(1)Saken gjelder særskilt anke over sakskostnader. Hovedsaken gjelder spørsmål om fast bosted, foreldreansvar og samvær etter barnelova.
(2)A og B er foreldre til C, født 00.00.2018, og D, født 00.00.2015. A og B har i tillegg en datter som har fylt 18 år.
(3)Samlivet mellom foreldrene tok slutt sommeren 2024. B tok kort tid etter samlivsbruddet ut stevning med krav om fast bosted og foreldreansvar alene for barna. A la i tilsvar ned påstand om at barna skulle ha fast bosted hos ham, og at foreldreansvaret skulle være delt.
(4)Møre og Romsdal tingrett avsa 17. mars 2025 dom i saken. Tingretten kom til at barna skulle ha fast bosted hos A, mens foreldreansvaret skulle være delt. Det ble fastsatt samvær mellom mor og C og D annenhver helg, samt i ferier. A ble ikke tilkjent sakskostnader, idet tingretten mente at tungtveiende grunner gjorde det rimelig å frita B for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(5)B anket dommen. Frostating lagmannsrett avsa 28. oktober 2025 dom hvor Bs anke ble forkastet for spørsmålet om fast bosted for barna. Partene hadde for lagmannsretten fremlagt en omforent samværsordning. Lagmannsretten fastsatte feriesamvær i samsvar med partenes avtale, men mente at det ikke var til barnas beste å ha samvær med B så ofte som annenhver helg. Utenom ferier ble det derfor fastsatt samvær mellom B og barna med en helg i måneden.
(6)Det følger av punkt 4 i domsslutningen at sakskostnader for lagmannsretten ikke tilkjennes. Av premissene fremgår det at lagmannsretten mente at tungtveiende grunner gjorde det rimelig å frita B for sakskostnadsansvaret for begge instanser, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(7)A anket lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 4. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig bred vurdering etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten nevner verken partenes økonomi eller det forhold at mor etter anke oppnådde et dårligere resultat. Det er heller ikke tatt hensyn til at far nå skal ha hovedomsorgen for partenes felles barn. I anken er det lagt ned slik påstand: «1. I sak 25-059351ASD-FROS gjøres følgende endring i punkt 4: A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»
(8)B har ikke inngitt anketilsvar.
(9)Høyesteretts ankeutvalg besluttet 13. februar 2026 at anken skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.
(10)Etter at saken ble overført til avdeling, har Høyesterett ikke klart å komme i kontakt med ankemotparten i saken, som er selvprosederende. Det har derfor ikke vært mulig å gjennomføre noen saksforberedelse eller å beramme ankeforhandling i saken.
(11)I brev 16. juni 2026 opplyste Høyesteretts ankeutvalg at det overveide å omgjøre beslutningen om overføring til avdeling. Ankende part innga merknader ved prosesskriv 18. juni 2026. Ankeutvalgets syn på saken
(12)Siden det ikke har vært mulig å gjennomføre saksforberedelse eller å beramme ankeforhandling, har ankeutvalget besluttet å omgjøre beslutningen 13. februar 2026 om å overføre saken til behandling i avdeling. Anken skal etter dette avgjøres av ankeutvalget basert på skriftlig behandling, jf. HR-2014-1874-U med videre henvisninger.
(13)Ankeutvalget bemerker at utvalgets kompetanse etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen.
(14)Kriteriet «tungtveiende grunner» i tvisteloven § 20-2 tredje ledd reflekterer at det generelt kreves et kvalifisert grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i § 20-2 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 444. Om det er grunnlag for unntak, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det skal ved vurderingen legges «særlig vekt» på momentene i § 20-2 tredje ledd, men opplistingen der er ikke uttømmende. Dette innebærer at det er rom for å trekke inn andre hensyn med henblikk på å oppnå en rettferdig og nyansert løsning i den enkelte sak, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 278.
(15)Rettspraksis viser at også sakstypen kan spille inn. I foreldretvister er terskelen for å anvende unntaket i § 20-2 tredje ledd lavere enn i de fleste andre sakstyper, jf. HR-2025-2589-U avsnitt 12. Årsaken er at dette er saker der retten, med barnets beste for øye, avgjør spørsmål som har stor betydning for partene, og som partene har et felles ansvar for å løse ved samlivsbrudd.
(16)Fordi det har betydelig egenverdi at disse spørsmålene løses i minnelighet, kan erstatningansvar for motpartens sakskostnader i noen tilfeller likevel være velbegrunnet, jf. Schei med flere, Tvisteloven kommentarutgave, Juridika, § 20-2 punkt 4.13, bekreftet à jour 1. mars 2026. Dette gjelder der en part kan bebreides for at det kom til sak ved å innta klart uholdbare standpunkter eller ved å tviste om uvesentlige spørsmål, jf. HR-2016-486-U avsnitt 17. Sakskostnadsansvar kan også være velbegrunnet der en part har forlenget konflikter gjennom ubegrunnede rettsmidler eller gjentatte endringssaker. Det innebærer i praksis at terskelen for å fravike hovedregelen om å tilkjenne sakskostnader, kan være høyere for ankeinstansen.
