(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i sak om overtredelse av straffeloven § 391, jf. § 390, om grovt utroskap og overtredelse av straffeloven § 338 første ledd, jf. § 337 første ledd bokstav b, om grov hvitvasking (såkalt selvvask).
(2)Oslo statsadvokatembeter tiltalte 16. august 2024 A for grov utroskap og grov hvitvasking. Grunnlaget er As økonomiske disposisjoner i et selskap han var daglig leder for, styreleder i og eier av. Han sørget ifølge tiltalen for at det uberettiget og for egen vinning ble utbetalt 6 599 184 kroner som lønn og bonus til sin private konto. Hvitvaskingsposten omhandler overføringer av deler av beløpet til samboerens konto.
(3)Oslo tingrett avsa 10. februar 2025 dom hvor A ble dømt til 2 års fengsel for grov utroskap og til å tåle inndragning av 3 207 232 kroner. Han ble frifunnet for grov hvitvasking. As samboer – som også var tiltalt for tingretten – ble frikjent.
(4)Både A og påtalemyndigheten anket. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 22. mai 2025 ble ankene henvist til ankeforhandling.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 2. mars 2026 dom hvor A ble dømt til fengsel i 2 år og 3 måneder for grov utroskap og grov hvitvasking. A ble videre dømt til tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, tap av retten til å være daglig leder eller inneha annen ledende stilling i noe selskap, og tap av retten til å sitte i noe selskaps styre, for en periode på 5 år. Han ble også dømt til å tåle inndragning av 2 500 000 kroner.
(6)A har anket til Høyesterett. Det er anket over lovanvendelsen, straffutmålingen, saksbehandlingen, inndragningen og rettighetstapet. A har påstått at saken fremmes og at han frifinnes, subsidiært at dommen oppheves av Høyesteretts ankeutvalg.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar og motanket over straffutmålingen og inndragningsavgjørelsen. Påtalemyndigheten mener at straffen er for lav, og at lagmannsretten har tolket loven feil når den har lempet inndragningskravet.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum kan anke som gjelder forhold som siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Ankenektelse må i slike tilfeller begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(9)For anken for øvrig gjelder straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum, som bestemmer at anke bare kan fremmes hvis det gis samtykke av ankeutvalget. Samtykke skal bare skal gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.
(10)Ankeutvalget behandler først de delene av anken som omfattes av ankeretten.
(11)For tiltalen post II om grov hvitvasking ble A frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Ankeretten omfatter foruten lovanvendelsen og saksbehandlingen for post II også straffutmålingen og rettighetstapet, jf. for eksempel HR-2024-21-U avsnitt 17 og HR-2024-78-U avsnitt 24. Anken over inndragningen omfattes ikke av ankeretten, ettersom inndragningen utelukkende knytter seg til grov utroskap, som A ble dømt for både i tingretten og lagmannsretten.
(12)Bakgrunnen for tiltalen post II er As overføring av inntekter til samboerens bankkontoer, noe påtalemyndigheten mener er hvitvasking (såkalt selvvask) av midler som stammer fra utroskapen omhandlet i tiltalen post I. Det er på det rene at A foretok en lang rekke overføringer til sin samboer. Det er heller ikke bestridt at beløpene delvis stammer fra de uttakene som utgjør grunnlaget for tiltalen om straffbar utroskap.
(13)Ved anken over lovanvendelsen for tiltalen post II har A anført at overføringene til samboerens konto objektivt sett ikke kan anses som hvitvasking. Det er blant annet vist til at A hadde underholdsplikt, til at pengene ble overført til det som var samboerfelleskapets forbrukskonto, og til den ulovfestede rettstridsreservasjonen.
(14)Lagmannsretten foretar følgende konkrete vurdering av om de objektive vilkårene i straffeloven § 337 første ledd bokstav b er oppfylt: «Lagmannsretten er ikke i tvil om at overføringen fra A til samboerens konti objektivt sett er selvvask etter straffeloven § 337. Ved overføringene til samboerens konti skjulte A hvor midlene befant seg samtidig som han skjulte eller tilslørte at han selv fortsatt hadde rådighet over pengene. Det skjedde også en sammenblanding med samboerens økonomi som gjør det vanskelig å separere midlene som stammer fra den straffbare handlingen. Også den videre disponeringen, ved utstrakt handel av objekter på netthandel og bruk på eiendommen som samboeren var hjemmelshaver til, innebærer objektivt sett en tilsløring av hvor midlene befant seg og hvem som hadde rådigheten over dem.»
(15)Ankeutvalget har ikke innvendinger mot lovforståelsen som ligger til grunn for denne vurderingen.
(16)Lagmannsretten har lagt til grunn at A allerede ved overføringen av midlene til samboerens kontoer skjulte hvor midlene befant seg og tilslørte at han fortsatt hadde rådighet over dem. Forsvareren har anført at overføring av midler til en forbrukskonto ikke kan utgjøre selvvasking. Det vises til HR-2024-2263-U, hvor det med henvisning til Rt-2012-313 uttales at «rent forbruk» ikke regnes som hvitvasking. Etter ankeutvalgets syn er imidlertid overføringer mellom kontoer av den karakter lagmannsretten har lagt til grunn, noe annet og mer enn rent forbruk.
