(1)Saken gjelder særskilt anke over sakskostnader. Hovedsaken gjelder gyldigheten av Skatteetatens vedtak om skattemessig gjennomskjæring.
(2)Odfjell Offshore Ltd (OFO) er et selskap i Odfjell Drilling-konsernet. Konsernet driver verdensomspennende virksomhet innen boring og oljeservicetjenester.
(3)OFO ble registrert på Bermuda og var skattemessig hjemmehørende der. I 2015 foretok konsernet en omorganisering av selskapet.
(4)I 2016 ble OFO skattemessig flyttet fra Bermuda til Norge. I desember 2017 solgte OFO sin aksjepost på 40 % i DSM. Salget medførte et realisert tap på omtrent 2,25 milliarder kroner. OFO krevde fradrag for tapet.
(5)21. desember 2022 traff Skatteetaten vedtak som avskar tapet OFO led ved salget av DSM. Grunnlaget for avskjæringen var den ulovfestede gjennomskjæringsnormen.
(6)OFO tok ut stevning med krav om opphevelse av vedtaket.
(7)Hordaland tingrett avsa 23. januar 2025 dom som frifant staten.
(8)OFO anket dommen og Gulating lagmannsrett avsa 17. april 2026 dom der anken ble tatt til følge. Skatteetatens vedtak ble opphevet, og staten ble dømt til å erstatte OFOs sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Sakskostnadene omfattet blant annet om lag 1,7 millioner kroner utbetalt av OFO i honorar til vitner.
(9)Staten v/Skatteetaten har anket dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen, bevisvurderingen og saksbehandlingen. Staten har også subsidiært anket særskilt over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. I den særskilte sakskostnadsanken anfører staten i korte trekk at de betydelige utgiftene ankemotparten har hatt til vitnehonorar, ikke inngår i sakskostnadene en part kan kreve erstattet, jf. tvisteloven § 20-5.
(10)Odfjell Offshore Ltd har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens dom, herunder avgjørelsen om sakskostnadsansvaret, er korrekt. Utgiftene til vitnehonorar var rimelige og nødvendige.
(11)Ved ankeutvalgets beslutning i sak nr. 26-096806SIV-HRET er anken over lagmannsrettens dom ikke tillatt fremmet. Den subsidiære sakskostnadsanken kommer dermed til behandling.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at særskilt sakskostnadsanke reguleres av tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Anken følger reglene for anke over kjennelser, og ankeutvalget kan bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen ved avgjørelsen av sakskostnadene, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. § 20-9 tredje ledd andre punktum og HR-2020-1515-U avsnitt 18.
(13)Utvalget kan dermed vurdere om lagmannsretten har forstått og anvendt tvisteloven § 20-5 første ledd riktig. Den skjønnsmessige vurderingen av hvilke kostnader som har vært nødvendige, og i det hele tatt skjønnsmessige elementer ved utmålingen, kan derimot ikke overprøves. Skjønnet kan bare tilsidesettes hvis det er klart uforsvarlig, herunder at erstatningen er åpenbart utilstrekkelig, jf. HR-2020-1515-U avsnitt 18 og 19 med videre henvisninger.
(14)Etter ankeutvalgets syn har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at kostnader knyttet til vitner som møter frivillig, i utgangspunktet kan kreves dekket etter tvisteloven § 20-5.
(15)Kravene til begrunnelsen av sakskostnadsavgjørelsen er utviklet i rettspraksis og oppsummert i HR-2020-1515-U. Kjernen er at begrunnelsen må gjøre det mulig for ankedomstolen å kontrollere det den skal prøve. Hvor utførlig begrunnelsen må være, beror blant annet på kravets størrelse, og på om det er fremsatt innsigelser mot kravet, se Schei med flere, Tvisteloven kommentarutgave, Juridika, § 20-9 punkt 3, bekreftet à jour 1. mars 2026.
(16)Lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne OFO erstatning for utgifter til vitner for tingretten og lagmannsretten lyder slik: «Når det gjeld vitneutlegga, legg lagmannsretten desse til grunn som rimelege og naudsynte. Oppgåvene til vitna har mellom anna vore å sette seg inn i saka, både før hovudforhandlinga i tingretten og før ankeforhandlinga for lagmannsretten. Omfanget av bakgrunnen for saka er mellom anna illustrert av to faktiske utdrag på til saman 5 400 sider. Vitna som det er kravd utlegg for er ikkje lenger knytt til OFO eller Odfjell Drilling-konsernet som tilsette. Desse kostnadene blir derfor ikkje regulerte av tvistelova § 20-5 første leddet, tredje setninga.»
(17)Etter ankeutvalgets syn er lagmannsrettens begrunnelse for nødvendigheten og rimeligheten av de enkelte vitnehonorarene for behandlingen i ting- og lagmannsretten så knapp at det ikke er mulig å kontrollere om skjønnet var klart uforsvarlig.
(18)Når det gjelder kostnader til vitnehonorar, bemerker ankeutvalget at rettssystemet bygger på prinsippet om at enhver som kan ha noe å forklare av betydning for saken, har plikt til å møte som vitne og forklare seg, jf. tvisteloven § 24-1 og § 21-5. Vitneplikten vil også kunne omfatte plikt til å friske opp sitt kjennskap til saken, jf. § 24-4. Vitner møter vanligvis frivillig etter innkalling fra en part, men kan også stevnes av retten, jf. tvisteloven § 13-3.
(19)Vitner som møter etter lovlig innkalling fra retten, har rett til godtgjørelse etter lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse. I tillegg til reisekostnader, jf. § 2, kan vitnet tilkjennes dekning for utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig, forutsatt at økonomisk tap er legitimert, jf. § 5. For selvstendig næringsdrivende er kravet til legitimasjon forstått som et krav om sannsynliggjøring, jf. Rt-1992-549. Loven inneholder imidlertid ikke noen rett til godtgjøring for den tiden som går med. Dette stiller seg annerledes for sakkyndige, jf. § 10.
(20)Utlegg til vitner som møter frivillig, reguleres ikke av lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse, og må derfor vurderes etter nødvendighetskriteriet i tvisteloven § 20-5 første ledd. Slik utvalget ser det, vil utgangspunktet også for vitner som møter frivillig, være at reisekostnader, andre utlegg og tapt arbeidsfortjeneste vil kunne anses som nødvendige sakskostnader i den grad de ikke overstiger hva som må anses som rimelig å pådra seg i den aktuelle saken. Godtgjørelse ut over dette vil måtte kreve en særskilt begrunnelse, både av grunnlaget for godtgjørelse og av omfanget.
(21)I denne saken har lagmannsretten ilagt staten sakskostnadsansvar for rundt 1,7 millioner kroner i godtgjørelse til vitner. Beløpet er høyt. Videre ble det protestert mot kravet for lagmannsretten. Lagmannsrettens begrunnelse er på denne bakgrunnen for knapp. Det er ikke gitt noen begrunnelse for grunnlaget for godtgjørelsen og omfanget. Lagmannsretten går ikke heller ikke nærmere inn på hvordan godtgjørelsen til det enkelte vitnet er beregnet. Den begrunnelsen som er gitt, gir ikke utvalget mulighet for å kontrollere det utvalget er satt til å prøve. Dommen må derfor oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen av sakskostnadsansvaret.
(22)Staten v/Skatteetaten har krevd sakskostnader for Høyesterett med 19 500 kroner for prosessfullmektigens arbeid. I tillegg kommer ankegebyret på 8 070 kroner. Kravet tas til følge.
(23)Kjennelsen er enstemmig.