Den fornærmede i saken var blitt utsatt for vold i forbindelse med innkreving av narkotikagjeld, deriblant flere knivstikk. Et av stikkene gikk et par centimeter inn i brystkassen og førte til punktering av lungen. Fornærmede kom på sykehuset i løpet av noen timer, og skaden ble behandlet. Uten behandling ville skaden vært livstruende. I tingretten og lagmannsretten ble tiltalte domfelt etter tiltalen for forsøk på drap. Anken til Høyesterett gjaldt lovanvendelsen og begrunnelsen knyttet til tiltaltes forsett om dødsfølge. Høyesterett la til grunn de utgangspunktene for vurderingen av forsett i slike tilfeller som følger av HR-2022-1323-A. Disse innebærer at ved spontane voldshandlinger der gjerningspersonen ikke aktivt tenker over følgene, kan forsett bygge på at det er allmenn kunnskap at dødsfølge sikkert eller mest sannsynlig vil inntre, dersom det ikke er holdepunkter for at gjerningspersonen likevel manglet slik kunnskap. Høyesterett understreket samtidig at vurderinger basert på allmenn kunnskap kan ha enkelte fallgruver. For å unngå disse fremhevet Høyesterett at det er det konkrete knivstikket som må vurderes opp mot hva som er allmenn kunnskap. Det ble videre vist til at slik allmenn kunnskap bare kan legges til grunn dersom knivstikket er så farlig at det er klart at enhver normalt utrustet person forstår at det med sannsynlighet vil lede til døden. Høyesterett påpekte også at vurderingen av om gjerningspersonen likevel kan ha hatt en annen oppfatning, ikke må være for snever. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at det er allmenn kunnskap at det mest sannsynlig vil føre til døden dersom man stikker en stor kjøkkenkniv med en viss kraft inn i brystet på en person. Høyesterett kom til at vurderingen var for bred og i for liten grad knyttet til det konkrete knivstikket. Videre hadde lagmannsretten vist til at det ikke forelå holdepunkter for at tiltalte manglet slik kunnskap. Denne vurderingen var imidlertid for snever. Begrunnelsen var derfor ikke tilstrekkelig, og domfellelsen for forsøk på drap ble opphevet. Dommen gir veiledning om innholdet i forsettskravet ved forsøk på drap. Rettsområde: Strafferett, forsettskravet, straffeloven §§ 16 og 22
(1)Dommer Hellerslia: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder domfellelse for forsøk på drap ved knivstikk mot fornærmedes bryst. Spørsmålet er om lagmannsretten har anvendt forsettskravet riktig, og om begrunnelsen er tilstrekkelig.
(3)A ble 21. juni 2024 tiltalt for blant annet forsøk på drap, jf. straffeloven § 275, jf. § 16. Etter endring av tiltalen forut for ankebehandlingen i lagmannsretten lyder grunnlaget for tiltaleposten slik: «Søndag 12. februar 2023 mellom kl. 21.15 og 23.00 i --- gate 00 i Oslo, forsøkte han å drepe B ved å stikke ham flere ganger med kniv. Han slo og sparket B flere ganger, og knivstakk B blant annet i brystet, magen og låret. Knivstikket i brystet forårsaket penetrasjon av brysthinnen med påfølgende luftlekkasje til høyre brysthule. Uten medisinsk behandling ville denne skaden alene kunne medført døden etter relativt kort tid. Forsøket mislyktes i det B kom seg unna og fikk rask, medisinsk behandling.»
(4)Tiltalen omfattet også – ved samme anledning – frihetsberøvelse av fornærmede, jf. straffeloven § 254, og trusler mot fornærmedes far, jf. straffeloven § 263. To andre personer var tiltalt for medvirkning.
(5)Den 30. oktober 2024 ble det tatt ut tilleggstiltale mot A. Tiltalen omfattet grov narkotikaovertredelse, jf. straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, ved at han 2. april 2024 skal ha oppbevart 143 gram cannabisharpiks, 71 gram kokain, 1 gram MDMA, samt 16 tabletter alprazolam. Videre omfattet tiltalen ulike brudd på vegtrafikkloven ved samme anledning: kjøring i påvirket tilstand med påvirkning tilsvarende over 1,2 alkoholpromille, uaktsom kjøring ved at han brøt vikeplikten og kolliderte med en annen bil, og kjøring uten å inneha gyldig førerkort.