(17)Anken er på dette punktet reelt sett også et angrep på lagmannsrettens bevisvurdering, som utvalget ikke kan prøve. Anførselen bygger blant annet på en forutsetning om at samboerens konto var en ren forbrukskonto, noe som ikke er i samsvar med lagmannsrettens bevisresultat. Lagmannsretten har tvert imot vist til at betydelige beløp ble benyttet til kjøp og salg av gjenstander på nettauksjoner og til investeringer på en eiendom i Danmark.
(18)Lagmannsretten har videre lagt til grunn at også den etterfølgende disponeringen av midlene innebar en tilsløring av hvor midlene befant seg og hvem som hadde rådighet over dem. Som nevnt fant lagmannsretten det bevist at midlene ble brukt til annet enn rent forbruk. Forsvarerens anførsel om at As underholdsplikt var av et slikt omfang at den utelukker selvvasking, bygger på faktiske forutsetninger som er i strid med lagmannsrettens bevisresultat. Også denne anførselen retter seg derfor mot bevisbedømmelsen, som ankeutvalget ikke kan overprøve.
(19)På grunnlag av lagmannsrettens bevisresultat mener ankeutvalget – i likhet med tingretten og lagmannsretten – at handlingene objektivt sett utvilsomt omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 337 første ledd bokstav b, og at det er klart at anken over lovanvendelsen ved tiltalen post II ikke vil føre frem.
(20)Anken over saksbehandlingen for tiltalens post II gjelder dels brudd på retten til kontradiksjon, dels mangelfull begrunnelse.
(21)Når det gjelder retten til kontradiksjon, mener A at lagmannsretten har gått utenfor tidsrommet i tiltalen post II. Det anføres at retten har lagt vekt på forhold som ligger både forut for tiltaleperioden og utenfor tiltalen, uten at A fikk anledning til å uttale seg eller føre bevis om disse forholdene. Blant annet har lagmannsretten lagt vekt på at A drev omfattende kjøp og salg av gjenstander gjennom netthandel, og at dette ble ansett som et ledd i å tilsløre hvor midlene befant seg.
(22)Allerede lagmannsrettens konklusjon om at hvitvaskingen var fullbyrdet ved overføringen av midlene til en annen konto, innebærer at en eventuell feil knyttet til kontradiksjonen ikke kan ha hatt betydning for resultatet. Etter ankeutvalgets syn gir dessuten bevisoppgaven og rettsboken ikke holdepunkter for at kontradiksjonen om disse forholdene lider av avgjørende mangler.
(23)Lagmannsrettens begrunnelse anføres å være mangelfull fordi lagmannsretten ikke har gjort nærmere rede for hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten i spørsmålet om det foreligger forsett.
(24)Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Retten må gjøre rede for hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det stilles særlig krav til at det gis en begrunnelse for bevisresultatet på de springende – sentrale – punkter ved bevisvurderingen, se HR-2026-1451-U med videre henvisninger. I saker der den tiltalte er frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten, må lagmannsretten begrunne hvorfor den har konkludert annerledes enn tingretten. Begrunnelsen kan fremgå eksplisitt, eller ligge implisitt i det lagmannsretten skriver for øvrig, jf. HR-2025-359-U avsnitt 10. Mangler ved begrunnelsen skal føre til opphevelse av dommen hvis sentrale punkter i bevisvurderingen, etter en samlet lesning av dommen, blir stående uforklart, jf. HR-2024-2304-U avsnitt 12.
