(1)Saken gjelder begjæring om rettslig avhør av en siktet, jf. straffeprosessloven § 237.
(2)A er siktet for medvirkning til drap. Han har avgitt en fri forklaring. A er nektet innsyn i sakens dokumenter fordi det kan skade etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 242 første ledd første punktum. Han har opplyst at han ikke vil forklare seg ytterligere uten innsyn.
(3)Politiet ønsker imidlertid å forelegge bevis for siktede uten at han har fått innsyn i dem på forhånd. A nekter å møte til et slikt avhør hos politiet.
(4)Politiet begjærte derfor rettslig avhør, jf. straffeprosessloven § 237, for at siktede skal pålegges å møte i retten, jf. straffeprosessloven § 85 første ledd bokstav b. Hensikten oppgis å være å forelegge bevis for A og gi ham mulighet til å kommentere dem. Politiet vil ta opp avhøret på lyd og bilde.
(5)Den 3. juni 2026 besluttet Oslo tingrett ikke å ta begjæringen til følge. Tingretten mente avhøret vil være i strid med As rett til vern mot selvinkriminering, slik at det ikke var lovlig adgang til å ta begjæringen til følge.
(6)Påtalemyndigheten anket beslutningen.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 17. juni 2026 kjennelse der begjæringen ble tatt til følge. Kjennelsen er avsagt under dissens.
(8)A har anket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolking og den konkrete lovanvendelsen for så vidt gjelder forholdet til vernet mot selvinkriminering. Det anføres i korte trekk at straffeprosessloven § 237 ikke kan anvendes for å pålegge en siktet å møte til rettslig avhør når det på forhånd er klart at han ikke ønsker å forklare seg. Det planlagte avhøret vil i alle tilfeller krenke siktedes rett til vern mot selvinkriminering.
(9)Påtalemyndigheten har inngitt merknader der det anføres at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 237 riktig. Det planlagte avhøret er ikke i strid med siktedes selvinkrimineringsvern.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan utvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen, se blant annet HR-2026-70-U avsnitt 8.
(11)Straffeprosessloven § 237 gir regler om rettslig etterforskning. Bestemmelsen åpner adgang for at påtalemyndigheten kan be domstolene om å beslutte visse etterforskningsskritt. Første ledd første og andre punktum har slik ordlyd: «Påtalemyndigheten kan begjære rettslig avhør, rettslig gransking eller oppnevning av sakkyndige til bruk for etterforskingen. Retten plikter å etterkomme begjæringen, med mindre den finner at det forhold som etterforskingen gjelder, ikke er straffbart, eller at straffansvaret er falt bort, eller at det ikke er lovlig adgang til å ta begjæringen til følge.»
(12)Retten plikter altså å etterkomme påtalemyndighetens begjæring, med mindre det foreligger forhold som nevnt i bestemmelsens andre punktum.
(13)Saken her gjelder rettslig avhør. Det er ikke tvilsomt at rettslig avhør kan benyttes overfor både vitner og siktede. Spørsmålet er om det «ikke er lovlig adgang» til å ta begjæringen om rettslig avhør til følge, enten fordi siktede har gjort det klart han ikke vil forklare seg, eller fordi gjennomføringen av avhøret vil krenke siktedes rettigheter etter EMK.
(14)Ordlyden – «ikke er lovlig adgang» – gir anvisning på en høy terskel. Det må være snakk om en situasjon der retten ikke lovlig kan ta imot forklaringen. Dette vil særlig være der personen som ønskes avhørt, har taushetsplikt, slik at forklaringen er underlagt bevisforbud, jf. straffeprosessloven §§ 117–120. At taushetsplikten påberopes, kan imidlertid ikke i seg selv være nok til å nekte begjæringen. Med mindre det på forhånd kan konkluderes med at det foreligger taushetsplikt, må begjæringen derfor imøtekommes. Spørsmålet om forklaringsplikt må da avgjøres under det rettslige avhøret, jf. forutsetningsvis Rt-1999-911.
(15)Derimot faller situasjoner der den som ønskes avhørt, påberoper seg taushetsrett, altså at personen kan nekte å forklare seg, utenfor ordlyden. Siden det bare er en rett – ikke plikt – til taushet, kan retten lovlig ta imot forklaringen dersom vedkommende likevel velger å forklare seg. For vitner vil dette være fritakene fra vitneplikt som framgår av straffeprosessloven §§ 122–125.
(16)Siktede har ikke forklaringsplikt, hverken for politiet, jf. straffeprosessloven § 232, eller for retten, jf. §§ 90–91. Med andre ord har siktede en taushetsrett, men han har ingen taushetsplikt. Siktede har på samme måte som vitner ikke plikt til å møte til politiavhør dersom han på forhånd har gjort det klart at han påberoper seg retten til taushet, jf. Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) side 136 og HR-2017-1677-A avsnitt 24. Derimot har siktede plikt til å møte i rettsmøter der «retten finner hans fremmøte nødvendig etter sakens stilling», jf. § 85 første ledd bokstav b. Dersom rettsmøtet gjelder rettslig avhør av siktede, har han følgelig møteplikt. I motsetning til hva som gjelder for vitner, se HR-2022-1703-A avsnitt 18–32, er det etter loven ingen mulighet for å frita siktede fra møteplikten til rettsmøter.