(6)Ved Oslo tingretts dom 18. desember 2024 ble A frifunnet for trusler og domfelt for de andre tiltalepostene til en straff av fengsel i 6 år og 6 måneder. I tillegg ble han dømt til å betale til fornærmede erstatning med 8 000 kroner og oppreisning med 175 000 kroner.
(7)A anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltaleposten om drapsforsøk, samt over straffutmålingen. I tillegg begjærte han ny behandling av de sivile kravene.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa dom 2. desember 2025, der A ble dømt for drapsforsøk. Sammen med postene han var endelig domfelt for i tingretten, ble straffen satt til fengsel i 6 år og 6 måneder. Erstatningen ble satt til 15 000 kroner og oppreisningen til 175 000 kroner.
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen for domfellelsen for forsøk på drap. Mitt syn på saken Nærmere om hva som skjedde
(10)A og fornærmede hadde på forhånd avtalt å møtes om kvelden 12. februar 2023. Bakgrunnen var fornærmedes narkotikagjeld til A. Fornærmede ble møtt av en av de andre tiltalte, som fulgte han inn i en leilighet der A og den tredje tiltalte befant seg.
(11)I leiligheten la fornærmede fram kontanter. Disse dekket imidlertid bare en mindre del av gjelden, og fornærmede ble utsatt for press for å gjøre opp resten. Ut fra lagmannsrettens dom framstår det nærmere hendelsesforløpet som noe uklart. Det er imidlertid på det rene at fornærmede ble utsatt for slag og spark, samt at han ble stukket med kniv fem ganger – ett stikk i brystet, to i magen og to i låret. Lagmannsretten la til grunn at fire av stikkene ble utført av A, herunder stikket i brystet.
(12)Det er knivstikket i brystet som danner grunnlaget for tiltalen om forsøk på drap. Lagmannsretten omtaler stikket slik: «Lagmannsretten finner det på bakgrunn av den rettsmedisinske sakkyndige erklæringen og den sakkyndiges rettslige forklaring bevist at skaden som fornærmede ble påført ved dette knivstikket var livstruende, og at fornærmede overlevde dels fordi han raskt fikk livreddende medisinsk hjelp og dels på grunn av tilfeldigheter med hvor knivbladet traff. … Kniven som A benyttet, var en stor og kraftig kjøkkenkniv med en total lengde på 34 cm, hvorav knivbladet utgjorde ca. 20 cm. Basert på den rettsmedisinske sakkyndige erklæringen legger lagmannsretten til grunn at skaden i brystet er en stikkskade og ikke en skjæreskade. Stikket har trengt gjennom flere lag med klær – herunder en tykk boblejakke, en hettegenser og en singlet – penetrert huden og gått inn i brysthulen, hvor kniven har perforert lungen. Riften i fornærmedes jakke underbygger at stikket ble påført ved en svingebevegelse, slik fornærmede har forklart. Stikkets plassering etterlater ikke tvil om at A hadde en bevissthet om at han stakk mot overkroppen. Den sakkyndige kunne ikke fastslå hvilken kraft som faktisk ble brukt, men uttalte generelt at det er kraftanstrengende både å trenge gjennom klær og å penetrere huden. Når huden først er penetrert, er det imidlertid relativt lett å føre kniven videre til man treffer harde strukturer. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at stikket, som gikk minst et par centimeter inn under huden, må ha vært utført med en viss kraft, og at A hadde bevissthet om at stikket trengte et stykke inn.»
(13)Ved ankomst til sykehuset kort tid senere ble ingen av skadene ansett som livstruende. Fornærmede ble imidlertid undersøkt med CT, som viste luftlekkasje til høyre brysthule. Det ble derfor lagt inn dren for å tømme brysthulen, og skaden ble renset og lukket. Luftlekkasjen vedvarte, og det ble utført nytt kirurgisk inngrep 17. februar 2023. Han ble utskrevet fra sykehuset 19. februar.
