(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom i sak om voldtekt, jf. straffeloven § 291 andre ledd bokstav c.
(2)A ble 12. april 2023 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 292, jf. § 291, slik bestemmelsene lød for lovendring 1. juli 2025, for å ha hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen og voldtekten omfattet samleie. Grunnlaget er beskrevet slik: «Om morgenen torsdag 8. juli 2021, i et musikkstudio i ---gata 00 i Oslo, førte han sin penis og en finger inn i skjeden til B til tross for at B sov og/eller var så beruset at hun var ute av stand til å motsette seg handlingen.»
(3)Ved Oslo tingretts dom 4. oktober 2023 ble tiltalte frifunnet for straffekravet og oppreisningskravet. Dommen var avsagt under dissens, idet fagdommeren stemte for domfellelse.
(4)Påtalemyndigheten anket dommen til lagmannsretten, og anken ble henvist 13. desember 2023. Fornærmedes bistandsadvokat krevde ny behandling av det sivile kravet.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember 2024 dom der A ble dømt til fengsel i 3 år og 10 måneder, og til å betale oppreisning.
(6)As anke til Høyesterett ble delvis henvist til behandling, og Høyesterett avsa 26. juni 2025 dom (HR-2025-1237-A) der lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet. Høyesterett mente det var slike mangler ved lagmannsrettens begrunnelse at det var til hinder for å prøve lovanvendelsen knyttet til om fornærmede var «ute av stand til å motsette seg handlingen», jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 31. mars 2026 ny dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1989, dømmes for overtredelse av straffeloven § 291 til fengsel i 3 – tre – år. 2. A dømmes til å betale 260 000 – tohundreogsekstitusen – kroner i oppreisningserstatning til B innen 2 – to – uker fra dommen forkynnes. 3. Sakskostnader idømmes ikke.»
(8)A har anket til Høyesterett. Det gjøres i korte trekk gjeldende:
(9)Lagmannsretten siterer og bygger på den opphevede dommen, i strid med straffeprosessloven § 41 tredje ledd. Lagmannsrettens konklusjoner om fornærmedes tilstand er ikke nærmere forklart, enkelte momenter er ikke vurdert nærmere, og vurderingen av tiltaltes forsett med hensyn til tilstanden er mangelfull. Tidsforløpet tilsier større reduksjon i straff.
(10)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at anken nektes fremmet.
(11)Partene har fått anledning til å inngi ytterligere merknader.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum kan anke som gjelder forhold siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Ankenektelse må i slike tilfeller begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(13)Lagmannsretten beskriver sitt bevisresultat slik: «Etter en samlet vurdering av As og Bs forklaringer, sammenholdt med de øvrige bevisene i saken, har lagmannsretten enstemmig kommet til at det er bevist utover enhver rimelig tvil at B, en stund etter at hun sovnet på slangerommet, våknet av at A onanerte seg selv ved hjelp av hennes hånd. B ble sur, trakk hånden til seg og gikk og la seg på en sofa på naborommet, hvor hun sovnet igjen. Der våknet hun etter hvert av at A trakk sin finger ut av hennes skjede, og at han deretter penetrerte henne vaginalt med sin penis og gjorde samleiebevegelser. Den seksuelle omgangen varte i mindre enn ett minutt. Lagmannsretten finner det videre bevist utover enhver rimelig tvil at B var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen – først fordi hun var søvndrukken, og ikke umiddelbart forsto hva som skjedde, og deretter fordi hun ble så redd at hun frøs til, og at hun som en følge av denne fryktreaksjonen var ute av stand til å snakke eller bevege seg. På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at A har begått den handlingen tiltalen gjelder, og at han har handlet forsettlig, jf. straffeloven § 22 første ledd. Eventuell uvitenhet som følge av selvforskyldt rus, skal det ses bort fra, jf. straffeloven § 25.»
(14)Det forhold som ble funnet bevist, avviker noe fra konklusjonene i lagmannsrettens opphevede dom. Lagmannsretten la nå til grunn at den seksuelle omgangen opphørte etter at fornærmede ble snudd rundt av tiltalte.
(15)Tiltalte har for det første anført at det er feil ved domsgrunnene når lagmannsretten siterer og bygger på bevisresultatet i den dommen som er opphevet. Ankeutvalget er ikke enig i dette. På dommen side 11 og 12 vurderer lagmannsretten nærmere det som fremgikk av den opphevede dommen om fornærmedes forklaring, sett opp mot fornærmedes øvrige forklaringer i saken og forklaringen under ny ankeforhandling. Lagmannsretten bygger ikke her på bevisresultatene i den opphevede dommen.
(16)I dommen side 3 og 4 siterer lagmannsretten fra den opphevede dommens beskrivelse av sakens bakgrunn. Lagmannsretten presiserer deretter at beskrivelsen er «i all hovedsak dekkende også etter den nye ankeforhandlingen, selv om det på enkelte punkter foreligger enkelte mindre forskjeller» og varsler at den vil komme tilbake til dette der det kan ha betydning for bevisvurderingen. Det er ikke noe i dommen som tilsier at lagmannsretten har bygget på bevisresultatet eller vurderingene i den opphevede dommen.
