(1)Saken gjelder anke over kjennelse om forlengelse av varetektsfengsling.
(2)A ble 4. november 2025 siktet for en rekke alvorlige trusler om vold fremsatt under soning av dom. Han ble 5. november 2025 varetektsfengslet på grunn av gjentakelsesfare, og overført direkte fra soning til varetekt. Fengslingen er senere forlenget. Høyesteretts ankeutvalg har ved kjennelser 22. desember 2025 (HR-2025-2580-U) og 9. januar 2026 (HR-2026-70-U) opphevet lagmannsrettens kjennelser i saken på grunn av mangelfull vurdering av hvilket helsetilbud siktede mottar og om denne er tilstrekkelig.
(3)Siktelsen er senere utvidet til å omfatte lignende forhold begått under varetektsfengslingen.
(4)Tingretten oppnevnte i november 2025 sakkyndige til å gjennomføre rettspsykiatrisk undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 165. De sakkyndige avga erklæring 8. januar 2026. Det ble senere truffet avgjørelse om innleggelse til tvungen observasjon etter straffeprosessloven § 167. De sakkyndige avga deretter tilleggserklæring 16. mai 2026. Det fremgår av tilleggserklæringen at de sakkyndige er i tvil om riktig diagnose, og har satt opp to alternativer – psykoselidelse og personlighetsforstyrrelse.
(5)I etterkant av fengslingsmøte 1. juni 2026 ble det opplyst at Sørlandet sykehus ikke samtykker til plassering i institusjon, jf. straffeprosessloven § 188 andre ledd.
(6)Den 5. juni 2026 begjærte påtalemyndigheten forlengelse av fengslingen frem til berammet hovedforhandling 24. august 2026. I fengslingsmøtet for tingretten fremgikk at Sørlandet sykehus opprettholdt sitt standpunkt.
(7)Hordaland tingrett avsa 8. juni 2026 kjennelse om fortsatt varetektsfengsling i 4 uker, til 6. juli 2026 kl. 15.00.
(8)Siktede og påtalemyndigheten anket tingrettens kjennelse. Påtalemyndighetens anke gjaldt tidsfristen for fengslingen.
(9)Gulating lagmannsrett avsa 11. juni 2026 kjennelse om å forkaste ankene.
(10)Tingretten og lagmannsretten bygger i sine kjennelser på at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at siktede har skyldevne, men at det mest sannsynlig vil bli reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern. Videre fant tingretten og lagmannsretten at vilkårene for plassering i institusjon etter straffeprosessloven § 188 tredje ledd ikke var til stede, fordi det skjerpede beviskravet for at siktede er utilregnelig, ikke er oppfylt.
(11)A har anket til Høyesterett. Det gjøres blant annet gjeldende at videre fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep hvis det ikke treffes beslutning om plassering i institusjon, jf. straffeprosessloven § 188 tredje ledd.
(12)Påtalemyndigheten har i sitt tilsvar støttet siktedes anke for så vidt gjelder plassering av siktede i institusjon som varetektssurrogat. Påtalemyndigheten anfører at videre varetektsfengsling ikke er uforholdsmessig, uavhengig av plassering.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(14)Lagmannsretten bygger på riktig lovtolkning i sin vurdering av straffeprosessloven § 188 tredje ledd, jf. HR-2021-2462-U avsnitt 17 og HR-2023-2416-U avsnitt 13.
(15)Etter straffeprosessloven § 170 a må fortsatt fengsling ikke utgjøre et «uforholdsmessig inngrep». I tilfeller der det vurderes mest sannsynlig at siktede ikke var tilregnelig på tidspunktet for de aktuelle handlingene, og at det vil bli reist sak om tvungent psykisk helsevern, må det tas utgangspunkt i at fengslingen vil være særlig tyngende for siktede og at terskelen for varetektsfengsling er høy, jf. HR-2023-2416-U avsnitt 16 med videre henvisning. Dette også fordi varetekten, dersom siktede blir idømt tvungent psykisk helsevern, ikke vil bli kompensert og dermed kommer «i tillegg» til reaksjonen, jf. HR-2023-1603-U avsnitt 17.
(16)Lagmannsrettens har vurdert forholdsmessigheten av videre fengsling slik: «Lagmannsretten kan ikkje sjå at det vil vere eit uforholdsmessig inngrep å halde den sikta varetektsfengsla, sjølv om det skulle vere aktuelt å halde han fengsla fram til dom i tingretten, truleg i første halvdelen av september 2026. Det er ikkje fare for oversoning. Lagmannsretten kan ikkje sjå at det som er gjort gjeldande frå forsvararen om manglande helseoppfølging i fengselet, kan føre til ei anna vurdering. Tingretten har gjort greie for vurderingar som er gjort av helsebehovet og helsetilbodet for den sikta i fengselet, sjå orskurden side 12-14. Lagmannsretten legg til grunn at det som er presentert i skriv av 6. og 9. januar 2026 om helsetilbodet til den sikta framleis er dekkande.»
(17)Lagmannsrettens begrunnelse viser ikke at forholdsmessigheten er vurdert i lys av den høye terskelen for varetektsfengsling av strafferettslige utilregnelige personer som er lagt til grunn i den praksis det er vist til over, som særlig gjør seg gjeldende der siktede utholder tiden i ordinær varetekt. At lagmannsretten vurderer oversoning, etterlater videre tvil til om lagmannsretten i sin forholdsmessighetsvurdering har vært oppmerksom på den tilleggsbelastningen varetektsfengsling vil utgjøre hvis siktede blir idømt tvungent psykisk helsevern. Det fremgår dermed ikke tilstrekkelig klart av kjennelsesgrunnene at lagmannsrettens forholdsmessighetsvurdering bygger på riktig forståelse av straffeprosessloven § 170 a.
(18)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(19)Kjennelsen er enstemmig.