(1)Saken gjelder besøksforbud.
(2)Påtalemyndigheten besluttet 23. desember 2025 å ilegge A, født 00.00.1984, besøksforbud overfor B frem til og med 23. desember 2026, jf. straffeprosessloven § 222 a.
(3)A krevde påtalemyndighetens beslutning brakt inn for retten.
(4)Oslo tingrett avsa 28. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1984, forbys - Å oppsøke, forfølge eller på noe vis å ta kontakt med B, verken personlig eller gjennom telefon, tekstmelding, e-post eller annen elektronisk meddelelse, brev, postkort eller annen skriftlig meddelelse, eller gjennom tredjemann. Det samme gjelder bruk av B sin Facebook bruker. Besøksforbudet gjelder frem til 23. desember 2026.»
(5)A anket kjennelsen til lagmannsretten.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 30. mars 2026 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(7)A har anket til Høyesterett og bedt om oppfriskning for oversittelse av ankefristen. Han har blant annet anført at lagmannsrettens kjennelse bygger på et mangelfullt avgjørelsesgrunnlag og at retten til kontradiksjon er krenket, idet lagmannsretten ikke hadde tilgang til alle prosesskriv som var sendt til tingretten da anken ble behandlet.
(8)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og anført at anken er fremsatt for sent. Det er ikke grunnlag for anken og anken må forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen.
(10)Lagmannsrettens kjennelse ble forkynt for A lørdag 11. april 2026. Fristen for å anke var mandag 27. april 2026, jf. straffeprosessloven § 379 første ledd og domstolloven § 149 første ledd, jf. Rt-2013-1343. A anket kjennelsen 28. april 2026. Anken er dermed fremsatt én dag for sent. Etter straffeprosessloven § 318 første ledd bokstav a skal en anke som er fremsatt for sent, ikke avvises dersom oversittelsen ikke bør legges den ankende part til last. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved anke over kjennelser og beslutninger, jf. straffeprosessloven § 379 første ledd og HR-2019-964-U avsnitt 10 med videre henvisning. Høyesteretts ankeutvalg finner at oversittelsen etter omstendighetene ikke bør legges den ankende part til last. Anken tas derfor til behandling.
(11)I forbindelse med tingrettens behandling av besøksforbudet mot ham, innga A flere e-poster med merknader og dokumentasjon i saken. E-postene kan ikke gjenfinnes i domstolenes interne saksbehandlingssystem. Ankeutvalget legger derfor til grunn at lagmannsretten ikke hadde tilgang på e-postene da anken ble behandlet. Merknader og bevis fra A har følgelig ikke inngått i lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag.
(12)Feil ved saksbehandlingen kommer bare i betraktning «når det antas at feilen kan ha innvirket» på kjennelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 første ledd.
(13)Gitt innholdet i e-postene og vedleggene kan det etter utvalgets syn ikke utelukkes at feilen kan ha virket inn på kjennelsens innhold.
(14)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.