(1)Saken gjelder spørsmålet om lagmannsrettens ankenektelse skal oppheves i sak om opphør av skadeforsikringsavtale.
(2)A tegnet i mars 2022 forsikring hos WaterCircles Forsikring ASA. Forsikringen dekket As bolig og andre eiendeler, blant annet bilene hans.
(3)Forsikringspremien skulle betales i månedlige terminer og dekket i første omgang perioden frem til 16. april 2023. De månedlige fakturaene ble justert opp og ned fordi størrelsen på bilparken varierte. I mars 2023 ble forsikringen fornyet for ett år frem til 16. april 2024.
(4)As enebolig brant ned 22. mars 2024, og spørsmålet i saken er om forsikringen da var opphørt som følge av As manglende premiebetaling, jf. forsikringsavtaleloven § 5-2. Bakgrunnen er i korte trekk denne:
(5)As premiebetalinger ble etter september 2023 mindre stabile. I januar 2024 sendte WaterCircles faktura for perioden 17. februar til 16. mars, med forfall 17. februar. Deler av beløpet ble kreditert før forfall fordi en av bilene ikke lenger var forsikret. Fakturaen ble ikke betalt. Det automatiske trekket i As bank ble stanset fordi beløpet oversteg maksimalgrensen han hadde satt.
(6)Den 4. mars sendte WaterCircles purring. Den inneholdt også et opphørsvarsel, der det sto at dersom premien ikke betales innen betalingsfristen 18. mars 2020, «opphører forsikringsavtalen(e) fra denne datoen uten ytterligere varsel». Premien ble ikke betalt innen fristen.
(7)WaterCircles sendte 14. mars 2024 – etter opphørsvarselet, men før det varslede opphørstidspunktet – en ny faktura for perioden fra 17. april til 16. mai.
(8)Den dagen huset brant ned, 22. mars 2024, kontaktet A selskapet på telefon. Partene er uenige om saksbehandleren i samtalen bekreftet at forsikringsavtalen fremdeles løp. Men senere samme formiddag mottok A en e-post fra selskapet med beskjed om at «forsikringen er opphørt» med virkning fra 22. mars. Senere samme dag korrigerte selskapet opphørsdatoen til 18. mars i tråd med varselet. Selskapet avslo derfor kravet om forsikringsdekning.
(9)A klaget til Finansklagenemnda, som 5. mars 2025 ga ham medhold i at han hadde gyldig forsikring på branntidspunktet. Nemnda la enstemmig til grunn at den totale kommunikasjonen fra selskapet hadde vært så utydelig at opphørsvarselet ikke tilfredsstilte klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2.
(10)WaterCircles godtok ikke avgjørelsen, og A saksøkte selskapet med krav om at forsikringen var gyldig på skadetidspunktet. I Asker og Bærum tingretts dom 17. oktober 2025 ble selskapet frifunnet.
(11)A anket, og Borgarting lagmannsrett besluttet 12. mai 2026 å nekte anken fremmet. Selskapet ble tilkjent sakskostnader for lagmannsretten.
(12)A har anket beslutningen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Han anfører at saken reiser prinsipielle spørsmål om innholdet i klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2 og har stor velferdsmessig betydning for A. Han har lagt ned påstand om at beslutningen oppheves, og at han tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.
(13)WaterCircles Forsikring ASA har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens beslutning var forsvarlig og tilstrekkelig begrunnet. Selskapet har lagt ned påstand om at anken nektes fremmet, subsidiært forkastes, og at selskapet tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.
(14)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter om det ut fra rettsspørsmålene i saken var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet, og om den begrunnelsen som er gitt, er tilstrekkelig til å vise at retten har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, se HR-2026-346-U avsnitt 9.
(15)Det skal ved avgjørelsen av om en anke skal nektes fremmet, blant annet legges vekt på «om saken reiser prinsipielle spørsmål», se Prop.34 L (2022–2023) punkt 11.1.6. På den måten «sikres» Høyesteretts prejudikatsfunksjon, se proposisjonen punkt 11.1.3. Det vil derfor være et tungtveiende argument mot ankenektelse at det må tas stilling til et uavklart rettsspørsmål av allmenn betydning, se HR-2020-2439-U, HR-2024-2388-U og HR-2026-346-U.
(16)Lagmannsrettens beslutning tolker og anvender klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2 første ledd andre punktum. I første punktum står det at ved betalingsmislighold i løpende forsikringsforhold, kan forsikringsforetaket fri seg fra ansvar ved å sende nytt premievarsel med minst 14 dagers betalingsfrist. Men etter andre punktum er forutsetningen for opphør at varselet «klart angi[r] at forsikringen opphører dersom premien ikke blir betalt innen den oppgitte fristen».
(17)Lagmannsretten har forstått klarhetskravet slik at det avgjørende er om selve varselet – i saken her sendt 4. mars 2024 – klart angir opphørsvirkningen. Standpunktet har støtte i bestemmelsens ordlyd. Konsekvensen blir at kommunikasjonen mellom partene ellers får liten eller ingen betydning, selv om den i saken her ifølge lagmannsretten «kan ha gjort det krevende for A å holde løpende oversikt over hvor mye han til enhver tid skyldte».
(18)Forsikringsklagenemnda har på sin side i realiteten forstått bestemmelsen videre, og da slik at det også må stilles et klarhetskrav til selskapets mer samlete opptreden overfor sikrede. Denne tolkningen kan ha støtte i formålsbetraktninger, som er å beskytte de sikrede, og da særlig forbrukere.
(19)Tolkningsspørsmålet er ikke avklart i rettspraksis, og det er ikke pekt på andre kilder som med rimelig grad av sikkerhet løser spørsmålet. Det må videre antas at spørsmålet kan oppstå i mange tilfeller.
(20)Ankeutvalget har på denne bakgrunn kommet til at det ikke var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Utvalget understreker at det med dette ikke er tatt standpunkt til tolkningsspørsmålet.
(21)Lagmannsrettens beslutning må på denne bakgrunn oppheves.
(22)A har vunnet saken og har krav på dekning av sakskostnader for Høyesterett, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Han har krevd 14 500 kroner for prosessfullmektigens arbeid i fire timer. I tillegg kommer merverdiavgift på 3 625 kroner og ankegebyr på 8 070 kroner, til sammen 26 195 kroner. Kravet tilkjennes, jf. § 20-5 første ledd.
(23)Kjennelsen er enstemmig.