(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens domfellelse for forsøk på drap og reiser særlig spørsmål om lagmannsrettens begrunnelse ved vurderingen av sannsynlighetsforsett ved passiv kunnskap.
(2)A, født 00.00.2003, er tiltalt for overtredelse av straffeloven § 275, jf. § 16 om forsøk på drap. I grunnlagsbeskrivelsen fremgår det at A skal ha forsøkt å drepe fornærmede ved å stikke ham gjentatte ganger med en kniv i brystet og i ryggen.
(3)Nedre Telemark tingrett dømte 18. november 2025 A til fengsel i seks år for forsøk på drap. A ble også dømt til å betale erstatning til fornærmede.
(4)A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Agder lagmannsretts beslutning 26. november 2025 ble anken henvist til ankeforhandling.
(5)Agder lagmannsrett avsa 28. april 2026 dom hvor A ble dømt til seks års fengsel for forsøk på drap. Tingrettens avgjørelse om erstatning ble stadfestet.
(6)A har anket til Høyesterett. Det er anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Til lovanvendelsen er det anført at nødvergebestemmelsen ikke er anvendt riktig. I tillegg er det anført at kravet til sannsynlighetsforsett ikke er oppfylt, særlig sett i lys av våpenets størrelse. Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at domsgrunnene er mangelfulle, og at lagmannsretten har spekulert til ugunst for den tiltalte. Vedrørende straffutmålingen er det anført at straffen er for streng.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar hvor det er anført at anken bør nektes fremmet.
(8)I brev fra Høyesteretts ankeutvalg 29. juni 2026 ble partene bedt om å kommentere betydningen av HR-2026-1432-A, herunder om det kan være grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom i ankeutvalget, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(9)Påtalemyndigheten sendte inn merknader i prosesskriv 2. juli 2026. Det er vist til at Høyesterett i HR-2026-1432-A har stilt nye krav til begrunnelsen og beviskravet for forsettsvurderingen i straffesaker, og at det derfor kan være grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom i ankeutvalget.
(10)A sendte inn merknader i prosesskriv 6. juli 2026. Det er vist til at lagmannsrettens vurdering av om siktede har utvist forsett med hensyn til skadefølgen ikke er i tråd med de føringene Høyesterett har gitt i HR-2026-1432-A, og at lagmannsrettens dom derfor må oppheves.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at en anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd.
(12)I lagmannsretten er A dømt for forsøk på drap ved å ha påført fornærmede fem knivstikk. Knivstikkingen skal ha skjedd på flere steder i Skien sentrum i forbindelse med en krangel mellom tiltalte og fornærmede. Lagmannsrettens dom inneholder en bred bevisvurdering knyttet til et omfattende hendelsesforløp, men den går i begrenset grad inn på hvordan knivstikkene ble påført. Retten anser det likevel bevist at fornærmede ble påført «målrettede stikk».
(13)Skadene på fornærmede beskrives gjennom sitat fra en sakkyndig uttalelse. Lagmannsretten bygger på at det ble brukt en kniv med en bladlengde på 3,5–4 centimeter, og viser til at den sakkyndige har forklart at skadene kan være forårsaket av en kniv med en slik bladlengde.
(14)Når det gjelder tiltaltes forsett, viser lagmannsretten til Høyesteretts vurderinger av forsett ved «passiv kunnskap» i HR-2022-1323-A avsnitt 27, der det heter: «Oppsummeringsvis ser jeg det altså slik at selv om gjerningspersonen ikke har hatt en aktiv tanke om handlingen eller følgene av den, er forsettskravet i straffeloven § 22 første ledd bokstav b likevel oppfylt dersom vedkommende hadde kunnskap som dekker gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet – altså selv om kunnskapen bare var passiv på handlingstidspunktet.»
(15)Lagmannsretten konstaterer så at den samme rettsoppfatningen er fulgt i senere avgjørelser. Deretter uttaler retten: «Det er etter lagmannsrettens oppfatning allmenn kunnskap, som også tiltalte med normale intellektuelle evner var kjent med, at fem knivstikk i bryst og rygg med en kniv som brukt her, er forbundet med livsfare. Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte forstod at knivstikkene han påførte fornærmede sikkert eller mest sannsynlig ville føre til hans død.»
(16)Høyesteretts dom HR-2026-1432-A er avsagt 25. juni 2026 og dermed etter lagmannsrettens dom i saken her. I denne nye dommen, som også gjelder forsøk på drap ved knivstikk, viser Høyesterett, i likhet med lagmannsretten i saken her, til utgangspunktene som beskrives i HR-2022-1323-A. Deretter heter det i avsnitt 22: «Jeg legger disse utgangspunktene til grunn. Men også når vurderingen av forsettet skjer slik det er beskrevet her, er det viktig å holde fast ved at det er den aktuelle gjerningspersonens bevissthet om den konkrete handlingen i den aktuelle situasjonen som er avgjørende – det vil ellers være fare for at forsettskravet blir objektivisert. Det er videre grunn til å understreke at hva som er allmenn kunnskap, må bygge på hva som faktisk er slik kunnskap, og ikke hva som burde være det. Endelig må retten sørge for at en bevisvurdering som skjer på denne måten, ivaretar prinsippet om at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.»
(17)I avsnitt 23 fremhever Høyesterett at «[d]isse fallgruvene gjør at en slik bevisvurdering bør skje med forsiktighet». I den sammenheng fremheves følgende i avsnitt 24: «For det første er det sentralt at retten under … fastleggelse av hva som er allmenn kunnskap, knytter dette til det konkrete knivstikket, og ikke en mer generell kategori handlinger. Det avgjørende er om det er allmenn kunnskap at slike stikk med sannsynlighet vil gi dødsfølge.»
(18)Forsettsvurderingen må altså knyttes til det konkrete knivstikket eller de konkrete knivstikkene som finnes bevist. Ved stikkskader vil særlig våpenets egenskaper, treffstedet på kroppen og graden av kraftanvendelse stå sentralt, jf. HR-2026-1432-A avsnitt 25 med henvisning til HR-2025-253-A avsnitt 19. Lagmannsrettens forsettsvurdering i denne saken er lite konkret og oppfyller ikke dette kravet. Domsgrunnene er da ikke tilstrekkelige til å avgjøre om domfellelsen for forsøk på drap bygger på korrekt lovanvendelse.
(19)Ankeutvalget tilføyer at det som skal vurderes, er om det er allmenn kunnskap at de konkrete knivstikkene mest sannsynlig vil gi dødsfølge, ikke om stikkene «er forbundet med livsfare», slik lagmannsretten har formulert det. Det er ikke tilstrekkelig for å konstatere sannsynlighetsforsett ved drapsforsøk at gjerningspersonen innså at handlingen var farlig, at fornærmede kunne dø, eller at dødsfølgen var påregnelig, jf. HR-2026-1432-A avsnitt 17.
(20)Ankeutvalget finner det ut fra dette enstemmig klart at lagmannsrettens dom må oppheves, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8. Opphevelsen omfatter også de sivile kravene. I samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven § 347 første ledd oppheves også ankeforhandlingen.