(17)For det andre er det anført at det står uforklart hvordan fornærmede var «søvndrukken» uten umiddelbar forståelse, og deretter i våken tilstand var med på den seksuelle aktivitet fordi hun «var så redd at hun frøs til». Det vises også til at lagmannsretten ikke har vurdert betydningen av fornærmedes frivillige seksuell aktivitet med en annen person tidligere på kvelden, og heller ikke hvordan det stiller seg opp mot fornærmedes tilstand at fornærmede forklarte at det var 5 minutter mellom de to tilnærmelsene fra tiltalte.
(18)Lagmannsretten foretar en grundig gjennomgang av relevante bevis, og finner at fornærmedes forklaring, herunder om sin tilstand, har god støtte i de øvrige bevisene i saken og kan legges til grunn. Omvendt kunne lagmannsretten ikke se at det forelå opplysninger som er vanskelige å forklare hvis A er skyldig. Etter ankeutvalgets syn etterlater ikke lagmannsrettens bevisvurdering uforklarte punkter som tilsier at begrunnelsen ikke tilfredsstiller kravene i straffeprosessloven § 40.
(19)Utvalget føyer til at det ikke er mangler ved lagmannsrettens lovanvendelse med hensyn til de objektive vilkårene i straffeloven § 291 andre ledd bokstav c.
(20)For det tredje er det anført at forsettet, nærmere bestemt tiltaltes forståelse av fornærmedes tilstand, er mangelfullt vurdert. Lagmannsrettens bevisgjennomgang viser på tilstrekkelig måte at det er funnet bevist at tiltalte hadde kunnskap om at fornærmede sov da han påbegynte den seksuelle omgangen, og at dette var uønsket fra fornærmedes side. Det fremgår av lagmannsrettens dom at det er lagt til grunn at den seksuelle omgangen opphørte da tiltalte snudde fornærmede på ryggen. Når dommen leses i sammenheng, må det legges til grunn at lagmannsretten bygger på at tiltalte under hele handlingen var av den oppfatning av fornærmede sov. Det er etter dette ikke mangler ved lagmannsrettens vurdering av de subjektive vilkår for straffansvar.
(21)Det er etter dette klart at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke vil føre frem.
(22)Lagmannsretten foretar straffutmålingen i lys av reglene etter lovendringen 1. juli 2025, som i dette tilfellet gir et gunstigere resultat for siktede, jf. straffeloven § 3 første ledd andre punktum.
(23)Det tas utgangspunkt i de føringer som er gitt i lovforarbeidene og i storkammerdommen HR-2026-712-S. Lagmannsretten foretar en bred vurdering av handlingens straffverdighet, og tar i betraktning blant annet fornærmedes avvisning av seksuell kontakt forut for voldtekten, voldtektens karakter og varighet, og at samleiet ble gjennomført uten kondom. Videre har lagmannsretten vektlagt at overgrepet hadde «et visst preg av utnyttelse av en sårbar person», og begrunner dette blant annet i aldersforskjell og fornærmedes påvirkningsgrad. Lagmannsretten bygger etter en samlet vurdering på et utgangspunkt for straffen på tre år og tre måneder. Etter ankeutvalgets syn er dette utgangspunktet ikke for strengt, se også HR-2026-1373-A.
(24)I formildende retning legges deretter vekt på at det har gått lang tid siden overgrepet fant sted og at saksbehandlingen har tatt noe lenger tid enn det som er rimelig ut fra lovbruddets art. Det forelå imidlertid ingen perioder med total inaktivitet i saken. Dette ga grunnlag for tre måneders reduksjon i straffen.
(25)Forsvarer har gjort gjeldende at det skulle vært gitt større fradrag for tidsforløpet i saken, jf. HR-2026-712-S avsnitt 77.
(26)Ankeutvalget viser til at det i storkammerdommen ble lagt «vesentlig vekt» på at ventetiden er særlig belastende for et ungt menneske. Dette momentet gjør seg ikke gjeldende her. Forholdet ble anmeldt i oktober 2021 og lagmannsretten avsa ny dom 31. mars 2026. Lagmannsretten har korrekt vurdert at denne behandlingstiden gir grunnlag for en viss reduksjon i straffen, jf. HR-2024-1201-A avsnitt 36 og HR-2024-1673-A avsnitt 38 der den samlede behandlingstiden var kortere enn i denne saken.
(27)Det er etter ankeutvalgets syn klart at det ikke er noe «åpenbart misforhold» mellom de straffbare handlingene og straffen, jf. straffeprosessloven § 344. Anken over straffutmålingen kan etter dette klart ikke føre frem.
(28)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Siden ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.