(25)Lagmannsretten begrunner hvitvaskingsforsett på denne måten: «I denne saken er det ikke noen tvil om at A har vært klar over at midlene han har overført er utbytte av en straffbar handling, jf. skyldvurderingen for tiltalen post I i punkt 2.5 over. Spørsmålet er om han har hatt forsett om å skjule eller tilsløre hvor utbyttet av den straffbare handlingen befinner seg eller hvem som har rådighet over det. Lagmannsretten har kommet til at A har hatt forsett om å skjule eller tilsløre hvor utbyttet fra utroskapen befant seg eller hvem som hadde rådighet over det. Lagmannsretten legger vekt på at overføringen av midler til samboerens konto har pågått over tid – også før tiltaleperioden – og lagmannsretten er ikke i tvil om at det har vært et bevisst valg fra As side ikke å legge seg opp midler som hans kreditorer kunne søke dekning i. Alle parets eiendeler av betydning som biler, eiendommer og bankinnskudd har vært ført på samboerens hånd. Dette er i seg selv bevisste tilsløringshandlinger. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at det også ved overføring av de midlene som stammer fra utroskapen har vært hans hensikt å tilsløre eller skjule hvor midlene befant seg og hvem som hadde rådigheten over dem. Han har bevisst ført midlene ut av sin egen konto og inn på konti i Danmark og Norge som var eid av samboeren. Samboeren hadde på dette tidspunkt alene disposisjonsrett over kontiene. A har likevel faktisk disponert over innestående på samboerens konti ved bruk av hennes bankbrikke. At han faktisk har hatt tilgang til å disponere pengene, har vært skjult for alle andre enn for A selv og samboeren. På samboerens konti har midlene fra A vært sammenblandet med samboerens midler hvor det da har vært en blanding mellom lovlige og ulovlige midler. Midlene er derfra gått til bl.a. betydelig nettauksjon-aktivitet som A har opplyst at han har stått for, til felles forbruk og har også vært brukt på den faste eiendommen i Danmark hvor samboeren formelt har stått som eier. Slik A har disponert, er det svært vanskelig å følge utbyttet av utroskapen, noe lagmannsretten ikke er i tvil om at er helt bevisst fra As side. Etter lagmannsrettens syn er det ikke av betydning for forsettsvurderingen at A også har overført lovlig midler til samboerens konti. Som det fremgår over, er ikke lagmannsretten i tvil om at det gjennom årene har vært et bevisst valg fra As side ikke å bygge seg opp verdier i eget navn som kreditorene kan søke dekning i.»
(26)Utvalget finner det ikke tvilsomt at lagmannsrettens begrunnelse oppfyller kravene i straffeprosessloven § 40. Lagmannsretten kommenterer ikke direkte tingrettens begrunnelse og hvorfor den er uenig, men det er heller ikke nødvendig.
(27)Ankeutvalget ser det etter dette som klart at heller ikke anken over saksbehandlingen vil føre frem.
(28)A har videre anket over straffutmålingen. Også den omfattes av tiltaltes ankerett, jf. HR-2017-1070-U avsnitt 45, der vurderingstemaet presiseres slik: «Ettersom det er utmålt en samlet straff der forhold der domfelte har ankerett inngår, vil samtykkevurderingen under § 323 første ledd tredje punktum måtte knytte seg til lagmannsrettens straffutmåling som sådan. Høyesteretts ankeutvalg bygger på at straffeprosessloven § 344 får anvendelse ved vurderingen av om anken kan nektes fremmet – spørsmålet om anken klart ikke kan føre frem skal altså besvares ut fra om det er et åpenbart misforhold mellom utmålt straff og den straffbare handling, jf. HR-2016-1803-A avsnitt 18 med videre henvisninger.»
(29)Det er anført at lagmannsretten har beregnet utroskapsbeløpet og hvitvaskingsbeløpet feil, og at straffen på fengsel i 2 år og 3 måneder samt rettighetstap uansett er blitt vesentlig for streng.
(30)Om straffenivået generelt viser ankeutvalget til at Høyesterett i Rt-2012-243 avsnitt 47 tok utgangspunkt i en straff på fengsel mellom 2 år og 6 måneder og 3 år for utroskap som omfattet beløp på i overkant av 8 millioner kroner. I HR-2022-2190-U støttet ankeutvalget opp om lagmannsrettens utgangspunkt på fengsel i 4 år for utroskap som gjaldt 14 millioner kroner. I HR-2023-1621-U, der utroskapen gjaldt 6 millioner kroner, hadde ankeutvalget ikke noe å utsette på lagmannsrettens utgangspunkt på fengsel opp mot 2 år og 6 måneder, se avsnitt 27.
(31)I saken her tar lagmannsretten utgangspunkt i at straffen for utroskapshandlingene isolert sett medfører fengsel i 2 år og 6 måneder. I tillegg til beløpets størrelse legger lagmannsretten vekt på at utroskapen pågikk over forholdsvis lang tid, og på at A misbrukte sin posisjon som styreleder og daglig leder.
(32)Lagmannsrettens utgangspunkt for utroskapshandlingene er på linje med de nevnte avgjørelsene. Det er videre gitt et meget moderat påslag for hvitvaskingshandlingene og et betydelig fradrag for lang saksbehandlingstid. Ut fra dette er det klart nok ikke noe åpenbart misforhold mellom den samlede utmålte straffen – inkludert rettighetstapet – og de straffbare handlingene. Anken kan derfor heller ikke på dette punktet føre frem. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på lagmannsrettens beløpsberegninger, ettersom en eventuell feilberegning som anført i anken, uansett ikke kan lede til et annet resultat.
(33)Rettighetstapet er begrunnet i en konkret vurdering av hvorvidt allmenne hensyn tilsier en slik reaksjon. Ankeutvalget har ikke noe å innvende mot denne vurderingen, heller ikke når tiltaltes helsetilstand tas i betraktning.
(34)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken – så langt A har ankerett – ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig videre finner at verken denne delen av anken eller anken for øvrig gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, og det heller ikke av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling etter straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. Påtalemyndighetens motanke faller da bort.
(35)Det er ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom helt eller delvis uten ankeforhandling etter straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.