(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om besøksforbud med elektronisk kontroll.
(2)A ble 16. desember 2024 ilagt besøksforbud overfor B. Som følge av brudd på besøksforbudet, ble det 28. februar 2025 besluttet besøksforbud med elektronisk kontroll, som senere er forlenget.
(3)Denne saken gjelder påtalemyndighetens beslutning 28. mai 2026 om besøksforbud med elektronisk kontroll frem til 28. august 2026, jf. straffeprosessloven § 222 g, jf. § 222 a. Under rettsmøtet i tingretten godtok A besøksforbudet, men han motsatte seg elektronisk kontroll.
(4)I Haugaland og Sunnhordaland tingretts kjennelse 16. juni 2026 ble påtalemyndighetens begjæring om besøksforbud med elektronisk kontroll, tatt til følge.
(5)A anket kjennelsen til lagmannsretten. I Gulating lagmannsretts kjennelse 30. juni 2026 ble anken forkastet under dissens. Flertallet mente at det var nødvendig med elektronisk kontroll av besøksforbudet og at slik kontroll ikke var uforholdsmessig. Mindretallet mente at elektronisk kontroll av besøksforbudet utgjorde et uforholdsmessig inngrep.
(6)A har anket til Høyesterett. Det anføres at elektronisk kontroll av besøksforbudet utgjør et uforholdsmessig inngrep. Det vises til at A er stabilt medisinert for psykose, at brudd på vedlikeholds- og medvirkningspliktene ikke taler for at han vil oppsøke fornærmede fysisk, samt at hans relasjon til sin datter påvirkes sterkt av inngrepet.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt merknader. Det vises til lagmannsrettens kjennelse og gjøres gjeldende at vilkårene for å ilegge besøksforbud med elektronisk kontroll er oppfylt.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen.
(9)Etter straffeprosessloven § 222 g første ledd første punktum kan påtalemyndigheten ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud dersom den forbudet retter seg mot, med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet, og elektronisk kontroll anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt. Påtalemyndigheten skal snarest råd bringe beslutningen inn for retten, jf. § 222 g fjerde ledd. Elektronisk kontroll kan ikke brukes hvis det vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a.
(10)Forholdsmessighetsvurderingen innebærer en avveining av hensynet til den besøksforbudet skal beskytte, mot ulempene for den kontrollerte. Inngrepets omfang når besøksforbudet suppleres med den elektroniske kontrollen, må veies opp mot den ekstra beskyttelsen kontrollen vil gi, samt behovet for denne, jf. Prop. 128 L (2022–2023) punkt 5.4.4 på side 30. Det fremgår av HR-2026-574-U avsnitt 16 at vurderingen må ta utgangspunkt i sannsynligheten for og alvorsgraden av fremtidige krenkelser. Disse momentene må så veies opp mot konsekvensene for siktede av å måtte holde seg utenfor forbudssonen. Om dette heter det på side 31 i proposisjonen: «I praksis vil det blant annet måtte legges vekt på om forbudssonen omfatter et område der den som underlegges kontrollen bor, arbeider, har faste fritidsaktiviteter eller andre private aktiviteter, eller områder hvor vedkommende har andre legitime behov for å ferdes i, som for eksempel kollektivknutepunkter.»
(11)Hensynet til berørte barn fremheves også. På side 31–32 viser departementet til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn, jf. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. Dersom elektronisk kontroll er nødvendig for å sikre et barns trygghet, stabilitet og livsutfoldelse, må hensynet til barnet tillegges stor vekt. Om betydningen av at den forbudet retter seg mot, er forelder til et barn, sies det: «Dersom trusselutøveren er forelder til involverte barn, og barnet har rett til samvær med denne, må eventuelt samvær tilrettelegges på en måte som ikke innebærer brudd på et ilagt besøksforbud, jf. også adgangen til å begrense besøksforbudet etter straffeprosessloven § 222 a tredje ledd og Ot.prp. nr.109 (2001–2002) punkt 8.2 side 66. … Forbudssonen kan etter omstendighetene fastsettes slik at den kontrollen retter seg mot, blir pålagt å flytte eller bytte arbeid. Tilsvarende gjelder når forbudssonen vil påvirke samvær med egne barn. I disse tilfellene må den trusselutsattes behov for beskyttelse være tilsvarende sterkt, samtidig som trusselutøverens utviste skyld kan tilsi at vedkommende må finne seg i å tåle et slikt inngrep.»
(12)I anken til lagmannsretten gjorde siktede gjeldende at elektronisk kontroll av besøksforbudet vil medføre betydelige begrensninger i samværet med hans datter og utgjøre et inngrep i retten til familieliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Det ble også anført at hensynet til barnets beste «med tyngde» taler for at elektronisk kontroll er uforholdsmessig. Siktede viste til at det i første halvår 2026 bare hadde vært mulig å gjennomføre ett samvær.
(13)I begrunnelsen fra lagmannsrettens flertall påpekes det at siktede flere ganger har brutt besøksforbudet, og det sies at siktedes psykiske situasjon er så ustabil at den elektroniske kontrollen anses nødvendig. Retten til familieliv og hensynet til barnets beste er ikke omtalt på annen måte enn gjennom en generell henvisning til tingrettens begrunnelse, hvor det blant annet heter: «A har forklart at lenken gjør livet vanskelig for ham den tid han ikke kan få seg jobb her i X og han ikke får treffe sin datter og øvrig familie i Stavanger og Sandnes. Retten betviler ikke at fotlenken, forbudssonen og kontrollen innebærer store ulemper og er en belastning for A, i samsvar med det han har forklart i retten. A har ikke mulighet til å bo i sin hjemby i nærheten av sin familie og heller ikke til å besøke dem. Forbudssonen innebærer dermed en vesentlig innskrenkning i livsutfoldelse og bevegelsesfrihet, jf. EMK protokoll nr. 4 art. 2 nr. 1. I tillegg kommer de vanlige ulempene knyttet til å bære fotlenke og til å måtte lade denne med jevne mellomrom. … A vil også ha mulighet til å få besøk av nær familie og venner, selv om dette er vanskeligere slik situasjonen er nå enn om han hadde bodd hjemme. Retten har også sett hen til at A har vært under elektronisk kontroll i om lag 1 år og snart 4 måneder. Retten finner likevel at sakens alvor gjør at lengden på den elektroniske kontrollen er tilstrekkelig begrunnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig. Retten har også foretatt en vurdering av om forbudssonen kan gjøres mindre. Forbudssonen er satt med utgangspunkt i fornærmedes adresse og responstiden til politiet. retten finner at dette må være avgjørende, og retten finner følgelig ikke å kunne justere på størrelsen på forbudssonen.»
(14)Etter ankeutvalgets syn er det en mangel ved begrunnelsen fra lagmannsrettens flertall – også når den ses i sammenheng med tingrettens kjennelsesgrunner – at det ikke foretas en nærmere drøftelse av forbudssonens betydning for siktedes mulighet til å gjennomføre samvær med datteren, eller vurderes hvilke konsekvenser manglende samvær vil ha for barnet og hennes utvikling. Lagmannsretten må derfor foreta en bredere vurdering, hvor både siktedes rett til samvær og hensynet til barnets beste veies opp mot sannsynligheten for, og alvorsgraden av, eventuelle fremtidige krenkelser uten elektronisk kontroll.
(15)Det foreligger etter dette mangler ved lagmannsrettens begrunnelse som ikke gjør det mulig å prøve om tiltaket er forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd andre punktum, jf. § 343 andre ledd nr. 8. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(16)Kjennelsen er enstemmig.