(14)Når det gjelder farepotensialet, siterer lagmannsretten følgende fra rapporten fra den rettsmedisinsk sakkyndige: «Skarpvoldsskader lokalisert på brystet, buken og låret som hos fornærmede, kunne gitt skade på tallrike strukturer som for eksempel kunne medført store blodtap, rask sjokkutvikling og død. Fornærmedes faktiske skader ansees derfor svært heldig plasserte. Av de påviste skadene er det særlig luftlekkasjen til brysthulene som er potensielt dødelig. Brysthulene er normalt lufttomme. Luftinntrenging medfører reduserte plassforhold for lungene og etter hvert tilkommer press på de store blodårene og hjertet. Konsekvensene er pustebesvær og etter hvert påvirket blodsirkulasjon, noe som ubehandlet kan medfølge sjokkutvikling og død. Tidsforløpet avhenger av lekkasjens omfang. Hos fornærmede fikk lekkasjen et relativt hurtig økende omfang og viste seg å være noe krevende å korrigere ved behandling. Uten medisinsk behandling ville denne skaden alene kunne medført døden etter relativt kort tid.»
(15)Den sakkyndige avga i tillegg forklaring under ankeforhandlingen. Ifølge lagmannsrettens dom forklarte hun at det ikke er nødvendig å stikke veldig dypt for å perforere brysthinnen, som er 1–2 cm på det tynneste, og lungene. På denne bakgrunn antok hun at det aktuelle stikket hadde gått «et par centimeter» inn under huden. Kravet om forsett om dødsfølge
(16)Forsett er regulert i straffeloven § 22 første ledd, som lyder slik: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a. med hensikt, b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.»
(17)Det er bokstav b om sannsynlighetsforsett som er aktuell i dette tilfellet. Bestemmelsen innebærer at for å ha forsett om dødsfølge, må gjerningspersonen på tidspunktet for lovbruddet ha begått handlingen med bevissthet om at fornærmede mest sannsynlig ville dø som følge av handlingen. Det er altså ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen innså at handlingen var farlig, at fornærmede kunne dø, eller at dødsfølgen var påregnelig.
(18)Straffbart forsøk foreligger dersom gjerningspersonen har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, jf. straffeloven § 16. Et alvorlig knivstikk vil kunne oppfylle det objektive vilkåret for forsøk på drap. Kravet til fullbyrdelsesforsett er i utgangspunktet det samme som kravet til forsett ved fullbyrdet overtredelse, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 8.3.2 og merknadene til § 16 i punkt 30.1 på side 414. Forsettsvurderingen forvanskes imidlertid i praksis av at ved forsøk har dødsfølgen ikke inntruffet.
(19)Bevisvurderingen må på vanlig måte ta utgangspunkt i tiltaltes forklaring, før det ses hen til øvrige bevis. Et sentralt bevis vil være det knivstikket som rent faktisk er utført. Retten må da først ta stilling til om det konkrete stikket – treffsted, styrke mv. – er utført med forsett. Stikket kan ha blitt mer eller mindre alvorlig enn hva som er dekket av gjerningspersonens forsett. Dernest må det tas stilling til om han eller hun forsto at det var mest sannsynlig at fornærmede ville dø som følge av handlingen.
(20)Kravet til forsett er oppfylt dersom gjerningspersonen aktivt har tenkt over følgen av handlingen og ansett det som sikkert eller mest sannsynlig at den vil inntre, se HR-2022-1323-A avsnitt 17. Ofte vil imidlertid knivstikk utføres spontant, uten at gjerningspersonen aktivt tenker over sannsynligheten for dødsfølge. Kravet til forsett kan være oppfylt også i slike tilfeller, jf. dommens avsnitt 21: «Det å være seg noe bevisst dekker imidlertid etter vanlig språkbruk også det man vet, selv om man ikke tenker aktivt på det i det avgjørende øyeblikket. Det kan være kunnskap basert på generelle erkjennelser eller personlig spesialkunnskap. Alle normalt utrustede mennesker vet for eksempel at stikker man en kniv i hjertet på en annen, er dødsfølgen nærmest uunngåelig. I et opphisset eller stresset øyeblikk tenker man kanskje ikke aktivt over det, ikke sjelden fordi man samtidig er beruset. Det samme kan gjelde dersom man av andre grunner handler raskt og impulsivt. Man vet det likevel. Da er det naturlig å si at man har ‘bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker’ dødsfølgen.»