(17)Etter ankeutvalgets syn må siktedes møteplikt til rettsmøter gjelde også om siktede på forhånd har gjort det klart at han vil påberope seg taushetsretten. Men det kan ikke kreves mer av siktede enn at han møter og tilkjennegir om han vil forklare seg eller fastholde retten til å forholde seg taus. Om siktede i et rettslig avhør velger ikke å forklare seg, er hans fortsatte tilstedeværelse i rettsmøtet ikke «nødvendig», jf. straffeprosessloven § 85 første ledd bokstav b.
(18)Siden siktede bare har en taushetsrett, samt at hans møteplikt til et rettslig avhør ikke går lenger enn at han møter for å avklare om han påberoper seg taushetsretten, kan det at siktede på forhånd gjør det klart at han ikke ønsker å forklare seg, ikke i seg selv være til hinder for å etterkomme en begjæring om rettslig avhør etter straffeprosessloven § 237. En forklaring fra siktedes side kan fortsatt gis lovlig. Om et slikt rettsmøte er hensiktsmessig, skal ikke retten overprøve. Retten har plikt til å imøtekomme begjæringen med mindre det foreligger unntak som nevnt i § 237 første ledd andre punktum.
(19)Når lagmannsretten har bygd på at det at siktede har gjort det klart at han ikke vil forklare seg, ikke er til hinder for at påtalemyndighetens begjæring om rettslig avhør tas til følge, er det følgelig uttrykk for en riktig forståelse av straffeprosessloven § 237. På dette punktet kan anken derfor ikke føre fram.
(20)Spørsmålet er så om det likevel ikke er lovlig adgang til å ta begjæringen til følge, fordi den planlagte gjennomføringen av avhøret i dette tilfellet vil krenke siktedes vern mot selvinkriminering, jf. EMK artikkel 6. Denne konkrete subsumsjonen kan utvalget prøve.
(21)Dersom gjennomføringen av et rettslig avhør vil innebære en krenkelse av siktedes rettigheter etter EMK, vil det etter ankeutvalgets syn ikke være lovlig adgang til å etterkomme begjæringen, jf. straffeprosessloven § 4 og menneskerettsloven § 3. Men på samme måte som ved spørsmål rundt taushetsplikt, kan begjæringen bare nektes dersom det på forhånd kan konkluderes med krenkelse av siktedes rettigheter. I motsatt fall må retten ta begjæringen til følge.
(22)Situasjon i vår sak er at siktede ikke har fått innsyn i alle sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 242 første ledd første punktum. Siktede nekter å forklare seg før han gis innsyn. Formålet med det rettslige avhøret er at politiet ønsker å foreholde bevis for siktede som han ikke tidligere har sett.
(23)Vernet mot selvinkriminering innebærer at en som er siktet for en straffbar handling, ikke skal utsettes for press til å forklare seg om forholdet, jf. Rt-2013-323 avsnitt 36. Men vernet er ikke til hinder for frivillige forklaringer av inkriminerende karakter, jf. Den europeiske menneskerettsdomstols storkammerdom 13. september 2016 Ibrahim med flere mot Storbritannia avsnitt 267. Gjennomføringen av rettslige avhør må skje innenfor disse rammene. Dersom et slikt avhør gjennomføres med tvang eller siktede på annen måte utsettes for utilbørlig press, vil det stå i et spenningsforhold til vernet mot selvinkriminering. Retten må videre påse at siktedes taushetsrett respekteres på ethvert tidspunkt under avhøret.
(24)Slik ankeutvalget ser det, kan det likevel ikke på forhånd konkluderes med at avhøret vil være i strid med selvinkrimineringsvernet. Som nevnt strekker siktedes plikt ved rettslig avhør seg ikke lenger enn til å møte og å avklare om han vil forklare seg eller ikke. Retten har på sin side plikt til å gjøre siktede kjent med retten til å forholde seg taus, jf. straffeprosessloven § 90, samt til å påse – som nevnt – at avhøret for øvrig skjer innenfor rammene av EMK artikkel 6. Det er ikke noe i veien for at dommeren under rettsmøtet gjør siktede kjent med at politiet ønsker å konfrontere ham med bevis han ikke tidligere har sett. Dersom siktede fastholder at han ikke vil forklare seg, må imidlertid dommeren dimittere siktede og avslutte rettsmøtet. Dersom siktede derimot skulle ombestemme seg og velge å forklare seg, kan han gjøre det lovlig selv om han konfronteres med bevis han ikke kjenner fra før.
(25)Når lagmannsretten i dette tilfellet har tatt begjæringen om rettslig avhør av siktede til følge, innebærer det altså ikke i seg selv en krenkelse av siktedes rettigheter etter EMK artikkel 6.
(26)Etter dette forkastes anken.
(27)Kjennelsen er enstemmig.