64)Den mildere lovs prinsipp og betydningen av Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) storkammerdom 17. september 2009 Scoppola mot Italia (nr. 2) er vurdert i HR-2024-1936-A. I dommen uttaler EMD blant annet at den mildere lovs prinsipp skal anvendes ved «the … delivery of the final judgement», jf. dommens avsnitt 119.
(65)Scoppola-dommen gjaldt ikke en gjenåpningssak, og rekkevidden av avgjørelsen er noe uklar, slik det fremgår i avsnitt 88 i Høyesteretts dom. Når virkningen av gjenåpning etter straffeprosessloven § 400 er at saken, så langt den er gjenåpnet, skal gis en «ny fullstendig behandling», er spørsmålet som oppstår i relasjon til EMK artikkel 7 nr. 1 og Scoppola-dommen, om gjenåpningsdomstolens avgjørelse da må anses som «the … delivery of the final judgement». Jeg er ikke kjent med senere avgjørelser fra EMD som klargjør rekkevidden av dommen eller EMK artikkel 7 nr. 1 ved gjenåpning, og slik vår sak ligger an, går jeg ikke nærmere inn på konvensjonstolkningen. Den konkrete straffutmålingen
(66)Ved den konkrete straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i det saksforholdet lagmannsretten har funnet bevist. Etter en samlet bevisvurdering fant lagmannsretten «det bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte ved flere anledninger har hatt samleie med fornærmede mens hun sov og derfor var ute av stand til å motsette seg handlingene».
(67)Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er «mulig å tallfeste hendelsene», men basert på fornærmedes forklaring la retten til grunn at «det dreier seg om flere tilfeller». Fornærmede forklarte for lagmannsretten at hun, før forholdet til A, ikke tidligere hadde hatt noen ordentlig kjæreste, og at hun trodde det var normalt og forventet at hun skulle ha samleie med ham. A hadde, ifølge fornærmedes forklaring, «et voldsomt fokus på sex, og han forventet at hun skulle delta hver gang han hadde lyst», og det spilte ingen rolle for ham om hun lå og sov. Videre heter det i dommen: «Ifølge fornærmede var de mye sammen gjennom de tre årene forholdet varte. Mesteparten av tiden var de inne på tiltaltes gutterom i hans fars hus. Han brukte mye av tiden til å sitte å ‘game’, mens hun stort sett oppholdt seg i sengen hans, var aktiv på mobiltelefonen eller så film på PC-en, og ventet på at han skulle bli ferdig. Mange ganger resulterte dette i at hun la seg til å sove i sengen hans, men hvor hun utpå kvelden/natten ble vekket av tiltalte som ville ha sex. Ved flere anledninger hadde hun våknet av at tiltalte hadde ført sin penis inn i skjeden hennes og at han gjennomførte samleie med henne mens hun sov. Hun forklarte at hun hadde frosset til, at hun følte at hun ikke klarte å bevege seg og at hun derfor ikke klarte å motsette seg handlingene. Som regel hadde tiltalte da dratt ned trusen hennes, og tatt den på henne igjen etter at han hadde fått utløsning. På spørsmål om tiltalte visste at hun sov, svarte hun klart bekreftende. Hun avkreftet at dette var noe hun på forhånd hadde samtykket til. Ved flere av anledningene hadde hun sagt klart fra at hun ikke ville ha sex med ham før hun sovnet, men han valgte likevel å gjennomføre samleie med henne mens hun sov. Til slutt klarte hun ikke å akseptere denne atferden lenger, og avsluttet forholdet.»
(68)Straffenivået for sovevoldtekt er justert noe ned i rettspraksis etter lovendringene. I HR-2026-712-S avsnitt 62 uttaler førstvoterende at sovevoldtekter fortsatt skal anses som alvorlige seksuallovbrudd, men at straffen for sovevoldtekt «normalt skal settes lavere enn ved voldtekter som er begått ved bruk av vold eller trusler». Men også ved sovevoldtekt skal det foretas en individuell vurdering av handlingens straffverdighet, der en rekke momenter er av betydning, jf. avsnitt 55 til 57:
(69)Formen for seksuell omgang skal tillegges stor vekt. Samleie skal som utgangspunkt straffes strengere enn mindre inngripende former for seksuell omgang. Videre er det relevant å legge vekt på overgrepets varighet, omfang og intensitet, graden av utnyttelse, hvor skremmende overgrepet var, tilstedeværelsen av fornedrende eller ydmykende elementer, partenes relasjon og aldersforskjell, og om overtredelsen hadde et planmessig eller impulsivt preg. Avhengig av måten voldtekten ble utført på, kan det også være aktuelt å se hen til ung alder, umodenhet og beruselse. Det har ellers vekt i skjerpende retning om fornærmede var et barn. Også tiltaltes alder har betydning.
(70)I storkammersaken ble utgangspunktet for straffen for et enkeltstående tilfelle av sovevoldtekt satt til fengsel i 2 år og 4 måneder. Ved utmålingen la førstvoterende vekt på at handlingen hadde «trekk som innebærer at den likner eksemplene som er gitt i lovforarbeidene om betydningen av ungdom, impulsivitet og eventuell rus, der lovgiver har vist til at straffenivået kan senkes», se avsnitt 74.
(71)Slike omstendigheter forelå ikke i HR-2026-1373-A, der straffen for et tilfelle av sovevoldtekt ble satt til fengsel i 3 år og 6 måneder. En tiltalt på 40 år hadde gjennomført vaginalt samleie med en kvinne på 28 år som på grunn av kombinasjon av beruselse og søvn ikke var i stand til å motsette seg handlingen. Opptakten til voldtekten «hadde klare trekk av utnyttelse», noe som ble tillagt «betydelig vekt» ved utmålingen, jf. avsnitt 31.
(72)I saken her dreier det seg om vaginale samleier, som er en særlig inngripende form for seksuell omgang. Dette skal tillegges stor vekt. Videre må det legges vekt på at det dreier seg om gjentatte overgrep. Lagmannsretten har ikke tallfestet antallet overgrep, men lagt til grunn at det dreier seg om «flere tilfeller». Dette er klart skjerpende. Fornærmede var også mindreårig. Ut fra hennes forklaring, som lagmannsretten har lagt til grunn, bar relasjonen mellom de to preg av en ikke ubetydelig grad av utnyttelse. At partene var i et kjæresteforhold, kan på den ene siden tilsi at overgrepene var mindre skremmende for fornærmede, men samtidig innebærer slike overgrep et klart tillitsbrudd. Det er heller ikke snakk om kortvarige impulshandlinger som er begått av en ung og umoden gjerningsmann, og som av denne grunn tilsier redusert straff. Tvert om har lagmannsretten lagt til grunn at fornærmede gjentatte ganger tok opp overgrepene med tiltalte, men at han likevel fortsatte.
(73)Tiltaltes alder skal tillegges vekt i formildende retning, men i lys av at det dreier seg om flere tilfeller og et visst preg av utnyttelse, mener jeg at forholdet som utgangspunkt bør føre til en straff på fengsel i 3 år og 2 måneder.
(74)A har allerede sonet straffen på fengsel i 1 år og 9 måneder som han ble idømt ved Frostating lagmannsretts dom. Dette kommer til fradrag.
(75)I formildende retning skal det etter straffeloven § 78 bokstav d videre legges vekt på hans reduserte virkelighetsforståelse på grunn av den avvikende sinnstilstanden. Selv om As fungering ikke er så redusert at det har hatt betydning for skyldspørsmålet, må hans svekkede virkelighetsforståelse på grunn av Asperger-diagnosen tillegges en viss vekt ved straffutmålingen.
(76)I HR-2026-713-S ble en tilsvarende lidelse ansett for å fylle vilkåret i § 78 bokstav d, og det fremgår i avsnitt 85 at det «varierer hvilken betydning en slik lidelse bør ha ved straffutmålingen». Den rettspsykiatriske erklæringen i saken her underbygger at A sliter med språk og kommunikasjon. Han har nedsatt virkelighetsforståelse, men ikke i betydelig grad, og har også andre vansker. Samlet sett bør dette tillegges vekt i formildende retning. I tillegg kommer det at det har gått mange år siden det straffbare forholdet opphørte, og at A ikke bør gjeninnsettes til soning av fengselsstraff.
