(1)Saken gjelder kjennelse om fortsatt varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelsesfare, hvor det også er fastsatt brev- og besøksforbud.
(2)A, født 00.00.1999, er siktet for grov narkotikaovertredelse utført som ledd i organisert kriminell gruppe.
(3)Ved Trøndelag tingretts kjennelse 15. april 2026 ble A varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 13. mai 2026, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2 om bevisforspillelsesfare. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Trøndelag tingretts kjennelse 8. juli 2026. Også brev- og besøksforbudet ble forlenget.
(4)A anket til lagmannsretten. Ved Frostating lagmannsretts kjennelse 16. juli 2026 ble anken forkastet.
(5)A har anket til Høyesterett. Det er anført at det ikke foreligger bevisforspillelsesfare. Videre gjøres det gjeldende at det foreligger mangler ved rettens vurdering av om siktede skal ilegges brev- og besøksforbud.
(6)Påtalemyndigheten har ikke bemerkninger til anken.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at Høyesterett bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og konvensjonene som er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven, kan Høyesterett også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen.
(8)Fengslingsvilkåret om bevisforspillelsesfare er utlagt slik i HR-2023-593-U avsnitt 15: «Det følger av rettspraksis at det for fengsling med grunnlag i ’nærliggende fare’ for bevisforspillelse, må foreligge en reell fare for at siktede vil forspille bevis, og sannsynlighetsovervekt for at denne muligheten vil bli benyttet. I alminnelighet må det angis hvilke konkrete forhold i saken som tilsier at det er sannsynlighetsovervekt for at siktede vil forspille bevis, jf. HR-2020-1874-U avsnitt 12 med videre henvisning til HR-2019-351-U avsnitt 12.»
(9)Lagmannsretten ordlegger seg på denne måten: «Det aktuelle tilleggsvilkåret er bevisforspillelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2. Faren må være ’nærliggende’, og etter rettspraksis kreves det derfor en reell mulighet for at beviset ødelegges, og sannsynlighetsovervekt for at denne muligheten benyttes.»
(10)Dette er en riktig generell forståelse av vilkåret om fare for bevisforspillelse. Ankeutvalget kan heller ikke se at det er forhold ved den konkrete vurderingen til lagmannsretten som vitner om uriktig generell lovforståelse.
(11)Anken retter seg også mot lagmannsrettens begrunnelse for brev- og besøksforbudet. I HR-2019-770-U avsnitt 11 heter det om kravene til begrunnelse: «Det følger av straffeprosessloven § 186 tredje ledd at kjennelsen skal angi ’på hvilken måte etterforskningen blir skadelidende om ikke den fengslede blir underlagt forbud eller kontroll etter bestemmelsen her’. Det er i den forbindelse ikke tilstrekkelig å vise til det generelle fengslingsgrunnlaget, og heller ikke å vise til at formålet med restriksjonene er å hindre bevisforspillelse, jf. Rt-2008-111 avsnitt 13 og Rt-2011-946 avsnitt 18. Og der det er besluttet brev- og besøksforbud, må det fremgå uttrykkelig eller av sammenhengen at også brev- og besøkskontroll er vurdert, jf. Rt-2011-171 avsnitt 11.»
(12)Lagmannsretten uttaler følgende om brev- og besøksforbudet: «Restriksjonene i form av brev- og besøksforbud anses forholdsmessig. Det vises til vurderingen av bevisforspillelsesfare, som får tilsvarende betydning ved vurderingen av brev- og besøksforbud. At tredjepersoner, deriblant barn, også rammes, innebærer ikke at restriksjonene er uforholdsmessige; slike sidevirkninger er uheldige, men ikke til å unngå. Lagmannsretten ser ikke at den har adgang til å fastsette at A gis adgang til ukentlige, kontrollerte samtaler med sine nærmeste på sitt eget språk, slik hans forsvarer ber om. Innenfor rammen av brev- og besøksforbudet, og praktiske og ressursmessige hensyn, må imidlertid A gis mulighet for telefonisk eller annen kontakt med sin nærmeste familie.»
(13)Lagmannsretten foretar ingen uttrykkelig vurdering av om brev- og besøkskontroll er tilstrekkelig, og dette fremgår heller ikke i tilstrekkelig grad av sammenhengen. Ankeutvalget forstår de siterte avsnittene slik at det ikke er vurdert om eller bestemt at det bare skal gjelde brev- og besøkskontroll – heller ikke for siktedes nærmeste familie – men at lagmannsretten sikter til den plikt påtalemyndigheten har til å gjennomføre brev- og besøksforbudet bare så langt det er reelt behov for det, jf. henvisningen i § 186 fjerde ledd til straffeprosessloven § 187 a. Dette oppfyller ikke kravene som stilles til begrunnelse for brev- og besøksforbud, og lagmannsrettens kjennelse må oppheves på dette punktet.
(14)Kjennelsen er enstemmig.