(21)Hvis forsett ikke følger av tiltaltes forklaring eller tiltalte ikke husker hvilke tanker han eller hun gjorde seg, må bevisvurderingen baseres på ytre omstendigheter og alminnelige erfaringssetninger, jf. avsnitt 25 i den samme avgjørelsen. I avsnittet peker førstvoterende videre på at det i slike tilfeller blir tale om en toleddet vurdering: «Først må det avgjøres om det er allmenn kunnskap at følgen sikkert eller mest sannsynlig vil inntre under de aktuelle forutsetninger, eventuelt om dette er spesiell kunnskap som personer som gjerningspersonen kan sammenlignes med, normalt besitter. Deretter blir det spørsmål om også gjerningspersonen hadde denne kunnskapen i gjerningsøyeblikket, selv om vedkommende kanskje ikke tenkte aktivt på den: Vurderingstema er da om det er noe som tilsier at denne personen likevel ikke hadde slik kunnskap. Man legger altså til grunn at også gjerningspersonen hadde kunnskapen med mindre det er konkrete holdepunkter for at han eller hun likevel ikke hadde den. Det kan for eksempel tenkes at gjerningspersonen har reduserte kognitive evner.»
(22)Jeg legger disse utgangspunktene til grunn. Men også når vurderingen av forsettet skjer slik det er beskrevet her, er det viktig å holde fast ved at det er den aktuelle gjerningspersonens bevissthet om den konkrete handlingen i den aktuelle situasjonen som er avgjørende – det vil ellers være fare for at forsettskravet blir objektivisert. Det er videre grunn til å understreke at hva som er allmenn kunnskap, må bygge på hva som faktisk er slik kunnskap, og ikke hva som burde være det. Endelig må retten sørge for at en bevisvurdering som skjer på denne måten, ivaretar prinsippet om at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.
(23)Disse fallgruvene gjør at en slik bevisvurdering bør skje med forsiktighet, jf. HR-2022-1323-A avsnitt 26. Jeg vil i den sammenheng særlig framheve tre forhold:
(24)For det første er det sentralt at retten under det første trinnet om fastleggelse av hva som er allmenn kunnskap, knytter dette til det konkrete knivstikket, og ikke en mer generell kategori handlinger. Det avgjørende er om det er allmenn kunnskap at slike stikk med sannsynlighet vil gi dødsfølge.
(25)Jeg viser her til HR-2025-253-A avsnitt 19: «Som det fremgår av sitatet, må vurderingen i det første trinnet bygge på ‘de aktuelle forutsetninger‘. Det betyr at det må foretas en helt konkret vurdering av hvor farlig handlingen var. Ved stikkskader vil særlig våpenets egenskaper, treffstedet på kroppen og graden av kraftanvendelse stå sentralt. Sannsynligheten for dødelig utfall kan imidlertid også påvirkes av andre forhold, som for eksempel fornærmedes helsetilstand og bekledning.»
(26)Videre heter det i HR-2024-148-U avsnitt 20: «Dette innebærer at lagmannsretten, ved fastleggingen av om det her eksisterer en allmenn erfaringssetning, måtte ta utgangspunkt i de aktuelle stikkene, med den kraft og på de stedene på kroppen de ble påført. Spørsmålet er om det er en allmenn erfaringssetning at slike stikk med sannsynlighet vil lede til død.»
(27)For det andre må vurderingen av om det er allmenn kunnskap at slike stikk med sannsynlighet vil lede til død, være så klar at det kan presumeres at også gjerningspersonen hadde denne kunnskapen. Bruk av alminnelige erfaringssetninger under bevisvurderingen innebærer at retten bygger på presumsjoner som i praksis ikke lar seg bevise. Det er derfor bare når erfaringssetningen er tilstrekkelig klar, sett på bakgrunn av beviskravet i strafferetten, at retten kan bygge skyldvurderingen på den.
(28)En sakkyndig uttalelse om at det konkrete stikket med sannsynlighet ville gitt dødsfølge uten rask helsehjelp, gir ikke i seg selv grunnlag for en slutning om at dette er allmenn kunnskap. Det kan være særlig utfordrende å bygge på allmenn kunnskap i tilfeller der den objektive sannsynligheten for dødsfølge ligger i sjiktet ned mot 50 prosent.
(29)Partene har i denne saken lagt fram forskning om utfallet av knivstikk. Heller ikke det gir noe klart grunnlag for å konstatere hva som er allmenn kunnskap.
(30)Slik jeg ser det, er det bare der det aktuelle knivstikket er så farlig at det er klart at enhver normalt utrustet person forstår at stikket med sannsynlighet vil lede til død, at det kan legges til grunn at dette er allmenn kunnskap. Retten kan som kontroll stille spørsmålet med motsatt perspektiv, jf. HR-2025-458-A avsnitt 28: Er det en realistisk mulighet for at en normalt utrustet person ikke vil forstå det slik?
