(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom for blant annet gjentatte seksuelle overgrep mot to av tiltaltes sønner.
(2)A, født 00.00.1960, er tiltalt for mishandling og seksuelle overgrep mot sine to sønner B og C, født henholdsvis 00.00.2005 og 00.00.2006.
(3)Oslo tingrett avsa 16. juli 2019 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1960, frifinnes for overtredelse av - Straffeloven (1902) § 195 første ledd og annet ledd bokstav c - Straffeloven (1902) § 195 første ledd og annet ledd bokstav c og straffeloven (2005) § 299 a) og c) jf. § 301 bokstav c og d - Straffeloven (1902) § 197 - Straffeloven (1902) § 197 og straffeloven (2005) § 312 tiltalens post I, II, III og IV. 2. A, født 00.00.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 219 første ledd og straffeloven (2005) § 282 sammenholdt med straffeloven 2005 § 79 bokstav a, til fengsel i 9 – ni – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager straffeloven 2005 § 83. 3. A, født 00.00.1960 forbys å forfølge, besøke eller på annet vis ta kontakt med B, født 00.00.2005 og C, født 00.00.2006 for en periode på 5 – fem – år fra rettskraftig dom jf. straffeloven § 57. 4. A, født 00.01.1960 dømmes til å betale oppreisning med 200 000 – tohundretusen – kroner til sønn B, født 00.00.2005, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen. 5. A, født 00.00.1960 dømmes til å betale oppreisning med 200 000 – tohundretusen – kroner til C, født 00.00.2006, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen.»
(4)Tingrettens dom ble avsagt under dissens, idet én av meddommerne mente tiltalte var skyldig også etter tiltalens post I–IV om seksuelle overgrep.
(5)Påtalemyndigheten anket bevisvurderingen under skyldspørsmålet for de tiltalepostene A ble frifunnet for. A anket bevisvurderingen under skyldspørsmålet for den tiltaleposten han ble dømt for – tiltalens post V om mishandling, samt reaksjonsfastsettelsen og de sivile kravene. Ankene ble henvist til ankeforhandling.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 21. desember 2020 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 195 første ledd jf. andre ledd bokstav c, straffeloven (1902) § 195 første ledd, jf. andre ledd bokstav c og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven (2005) § 299 a, jf. § 301 bokstav c og d, straffeloven (1902) § 197, straffeloven § 197 og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven § 312, straffeloven (1902) § 219 første ledd og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven (2005) § 282, alt sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd og straffeloven (2005) § 79 bokstav a, til fengsel i 5 – fem – år og 10 – ti – måneder. Han tilkommer et varetektsfradrag på 2 – to – dager. 2. A, født 00.00.1960 dømmes til kontaktforbud overfor B, født 00.00.2005 og overfor C, født 00.00. 2006 for en periode på 5 – fem – år regnet fra rettskraftig dom. 3. A, født 00.00.1960, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. A, født 00.00.1960, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
(7)Også lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. To av meddommerne mente tiltalte måtte frifinnes for tiltalens post I–IV, og én av de to nevnte meddommerne mente også at tiltalte måtte frifinnes for tiltalens post V.
(8)A anket til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Han begjærte også ny behandling av de sivile kravene.
(9)Ettersom A ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten for forholdene i tiltalens post I–IV, hadde han ankerett til Høyesterett.
(10)Ved Høyesteretts ankevalgs beslutning 9. mars 2021 ble anken nektet fremmet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(11)A begjærte gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom 21. desember 2021. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker besluttet 7. februar 2025 å ta til følge domfeltes begjæring. Begrunnelsen for gjenåpningen var at én av lagdommerne ble ansett inhabil. Gjenåpningen gjaldt ikke de sivile kravene.
(12)I Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 28. februar 2025 ble Eidsivating lagmannsrett utpekt til å behandle den gjenåpnede straffesaken.
(13)Eidsivating lagmannsrett avsa 6. mars 2026 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1960, dømmes for brudd på: - straffeloven (1902) § 195 første ledd jf. andre ledd bokstav c, - straffeloven (1902) § 195 første ledd, jf. andre ledd bokstav c og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven (2005) § 299 a, jf. § 301 bokstav c og d, - straffeloven (1902) § 197 og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven (2005) § 312, - straffeloven (1902) § 219 første ledd og fra 1. oktober 2015 (samme forhold) straffeloven (2005) § 282, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd og straffeloven (2005) § 79 bokstav a, til fengsel i 5 – fem – år. Til fradrag i straffen kommer den tiden han har sonet i henhold til Borgarting lagmannsretts dom av 21. desember 2020, samt varetektsfradrag på 2 – to – dager. 2. Kravet om kontaktforbud overfor B, født 00.00.2005, og overfor C, født 00.00.2006, tas ikke til følge. 3. Sakskostnader idømmes ikke.»