(77)De formildende omstendighetene i saken bør etter mitt syn i dette tilfellet samlet lede til at det idømmes deldom, og slik at den resterende delen av straffen på fengsel i 1 år og 5 måneder gjøres betinget. Prøvetiden settes til 2 år i samsvar med hovedregelen i straffeloven § 34 andre ledd. Kunne lagmannsretten behandle det sivile kravet i gjenåpningssaken?
(78)I den opprinnelige straffesaken i 2021 fremmet fornærmede krav om oppreisning, jf. straffeprosessloven § 3. Etter § 3 tredje ledd anses slike krav som sivile krav og behandles etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29.
(79)Kravet ble pådømt, og fornærmede ble tilkjent 200 000 kroner ved tingrettens dom. Erstatningen ble redusert til 90 000 kroner i ankeomgangen, der A ble dømt for grovt uaktsom voldtekt. Det sivile kravet ble rettskraftig ved ankeutvalgets beslutning 17. desember 2021.
(80)Spørsmålet nå er om lagmannsretten kunne behandle det sivile kravet på nytt som en konsekvens av at straffesaken mot A ble gjenåpnet. Som jeg har nevnt, er Gjenopptakelseskommisjonen ikke gitt kompetanse til å gjenåpne sivile krav som er pådømt i straffesak.
(81)Sivile krav pådømt i en straffesak kan både ankes og gjenåpnes særskilt, uavhengig av om straffesaken gjenåpnes. Slik behandling følger tvistelovens regler om anke og gjenåpning, og gjenåpningsspørsmålet avgjøres av domstolene. Ingen av partene har begjært gjenåpning av erstatningskravet i dette sporet.
(82)Ved lov 13. desember 2024 nr. 78, som trådte i kraft 1. januar 2025, ble straffeprosessloven § 435 endret slik at det nå følger av første ledd at ved gjenåpning av en straffesak «kan en part på samme vilkår som nevnt i § 434 første ledd kreve at avgjørelsen av sivile krav gjenåpnes til ny prøving».
(83)Det fremgår av endringsloven punkt VI at denne endringen bare gjelder for «saker som blir begjært gjenåpnet etter lovens ikraftsetting».
(84)Ved denne lovendringen ble den tidligere regelen i § 434 tredje ledd gjeninnført, likevel slik at den begrensning som lå i fristen etter tvisteloven § 31-6 for å kreve gjenåpning, ikke ble videreført, jf. Prop. 110 L (2023–2024) punkt 4.7.2. Den tidligere § 434 tredje ledd ble opphevet ved lov 7. mars 2008 nr. 5. Endringen var ikke nærmere kommentert i forarbeidene, og i juridisk litteratur har det vært antatt at opphevelsen var utilsiktet og berodde på en inkurie. Departementet redegjør for dette i Prop. 110 L (2023–2024) punkt 4.2.1 uten å selv ta stiling til om den tidligere opphevelsen var utilsiktet, eller til hva som har vært rettstilstanden i den perioden bestemmelsen har vært opphevet.
(85)Vi står da igjen med at straffeprosessloven på tidspunktet for gjenåpningen av saken mot A ikke inneholdt bestemmelser om gjenåpning av sivile krav pådømt i straffesaken.
(86)Det sivile kravet var rettskraftig avgjort, og det var ikke gjenåpnet særskilt. Spørsmålet er derfor om det likevel forelå et tilstrekkelig rettslig grunnlag som ga lagmannsretten kompetanse til å ta kravet til ny behandling.
(87)Bistandsadvokaten har gjort gjeldende at straffeprosessloven § 400, som fastsetter at «saken» ved gjenåpning skal henvises til «ny fullstendig behandling», ga lagmannsretten grunnlag for ny behandling av det sivile kravet. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid bare straffesaken, nærmere bestemt de delene av straffesaken som er gjenåpnet. En opphevet lovregel kan heller ikke videreføres som ulovfestet rett alene av den grunn at opphevelsen var utilsiktet.
(88)Spørsmålet er ikke avklart i rettspraksis i gjenåpnede saker fra perioden mellom 2008 og 2021, men enkelte avgjørelser gir visse holdepunkter:
(89)I avgjørelsen HR-2017-241-A var tiltalte opprinnelig frifunnet for drap, men saken ble senere gjenåpnet til skade for ham etter funn av nye DNA-bevis. Ved den nye behandlingen i lagmannsretten ble tiltalte funnet skyldig. For Høyesterett var spørsmålet om gjenåpningssaken kunne anses som en fortsatt behandling av saken, slik at retten til to-instansbehandling etter SP artikkel 14 nr. 5, se avsnitt 11. Høyesterett konkluderte med at gjenåpningssaken var en fortsatt behandling av saken, se avsnitt 27.
(90)Lagmannsretten hadde ved sin behandling av saken delt pådømmelsen av straffekravet og sivile krav som var fremmet av de etterlatte. De sivile kravene ble tatt til behandling og pådømt av lagmannsretten, se LB-2016-58330-3. Denne dommen ble anket særskilt, men ble ikke tillatt fremmet ved ankeutvalgets beslutning HR-2016-2437-U. I lys av at anken over straffekravet var henvist til behandling i Høyesterett, bemerket ankeutvalget likevel «at dersom domfeltes anke fører frem på dette punkt, må dette også få virkning for avgjørelsen av det sivile kravet».
(91)I Rt-2014-1045 var en ubegrunnet ankenektelse gjenåpnet etter Høyesteretts storkammerdom i Rt-2010-1170 om begrunnelsesplikt ved ankenektelser. Ved den nye behandlingen av saken i lagmannsretten ble domfelte, som da var død, funnet skyldig, og hans dødsbo ble idømt betydelige erstatningskrav. Høyesterett kom til at det ikke kunne avsies fellende dom mot en død person og opphevet dommen. I avsnitt 53 uttalte førstvoterende at dette resultatet «får imidlertid ikke betydning for de sivile krav som er pådømt sammen med straffekravet etter straffeprosessloven § 3».
(92)Også Rt-2011-1778 og Rt-2011-1324 synes å forutsette at det sivile kravet kunne behandles på nytt i en gjenåpnet straffesak.
(93)Det er vanskelig å utlede noe sikkert av rettspraksis fra perioden, men avgjørelsene gir holdepunkter for at det ikke har vært stilt et absolutt krav om særskilt gjenåpning av det sivile kravet i tilfeller der en straffesak behandles på nytt etter gjenåpning. Jeg har etter en samlet vurdering falt ned på at tungtveiende grunner taler for at lagmannsretten kunne behandle det sivile kravet på nytt i gjenåpningssaken, også i den perioden det manglet en uttrykkelig bestemmelse om dette i straffeprosessloven. Jeg legger da vekt på følgende:
(94)For det første har det vært lagt til grunn i rettspraksis at det ved anke over dom i straffesak i visse tilfeller er adgang til å la avgjørelsen av et straffekrav få virkning for et sivilt krav som ikke er påanket eller begjært behandlet på nytt.
(95)I HR-2018-2203-A var spørsmålet om frifinnelse for straff kunne tillegges virkning for et oppreisningskrav som var pådømt av tingretten, og der den domfelte hadde frafalt kravet om ny behandling av kravet for lagmannsretten. I avsnitt 19 og 20 heter det: «Utgangspunktet i lova er at ei frifinning for straffekravet ikkje fører med seg ei oppheving av ikkje påanka tidlegare avgjerder av sivile krav i straffesaka. I motsetnad til straffekrav, har sivile krav såkalla partiell rettskraft. Dersom det er sterke band mellom avgjerda av straffekravet og det sivile kravet, vil dette likevel kunne stille seg annleis. Det er tale om ein snever unntaksregel frå det som elles gjeld for sivile krav. Det avgjerande er om feilen i straffesaka kan ha verka direkte inn på innhaldet i avgjerda av det sivile kravet.»
(96)Tilsvarende er lagt til grunn i Rt-2009-1070 om adgangen til å la en opphevelse av ankenektelse i straffesak få virkning for pådømte sivile krav. Her trakk førstvoterende frem at den «nære prosessuelle sammenhengen mellom straffekravet og det sivile krav ved anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet taler for at en opphevelse av ankenektelsesbeslutningen, i et tilfelle som det foreliggende, også bør omfatte avgjørelsen om det sivile kravet», jf. avsnitt 21.
(97)Ved gjenåpning til gunst etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 der skyldspørsmålet for en eller flere tiltaleposter skal behandles på nytt, vil resultatet kunne bli at tiltalte frifinnes. At en idømt oppreisning basert på den tidligere domfellelsen i slike situasjoner ikke skal kunne prøves på nytt, vil kunne fremstå urimelig, og avhengig av begrunnelsen som er gitt for erstatningsansvaret, kan det reise problemer i forhold til uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 2. Dersom rettskraften skal anses til hinder for begjæring fra fornærmede om ny behandling av et sivilt krav ved gjenåpning, kan hensynet til prosessuell likestilling tilsi at det samme må legges til grunn for en begjæring fra den domfelte.
(98)De systemhensyn som gjør seg gjeldende, sammenholdt med de holdepunktene som kan utledes av rettspraksis, tilsier etter mitt syn at det må konkluderes med at lagmannsretten hadde kompetanse til å ta kravet om oppreisning til behandling i gjenåpningssaken. Kravet hadde sterke prosessuelle bånd til straffekravet i tiltalen post I, som var gjenåpnet, og partene bør da ha anledning til å få kravet prøvd i den gjenåpnede straffesaken.
(99)Partene har fri rådighet over et sivilt krav også når det behandles i straffesak. Kravet skal bare behandles på nytt når en av partene krever det. Noen begjæring om ny behandling av det sivile kravet i gjenåpningssaken for lagmannsretten er ikke fremlagt for Høyesterett.
(100)Slik saken er opplyst, legger jeg til grunn at lagmannsretten i gjenåpningssaken oppnevnte bistandsadvokat for fornærmede. Kravet til kontradiksjon ble utvilsomt ivaretatt, og begge parter nedla påstand. Det er heller ikke anført fra forsvarer at begjæring om ny behandling ikke ble fremmet for lagmannsretten, eller nedlagt subsidiær påstand som går ut på at kravet ikke skal realitetsbehandles for Høyesterett. Utmåling av oppreisningen
(101)Lagmannsretten utmålte oppreisningen til 300 000 kroner og tok utgangspunkt i erstatningsnivået på domstidspunktet i gjenåpningssaken. Jeg er enig i at erstatningen må utmåles med utgangspunkt i rettstilstanden nå.
(102)Når beløpet ble økt noe sammenholdt med det normerte oppreisningsnivået ved forsettlig voldtekt på 2 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G), jf. HR-2022-980-A avsnitt 50, ble det lagt vekt på at det hadde funnet sted flere voldtekter, og at fornærmede var mindreårig. Dette er i tråd med avgjørelsen HR-2022-980-A, og jeg finner ikke grunn til å redusere den utmålte erstatningen.
(103)På denne bakgrunn konkluderer jeg med at anken fra A over det sivile kravet skal forkastes. Konklusjon
(104)Jeg stemmer etter dette for denne D O M O G K J E N N E L S E : 1. Eidsivating lagmannsretts dom 4. juni 2025, domsslutningen punkt 1, oppheves, og tiltalen post II avvises fra behandling i gjenåpningssaken. 2. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 – tre – år og 2 – to – måneder, hvorav 1 – ett – år og 5 – fem – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Til fradrag i straffen kommer 1 – ett – år og 9 – ni – måneder for sonet straff. Henvisningen til straffeloven § 79 bokstav a utgår. 3. Anken over det sivile kravet forkastes.
(105)Dommer Sivertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(106)Dommer Horn: Likeså.
(107)Dommer Vang: Likeså.
(108)Dommer Webster: Likeså.
(109)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M O G