(31)For det tredje er det viktig at vurderingen av om det er holdepunkter for at gjerningspersonen likevel hadde en annen oppfatning, ikke er for snever. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere om gjerningspersonen er normalt utrustet. Det må også spørres om det er andre forhold ved gjerningspersonen eller den konkrete situasjonen som gir en realistisk mulighet for at han eller hun hadde en annen oppfatning av sannsynligheten for dødsfølge. Dommen HR-2025-253-A gir et eksempel på denne vurderingen når det gjelder gjerningspersonens kunnskap om nærheten til helsehjelp. Kravene til begrunnelse
(32)Straffeprosessloven § 40 angir kravene til domsgrunnene. Når det gjelder bevisvurderingen, skal retten «angi hovedpunktene», jf. § 40 fjerde ledd. Det som først og fremst kreves, er at retten gjør rede for de springende – det vil si sentrale – punktene, slik at disse ikke blir stående uforklart, jf. blant annet HR-2025-1237-A avsnitt 33 med videre henvisning.
(33)Det heter videre i denne dommen avsnitt 34: «Kravene til domsgrunnene må forstås i lys av formålet med begrunnelsen, som særlig er å ‘sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, etterprøvbarhet og en effektiv rett til overprøving’, jf. plenumsdommen i Rt-2009-750 avsnitt 35. Det innebærer at begrunnelsen må være tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve om lovanvendelsen er riktig – både når det gjelder anvendelsen av beviskravet og de enkelte straffbarhetsvilkårene.»
(34)Kravene til begrunnelse for forsett om forsøk på drap henger derfor nær sammen med de kravene som jeg har gjennomgått knyttet til lovanvendelsen. Dersom det er innlysende at det er allmenn kunnskap at slike stikk som gjerningspersonen utførte, med sannsynlighet vil lede til død, vil det kunne være tilstrekkelig at retten konstaterer dette, jf. HR-2020-2117-A avsnitt 23. Dersom dette ikke er like opplagt, må retten begrunne sitt standpunkt slik at det er mulig å prøve lovanvendelsen, jf. HR-2017-675-A avsnitt 24 og 25. Lagmannsrettens lovanvendelse og domsgrunner
(35)Som jeg har gjennomgått, la lagmannsretten til grunn at A foretok et bevisst stikk med en stor kjøkkenkniv mot overkroppen til fornærmede og med en slik kraft at det trengte «et stykke inn» i brystet. Det går ellers fram av dommen at treffstedet var på siden av brystet, og at stikket gikk et par centimeter inn i kroppen.
(36)Ved vurderingen av om A utførte handlingen med bevissthet om at denne mest sannsynlig ville føre til død, har lagmannsretten først gjengitt tingrettens rettslige utgangspunkter, som korrekt har vist til at bevissthet dekker det man vet, selv om man ikke tenker aktivt på det i det avgjørende øyeblikket. Når det gjelder As forsett om dødsfølge, skriver lagmannsretten: «Lagmannsretten mener at det er allmennkunnskap at dersom man stikker en stor kjøkkenkniv med en viss kraft inn i brystet på en person, vil dette – på grunn av de vitale organene som befinner seg i brysthulen – mest sannsynlig føre til døden. Det foreligger ikke noe som tilsier at A manglet denne kunnskapen. Tvert imot har han forklart at han tidligere har vært vitne til et tragisk knivdrap og var godt kjent med den betydelige risikoen for dødelig utgang ved stikkskader i overkroppen. Selv om A ikke aktivt tenkte på muligheten for dødsfølgen i det øyeblikket han stakk fornærmede, anses han likevel å ha hatt forsett om drap.»
(37)Spørsmålet er om dette gir uttrykk for riktig rettsanvendelse, og om begrunnelsen er tilstrekkelig.
(38)Lagmannsrettens vurdering av hva som er allmenn kunnskap, tar ikke utgangspunkt i det konkrete stikket, men er bredere siden det vises til stikk med en stor kniv inn i brystet mer generelt. Det konkrete stikket gikk som nevnt inn i brystet fra siden og var rundt to centimeter dypt.