(14)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling.
(15)Oppsummert anføres det at Eidsivating lagmannsrett ikke har foretatt en selvstendig bevisbedømmelse i saken, men gjengitt og sluttet seg til premissene i den gjenåpnede dommen fra Borgarting lagmannsrett. Uansett har ikke lagmannsretten i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten. Videre anføres det at dommerne som har behandlet saken i Eidsivating lagmannsrett, er inhabile som følge av deres tilslutning til den opphevede dommen. Det er også anført at den utmålte straffen er for streng.
(16)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle. Det anføres at lagmannsrettens domsgrunner ikke er mangelfulle. Videre er den utmålte straffen korrekt. Anken kan klart ikke føre frem, og heller ikke samtykkevilkårene i straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum er oppfylt.
(17)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at tiltalte har ankerett til Høyesterett for forholdene i tiltalens post I–IV, ettersom han ble frifunnet for disse forholdene ved tingrettens behandling, men domfelt i lagmannsretten. Ankeretten omfatter også straffutmålingen. Ankeutvalgets kompetanse følger da av straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum, som fastsetter at anken bare kan nektes fremmet dersom utvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem. Nektelsesbeslutningen må i tilfelle begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(18)Anken over saksbehandlingen gjelder for det første lagmannsrettens domsgrunner. Det er gjort gjeldende at begrunnelsen i for stor grad bygger på premissene i den gjenåpnede dommen fra Borgarting lagmannsrett, og at det uansett ikke er forklart hvorfor lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten.
(19)Straffeprosessloven § 400 første ledd fastsetter at der gjenåpning er besluttet, skal saken henvises til «ny fullstendig behandling». I dette ligger at de nye dommerne bedømmer saken etter sin egen overbevisning og avsier dom i henhold til dette på samme måte som når det finner sted behandling av anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet etter straffeprosessloven § 331, se Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, § 400 punkt 6, Juridika, bekreftet à jour 1. mars 2026.
(20)I Eidsivating lagmannsretts dom på side 6–8 er det tatt inn en redegjørelse fra Borgarting lagmannsretts dom om sakens bakgrunn. Eidsivating lagmannsrett presiserer at redegjørelsen er dekkende også etter bevisførselen i gjenåpningssaken. Etter det opplyste er det utelukkende tale om uomtvistede faktiske omstendigheter, og etter ankeutvalgets syn er en slik gjengivelse uproblematisk.
(21)Videre har Eidsivating lagmannsrett på side 10 i dommen gjengitt to avsnitt fra Borgarting lagmannsretts dom. Avsnittene gjelder imidlertid ikke bevisbedømmelsen, men rettsanvendelsen i Borgarting lagmannsretts avgjørelse, det vil si hvilke straffebestemmelser som kommer til anvendelse på de handlingene som er funnet bevist. At Eidsivating lagmannsrett – etter å ha foretatt en ny vurdering av bevisene i saken – slutter seg til denne rettsanvendelsen, er etter ankeutvalgets syn heller ikke i strid med prinsippet om en ny fullstendig behandling. Det er klart at Eidsivating lagmannsrett har foretatt en selvstendig bevisbedømmelse. Det vises særlig til dommens side 10–18, hvor retten grundig gjengir og vurderer de fornærmedes og de øvrige vitnenes forklaringer.
(22)Under reaksjonsfastsettelsen har Eidsivating lagmannsrett på side 18–20 i dommen gjengitt og sluttet seg til Borgarting lagmannsretts begrunnelse for utgangspunktene for straffutmålingen. Heller ikke dette er problematisk, all den tid Eidsivating lagmannsretten la til grunn det samme bevisresultatet som i Borgarting lagmannsretts dom. Det er på det rene at Eidsivating lagmannsrett på side 20–22 i dommen har foretatt en selvstendig vurdering av hva som er korrekt straff.
(23)Etter dette er det klart at lagmannsrettens domsgrunner ikke er i strid med bestemmelsen i straffeprosessloven § 400 første ledd om ny fullstendig behandling etter gjenåpning.
(24)Ankeutvalget ser så på om lagmannsrettens domsgrunner på tilfredsstillende vis begrunner hvorfor retten har konkludert annerledes enn tingretten under skyldspørsmålet.
(25)Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Retten må redegjøre for hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det stilles særlig krav til at det gis en begrunnelse for bevisresultatet på de springende – det vil si sentrale – punktene ved bevisvurderingen, jf. HR-2025-2472-A avsnitt 21, med henvisning til HR-2025-458-A avsnitt 42.
(26)I saker der den tiltalte er frifunnet i tingretten og senere domfelt i lagmannsretten, må lagmannsretten begrunne hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten. Begrunnelsen kan fremgå eksplisitt, eller ligge implisitt i det lagmannsretten skriver for øvrig, jf. HR-2026-1451-U avsnitt 19. Mangler ved begrunnelsen skal føre til opphevelse av dommen hvis sentrale punkter i bevisvurderingen, etter en samlet lesning av dommen, blir stående uforklart, jf. HR-2024-2304-U avsnitt 12.
(27)I saken her er det springende punktet om A har utsatt sine to sønner for seksuell omgang ved masturbasjon av penis og berøring av testikler, slik beskrevet i tiltalens post I–IV, samt om de fornærmede har vært påvirket av sin mor.
(28)Ankeutvalget finner det klart at det ikke er mangler ved lagmannsrettens begrunnelse. Retten har redegjort for hovedpunktene i bevisvurderingen og for det som har vært avgjørende for bevisresultatet. Det er videre tilstrekkelig forklart hvorfor lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten. Ankeutvalget viser særlig til gjennomgangen av de fornærmedes forklaringer på side 10–16 i dommen, der lagmannsretten inngående begrunner hvorfor forklaringene legges til grunn, og hvorfor forklaringene etter rettens syn gjelder selvopplevde hendelser, og ikke noe de fornærmede har blitt instruert om av voksne.
(29)Som saksbehandlingsfeil er det videre anført at dommerne i Eidsivating lagmannsrett, ved sin tilslutning til dommen avsagt av Borgarting lagmannsrett, ble inhabile til å behandle saken, jf. domstolloven § 108.
(30)En dommer er inhabil etter domstolloven § 108 første punktum dersom det foreligger «særegne omstendigheter» som er egnet til å svekke tilliten til dommerens nøytralitet og uavhengighet. Bestemmelsen skal praktiseres i samsvar med kravene til en uavhengig og upartisk domstol etter Grunnloven § 95 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, se plenumsavgjørelsen HR-2020-2079-P avsnitt 18.
(31)I den foreliggende saken er det ikke vist til konkrete forhold eller uttalelser som kan innebære at dommerne i Eidsivating lagmannsrett var inhabile til å behandle saken, ut over «risikoen for smitte» og «avledet inhabilitet» som følge av henvisningene til Borgarting lagmannsretts dom. At dommerne ved den nye behandlingen var kjent med innholdet i den opphevede avgjørelsen, og sluttet seg til enkelte vurderinger knyttet til uomtvistede faktiske forhold, rettsanvendelse og utgangspunktene for straffutmålingen, kan ikke medføre inhabilitet.
(32)Når det gjelder straffutmålingen, er det utmålt en samlet straff der det forholdet som tiltalte har ankerett for, inngår. Vurderingen etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum må derfor knytte seg til lagmannsrettens straffutmåling i sin helhet, jf. HR-2024-2106-U avsnitt 30. Anken over straffutmålingen kan bare nektes fremmet dersom det er klart at det ikke foreligger et åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den utmålte straffen, jf. straffeprosessloven § 344.
(33)Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn at det er overtredelsene av straffeloven 1902 § 195 første ledd bokstav c og straffeloven 2005 § 301 bokstav c og d, gjentatt seksuell omgang med barn under 14 år, som er de klart mest alvorlige forholdene, og som danner utgangspunktet for straffen.
(34)Det skal utmåles straff for tre tilfeller av seksuell omgang begått mot sønnen B da han var 8 og 9 år gammel, og seksuell omgang ved gjentatte anledninger mot sønnen C fra han var 6 til 9 år gammel. Overgrepene har bestått i masturbasjon av guttenes peniser. Det skal i tillegg utmåles straff for mishandling av sønnene etter straffeloven 1902 § 219 og straffeloven 2005 § 282.
(35)Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i en straff på fengsel i seks år for de seksuelle overgrepene og ett år for den fysiske og psykiske mishandlingen. Samlet ga dette et utgangspunkt på fengsel i seks og et halvt år. Lagmannsretten gjorde så et fradrag på 18 måneder for liggetid og lang saksbehandlingstid. Straffen ble fastsatt til fengsel i fem år. Eidsivating lagmannsrett har, på grunn av den ytterligere saksbehandlingstiden som knytter seg til gjenåpningssaken, med dette gitt et fradrag på 8 måneder mer enn det Borgarting lagmannsrett gjorde. Etter utvalgets syn er dette et tilstrekkelig stort fradrag.
(36)Etter ankeutvalgets syn er det ikke noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den utmålte straffen på fengsel i fem år, jf. straffeprosessloven § 344. Anken over straffutmålingen vil klart ikke føre frem.
(37)Etter dette finner ankeutvalget det enstemmig klart at anken ikke vil føre frem. Anken reiser for øvrig ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få den prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Anken nektes derfor fremmet.
(38)Beslutningen er enstemmig.