(1)Saken gjelder spørsmål om unntak fra innsyn i straffesaksdokumenter etter straffeprosessloven § 242. Problemstillingen er hvilken betydning det har for innsynsretten at mistenkte er under 15 år og dermed ikke kan straffes.
(2)Politiet etterforsker et ran som skal ha skjedd 23. september 2025 i Oslo. Hendelsen involverte flere mistenkte og én fornærmet, som alle er under den strafferettslige lavalderen. A, født 00.00.2012, er en av disse, mistenkt for ran eller medvirkning til ran, jf. Straffeloven § 327, jf. § 15. A er innkalt til politiavhør.
(3)Påtalemyndigheten har i medhold av straffeprosessloven § 242 besluttet å unnta mange av sakens dokumenter fra innsyn for A – såkalt «klausulering». A, ved forsvarer Mette Yvonne Larsen, fremsatte 26. november 2025 krav om at klausuleringen skulle oppheves, subsidiært at A i hvert fall skulle gis innsyn i anmeldelsen. I påtegning 1. desember 2025 avslo påtalemyndigheten kravet og sendte saken til tingretten, jf. straffeprosessloven § 242 fjerde ledd.
(4)Oslo tingrett avsa 3. desember 2025 kjennelse hvor politiets krav om opprettholdelse av klausuleringen ble tatt til følge, bortsett fra for et enkeltstående dokument med illustrasjoner.
(5)A anket. Borgarting lagmannsrett avsa 17. desember 2025 kjennelse hvor anken ble forkastet.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det er anført at lagmannsretten tolket straffeprosessloven § 242 feil. Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av etterforskningspliktens rekkevidde og hva som er formålet med etterforskningen når ingen av de mistenkte kan straffes. Det er videre anført at lagmannsretten har anvendt barnekonvensjonens artikkel 3 og 40 og Grunnloven § 140 feil. Det er blant annet vist til at lagmannsretten har lagt en for snever forståelse til grunn av hva som vil være til barnets beste i denne saken.
(7)Påtalemyndigheten har gitt tilsvar. Det er vist til at lagmannsrettens drøftelse i det vesentlige er dekkende for påtalemyndighetens syn.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen og lovtolkningen, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven, og de konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, kan utvalget også prøve subsumsjonen, men ikke den konkrete bevisbedømmelsen, jf. for eksempel Rt-2015-155 avsnitt 29.
(9)Adgangen til innsyn i etterforskningsdokumentene i en sak reguleres av straffeprosessloven § 242 første ledd første setning som lyder slik: «Mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann.»
(10)Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i at siktede og mistenktes rett til dokumentinnsyn er en grunnleggende prosessuell rettighet etter straffeprosessloven § 242 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 nr. 2, jf. nr. 1 bokstav c, og nr. 4, og artikkel 6 nr. 3 bokstavene a og b. Å nekte innsyn etter bestemmelsen krever at hensynet til etterforskningen veier tyngre enn siktedes grunnleggende prosessuelle rettigheter, jf. Rt-2003-877 avsnitt 28 flg.
(11)Hvorvidt innsyn kan nektes avhenger først og fremst av om det vil kunne skade etterforskningen ved at bevis ødelegges eller de mistenkte tilpasser sine forklaringer. De rettslige utgangspunktene er oppsummert slik i Rt-2004-1308 avsnitt 42: «Farekriteriet er oppfylt dersom dokumentinnsyn medfører en mulighet for bevisforspillelse – herunder å tilpasse egen forklaring. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke. Det må foreligge noe i saken som tilsier at skadevirkningen kan inntre, og en teoretisk mulighet er ikke tilstrekkelig. Vurderingen må særlig foretas på bakgrunn av sakens art og omfang, hvilken mulighet dokumentene på det aktuelle tidspunktet gir for bevisforspillelse og tilpasning av forklaringer, og hva som står på spill for mistenkte. Avgjørelsen må som utgangspunkt treffes på grunnlag av objektive omstendigheter, men dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at mistenkte vil misbruke dokumentene, vil dette kunne styrke et avslag på dokumentinnsyn.»
(12)Lagmannsretten tar utgangspunkt i dette og uttaler at begrunnelsen for å nekte innsyn – hensynet til etterforskningen – må være så tungtveiende at innsynsnekt er forholdsmessig.
(13)Normalt står grunnlaget for å nekte innsyn sterkest i de tidlige stadier av etterforskningen.
(14)I denne saken har påtalemyndigheten klausulert det vesentlige av sakens dokumenter begrunnet i at innsyn på nåværende tidspunkt vil være til «skade eller fare for etterforskningens øyemed». Lagmannsretten uttaler at vilkårene for klausulering klart ville vært oppfylt hvis mistenkte var over den kriminelle lavalderen. Dette er det heller ikke argumentert mot fra forsvarers side.
(15)Spørsmålet er dermed om avgjørelsen må bli en annen siden mistenkte her er et barn på 13 år. Forsvarer anfører at terskelen for å nekte innsyn da må være høyere, og at det må foretas en individuell vurdering av det enkelte barnets behov. Det anføres videre at siden mistenkte er et barn, er det ikke aktuelt med tiltale etter § 226 første ledd bokstav a. Dermed må ett av de andre formålene med etterforskningen i bestemmelsen være oppfylt, og nektelse må vurderes opp mot disse formålene.
(16)Ankeutvalget viser til at politiet har plikt til å etterforske saker der det er rimelig grunn til å undersøke om det har skjedd en straffbar handling som forfølges av det offentlige, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Etter andre ledd gjelder denne plikten også i tilfelle der mistenkte er mellom 12 og 15 år gammel og dermed under den strafferettslige lavalder, jf. straffeloven § 20. Et sentralt formål med etterforskningen må også her være å få oppklart saken og bragt på det rene hva som har skjedd, jf. Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 3.1.4, hvor det sies i tilknytning til vedtakelsen av § 224 andre ledd: «Unge lovbrytere får gjennom politiets etterforskning av saken beskjed om at samfunnet tar lovbruddet alvorlig. At lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og individualpreventiv effekt. Samfunnet har dermed en interesse i at alle lovbrudd som ikke er bagatellmessige, blir etterforsket og oppklart og at omfanget av lovbruddet blir brakt på det rene. Hensynet til den fornærmede peker i samme retning.»
(17)Straffeprosessloven § 226 om formålet med etterforskningen må tolkes i lys av dette. Også i saker mot unge mistenkte er hovedformålet med etterforskningen å finne ut hva som har skjedd, og om forholdet er straffbart. Dette gjelder selv om det ikke er aktuelt å ta ut tiltale etter § 226 første ledd bokstav a. I tillegg er formålet med etterforskningen i disse sakene blant annet å gi grunnlag for vurdering av tiltak etter barnevernloven, jf. § 226 første ledd bokstav e, eller andre forebyggende eller gjenopprettende tiltak.
(18)Samtidig er det klart at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i en sak som vår, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Dette har blant annet gitt seg utslag i at riksadvokaten har gitt egne «Retningslinjer for politiavhør av barn og særlig sårbare personer som mistenkt i straffesak», RA-2023-1676.
(19)Lagmannsretten understreker i sin avgjørelse at saken gjelder mistanke om et forholdsvis alvorlig ran, og at det er tidlig i etterforskningen. Det er i saken ti mistenkte og én fornærmet, som samtlige er barn. I følge lagmannsretten er det en klar fare for at mistenkte i saken vil påvirke andre involverte til å tilpasse sine forklaringer om det gis innsyn, selv om han vet at verken han eller de andre kan straffes for det de eventuelt har gjort.
(20)Lagmannsretten viser videre til at A er informert om at «saken gjelder et ran ved Holmendammen 23. september 2025», og at han dermed kjenner sakens tema.
(21)På denne bakgrunn konkluderer lagmannsretten slik: «Slik lagmannsretten ser det, kan ikke hensynet til barnets beste begrunne at A skal gis innsyn i sakens dokumenter i etterforskningens initialfase, med den fare det innebærer for å skade etterforskningen. Det er mange barn involvert i saken – herunder den fornærmede – og lagmannsretten legger til grunn at barnets beste tilsier at politiet i størst mulig grad kan bringe på det rene hva som skjedde ved den aktuelle hendelsen. Dette gjelder særlig når etterforskningens hovedformål må anses å være slik avklaring, med sikte på eventuelle forebyggende og gjenopprettende tiltak til beste for alle de involverte. Hensynet til at A kan gjøre seg kjent med hvilke opplysninger politiet har før han gir forklaring, er mindre tungtveiende i en slik sammenheng, også fordi han uansett ikke kan straffes.»
(22)Ankeutvalget kan ikke se at det er feil ved lagmannsrettens lovtolkning eller ved subsumsjonen under Grunnloven eller barnekonvensjonen.
(23)Ankeutvalget understreker at hensynet til barnets beste også tilsier at politiet legger til rette for et avhør som er tilpasset barnets alder. I de nevnte retningslinjene fra riksadvokaten fremgår det blant annet at i tillegg til oppnevning av forsvarer, skal både vergene og barneverntjenesten så vidt mulig underrettes og gis anledning til å være til stede under avhøret. Det vises også til straffeprosessloven § 232 a hvor politiet har en varslingsplikt overfor barnevernet straks etterforskning iverksettes mot en person under 18 år, og saken ikke er bagatellmessig, jf. også barnevernloven § 13-2 første ledd bokstav d.
(24)Anken forkastes.
(25)Kjennelsen er enstemmig.