(39)Det er riktignok slik at det konkrete stikket er beskrevet ellers i dommen. Også om dommen leses i sammenheng, etterlater den imidlertid tvil om rettsanvendelsen er riktig. Jeg peker i denne forbindelse på at den indre skaden som uten helsehjelp ville ha utløst dødsfølge, var en punktert lunge. Slik jeg ser det, vil det være behov for en nærmere begrunnelse for at det er klart at enhver normalt utrustet person forstår at et slikt stikk med sannsynlighet fører til død.
(40)I vurderingen av om det er holdepunkter for at A likevel tenkte annerledes om sannsynligheten for dødsfølge, er det kun vist til at han tidligere hadde opplevd et knivdrap. Det går ikke fram om lagmannsretten har vurdert betydningen av at knivstikkene skjedde i forbindelse med pengeinnkreving, der fornærmede fortsatt ikke hadde gjort opp gjelden. Et dødelig utfall var derfor i utgangspunktet ikke i As interesse. Dette utelukker ikke at vilkårene for sannsynlighetsforsett for forsøk på drap kan være oppfylt. Men situasjonen knivstikket skjedde i, kan være et moment i vurderingen av hvilken sannsynlighet for dødsfølge A var seg bevisst da han knivstakk fornærmede.
(41)Etter mitt syn er domsgrunnene samlet sett ikke tilstrekkelige til å vurdere om domfellelsen bygger på korrekt lovanvendelse. Lagmannsrettens dom må da oppheves for domfellelsen for forsøk på drap, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8. Straffutmåling for øvrige poster
(42)Det skal i utgangspunktet utmåles straff for de forholdene A er rettskraftig domfelt for, jf. straffeprosessloven § 348 andre ledd første punktum. Forutsetningen er at det er forsvarlig å avsi ny dom uten å oppheve lagmannsrettens dom også for disse forholdene, jf. Rt-2012-1898 avsnitt 12.
(43)Saken ligger etter mitt syn slik an at det er forsvarlig å avsi dom for forholdene i tilleggstiltalen, men ikke for frihetsberøvelsen. Den er så nær knyttet til voldsutøvelsen at jeg ikke finner det forsvarlig å utmåle straff for denne isolert sett, jf. Rt-2011-407 avsnitt 15. Dommen må derfor oppheves også for straffutmålingen for denne posten, jf. HR-2019-563-A avsnitt 55.
(44)Tilleggstiltalen post I gjelder oppbevaring av 143 gram cannabisharpiks, 71 gram kokain, 1 gram MDMA, samt 16 tabletter alprazolam. Både tingretten og lagmannsretten har angitt straffen for dette forholdet isolert til fengsel i 8–9 måneder. Jeg er enig i det, se til sammenligning HR-2021-192-U og HR-2018-1942-A for så vidt gjelder mengden kokain.
(45)De øvrige postene i tilleggstiltalen gjelder brudd på vegtrafikkloven, ved at A kjørte i ruspåvirket tilstand og kolliderte med en annen bil. Han hadde heller ikke gyldig førerkort. Påvirkningsgraden tilsvarer en alkoholpromille på over 1,2. Jeg er også enig i lagmannsrettens anslag for disse postene om en straff av fengsel i 45–60 dager.
(46)Forholdene er i det alt vesentlige erkjent. Til sammen finner jeg at en passende straff for forholdene i tilleggstiltalen vil være fengsel i 8 måneder. Konklusjon
(47)Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves for domfellelsen for forsøk på drap. På grunn av sammenhengen i straffutmålingen oppheves også straffutmålingen for frihetsberøvelse.
(48)Opphevelsen får i tillegg virkning for oppreisningserstatningen, jf. HR-2018-2203-A avsnitt 19 og 20.
(49)Lagmannsretten må vurdere i hvilken utstrekning det er nødvendig å gjenta ankeforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 347 første ledd.
(50)Straffen for overtredelse av postene i tilleggstiltalen settes til fengsel i 8 måneder.
(51)Jeg stemmer for denne D O M : 1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves for så vidt gjelder domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 275, jf. § 16, samt straffutmålingen for overtredelse av straffeloven § 254. I tillegg oppheves domsslutningen punkt 3 om oppreisningserstatning. 2. Straffen for overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd, vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum, alt sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, settes til fengsel i 8 – åtte – måneder.
(52)Dommer Falch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(53)Dommer Sæther: Likeså.
(54)Dommer Sivertsen: Likeså.
(55)Dommer Falkanger: Likeså.
(56)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne