(1)Saken gjelder oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 a. A er siktet for brudd på straffeloven § 155 (skadeverk mot offentlig tjenesteperson), straffeloven § 156 (hindring av offentlig tjenesteperson) og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (unnlatelse av å rette seg etter pålegg).
(2)Forholdene i siktelsen skjedde i forbindelse med en fotballkamp på Lerkendal stadion i Trondheim mellom Rosenborg Ballklub og Sportsklubben Brann. Siktede er del av et såkalt «alternativt supportermiljø» til Rosenborg.
(3)Trøndelag politidistrikt besluttet 26. april 2026 at A forbys å oppholde seg i en forbudssone rundt Lerkendal stadion og i Trondheim sentrum, som er nærmere angitt ved kartreferanser. Forbudet gjelder fra 24 timer før kampstart når Rosenborg Ballklub spiller offisielle hjemmekamper, det være seg serie-, cup-, eller treningskamper, til 24 timer etter kampslutt.
(4)Oppholdsforbudet gjelder frem til og med 26. november 2026. Det fremgår av beslutningen at den er ilagt for å «beskytte øvrige tilskuere på kampene/personer som ferdes på offentlig sted».
(5)A krevde at påtalemyndighetens beslutning ble bragt inn for retten.
(6)Trøndelag tingrett avsa 15. juni 2026 kjennelse med slik slutning: «1. A, født 00.00.2003, forbys å Oppholde seg i forbudssone Lerkendal og Trondheim Sentrum. Forbudet gjelder ifra 24 timer før kampstart når Rosenborg fotballklubb spiller offisielle hjemmekamper, det være seg serie-, cup-, eller treningskamper, til 24 timer etter kampslutt. Besøksforbudet gjelder frem til 26.11.2026.»
(7)A anket tingrettens kjennelse.
(8)Frostating lagmannsrett avsa 3. juli 2026 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(9)A har anket kjennelsen videre til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. A anfører at lagmannsretten har bygget oppholdsforbudet på et uriktig faktisk og rettslig grunnlag, idet siktelsen ikke omfatter voldshandlinger mot personer eller handlinger som kan sidestilles med «opptøyer i gatene». Videre anfører han at beskyttelsesformålet ikke gjelder en tilstrekkelig avgrenset personkrets. A gjør også gjeldende at forholdsmessighetsvurderingen er mangelfull fordi formålet kan oppnås med mindre inngripende tiltak, og at oppholdsforbudet er i strid med EMK artikkel 5.
(10)Påtalemyndigheten viser til lagmannsrettens kjennelse og har ingen ytterligere bemerkninger.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke, hvor ankeutvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(12)Ankeutvalget bemerker først at anken over saksbehandlingen i realiteten retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ankeutvalget ikke kan prøve. Denne delen av anken kan derfor ikke føre frem.
(13)Når det gjelder anken over lovanvendelsen, er spørsmålet om lagmannsretten har bygget på riktig lovforståelse ved avgjørelsen av hvor avgrenset personkretsen som skal beskyttes av oppholdsforbudet, må være.
(14)Straffeprosessloven § 222 a første og andre ledd lyder slik: «Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil a. begå en straffbar handling overfor en annen person, b. forfølge en annen person, c. på annet vis krenke en annens fred, eller d. begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende. Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys a. å oppholde seg på et bestemt sted, b. å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.»
(15)Oppholdsforbudet i denne saken er hjemlet i § 222 a første ledd bokstav d, jf. første ledd andre setning. Bestemmelsen kom inn i loven i 2015. Bakgrunnen var et ønske om å få klarere frem at et besøksforbud kan nedlegges til beskyttelse av en krets av ubestemte eller ikke navngitte personer, for eksempel i forbindelse med fotballkamper og andre arrangementer, jf. Prop. 43 L (2014-2015) punkt 6.
(16)Av spesialmerknadene i proposisjonen til endringen i § 222 a første ledd følger det at uttrykket «avgrenset krets av personer» ikke er ment å innebære noen begrensning når det gjelder antallet personer et besøksforbud kan beskytte. Det er fremhevet at det «kan være aktuelt å beskytte et høyt antall ikke navngitte personer, for eksempel et høyt antall fotballsupportere». Departementet viser til ankeutvalgets kjennelse i Rt-2014-641, og det uttales at den kjennelsen ikke trekker opp «yttergrensene for de besøksforbud som kan nedlegges mot for eksempel risikosupportere» og at det «kan være situasjoner hvor det er behov for mer vidtgående forbud». Deretter heter det: «I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.7 s. 23 uttalte departementet at straffeprosessloven § 222 a ikke tar sikte på ‘å beskytte en helt ubestemt krets av personer’ og at en person for eksempel ikke kan nektes ‘å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid’. Forslaget er ikke ment å endre på dette. Straffeprosessloven § 222 a må etter departementets syn likevel forstås slik at den innenfor nåværende rammer gir hjemmel til å nedlegge forholdsvis vidtgående forbud. Dette gjelder også når formålet er å beskytte en nærmere avgrenset krets av personer. At forbudet i realiteten vil beskytte alle personer som befinner seg på de aktuelle stedene – også andre personer enn forbudet først og fremst er ment å beskytte – utelukker ikke anvendelse av bestemmelsen.»
(17)Det følger av dette at det kan nedlegges oppholdsforbud for særskilte steder og områder for å beskytte en avgrenset krets av personer, og at denne kretsen kan utgjøre et høyt antall ubestemte eller ikke navngitte personer. At forbudet i tillegg vil beskytte alle personer som befinner seg på de aktuelle stedene, utelukker ikke anvendelsen av bestemmelsen.
(18)Lagmannsretten skrev følgende om den generelle lovforståelsen: «Det alternativet som er aktuelt i denne saken, altså § 222 a første ledd bokstav d, gjelder ordensforstyrrelser som er særlig belastende for ‘en annen person’. Selv om ordlyden isolert sett kan tilsi at forbudet bare kan nedlegges til beskyttelse for bestemte personer, er det lagt til grunn at bestemmelsen også hjemler forbud til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets eller spesifikk gruppe personer, jf. Rt-2014-641 og Prop. 43 L (2014-2015) side 9 og 10. Ved en lovendring i 2015 ble det imidlertid tatt inn et nytt annet punktum i § 222 a første ledd med følgende ordlyd: ‘Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer.’ Med dette fremgår det tydelig av lovteksten at et oppholdsforbud kan gis til beskyttelse av et høyt antall ikke navngitte personer, for eksempel et høyt antall fotballsupportere. At også en ubegrenset krets av personer vil beskyttes av besøksforbudet, er uten betydning, jf. HR-2020-550-U.»
(19)Dette er riktig lovanvendelse.
(20)Det er heller ikke noe ved lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som skaper tvil om rettens lovforståelse. Retten legger vekt på at oppholdsforbudet er avgrenset til å gjelde før, under og etter Rosenborgs kamper på Lerkendal, og dermed ikke gjelder for lang tid av gangen. Utvalget er enig i at det er et relevant hensyn ved vurderingen av lovligheten av oppholdsforbudet. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at selv om oppholdsforbudet også er begrunnet i hensynet til «personer som ferdes på offentlig sted» – og ikke bare andre tilskuere eller supportere – gjør tidsavgrensningen av forbudet at det er tilstrekkelig konkretisert og avgrenset. Det er ikke tale om et generelt forbud mot å oppholde seg på et område for å beskytte alle som måtte oppholde seg der.
(21)Lagmannsretten fant at oppholdsforbudet ikke utgjorde et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 222 a første ledd fjerde setning, jf. § 170 a. Utvalget har ingen innvendinger mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse. Bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve. Siktedes henvisning til EMK artikkel 5 kan ikke gi noe annet resultat.
(22)Anken må etter dette forkastes.
(23)Kjennelsen er enstemmig.