(17)Også i foreldretvister må det imidlertid gjøres en konkret og tilstrekkelig bred vurdering, jf. HR-2022-752-U avsnitt 11. I denne vurderingen vil også partenes økonomi kunne være av betydning, jf. HR-2016-486-U avsnitt 17. At en eller begge parter er innvilget fri sakførsel, kan også være relevant, jf. HR-2025-2589-U avsnitt 15 med videre henvisninger.
(18)Hvor utfyllende begrunnelsen må være, avhenger av hvordan den enkelte saken ligger an sammenholdt særlig med momentene som går frem av § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav a til c, jf. HR-2022-752-U avsnitt 12. En kortfattet begrunnelse vil i mange tilfeller være tilstrekkelig, særlig dersom sakskostnader tilkjennes i samsvar med hovedregelen i § 20-2 første ledd, se HR-2025-2589-U avsnitt 14. Begrunnelsen må samtidig gjenspeile en tilstrekkelig bred vurdering av om tungtveiende grunner gjør det rimelig å gjøre unntak fra lovens hovedregel, jf. HR-2022-752-U avsnitt 12. Dette gjelder både der fritak etter § 20-2 tredje ledd gis, og der det ikke gis.
(19)I saker hvor retten har gitt uttrykk for tvil, eller hvor saksforholdet for øvrig ligger slik an at det ville ha vært nærliggende å vurdere unntaksbestemmelsen, må det derfor gis en fyldigere begrunnelse for ikke å gi fritak etter § 20-2 tredje ledd, jf. HR-2016-486-U avsnitt 11 med videre henvisninger. Som HR-2022-752-U illustrerer, kan det også etter omstendighetene kreves en fyldigere begrunnelse for å gi fritak etter § 20-2 tredje ledd. I den saken hadde lagmannsretten fritatt den tapende part for kostnadsansvar uten å drøfte partenes økonomi eller det forhold at parten ikke hadde svart på motpartens forslag til samvær. Når disse momentene ikke var drøftet, var begrunnelsen for å gi fritak for snever selv når sakstypen ble tatt i betraktning, jf. avsnitt 12.
(20)Lagmannsretten har i saken her gitt følgende begrunnelse for ikke å tilkjenne sakskostnader for lagmannsretten: «Lagmannsretten mener det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at B fritas for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Terskelen for å anvende unntaket i § 20-2 tredje ledd er lavere i barnelovssakene enn i de fleste andre sakstyper, jf. HR-2022-752-U avsnitt 11. Ved den konkrete vurderingen har lagmannsretten lagt særlig vekt på at saken har hatt stor personlig og velferdsmessig betydning for B. Hun har heller ikke inntatt klart uholdbare standpunkter i saken.»
(21)Ut fra samme begrunnelse mente lagmannsretten at B også måtte fritas for sakskostnadsansvaret for tingretten.
(22)Som lagmannsretten fremhever, er terskelen lavere for å anvende unntaket i § 20-2 tredje ledd i barnelovssakene enn i de fleste andre sakstyper. Men det må som nevnt også i disse sakene foretas en konkret og tilstrekkelig bred vurdering. For B ble utfallet i lagmannsretten dårligere enn i tingretten. Det går frem av dommen at hun ikke har bidratt til at barna får kontakt med faren, og at hun ikke har fulgt opp tingrettens avgjørelser i foreldretvisten. I lys av foreldrenes ansvar for å bidra til gode løsninger for barna og unngå handlinger som kan øke konfliktnivået, burde lagmannsretten ha vurdert hvilken betydning dette har for sakskostnadsavgjørelsen.
(23)I HR-2022-752-U avsnitt 12 la ankeutvalget vekt på at lagmannsretten burde vurdert partenes økonomi. Dette må etter utvalgets syn gjelde tilsvarende i vår sak. As økonomi er opplyst å være anstrengt, og han har måttet ta opp lån for å finansiere de ulike rettsprosessene. Lagmannsretten burde i denne forbindelse tatt hensyn til at A nå får det daglige omsorgsansvaret for barna, med de kostnader dette innebærer.
(24)Ankeutvalgets syn er etter dette at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig bred begrunnelse for å frita B for sakskostnadsansvaret. Sakskostnadsavgjørelsen må på denne bakgrunn oppheves.
(25)A har krevd sakskostnader for Høyesterett med 39 187 kroner med tillegg av merverdiavgift. Kravet tas til følge. Det er ikke grunn til å frita B fra kostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Siden ankende part er innvilget fri sakførsel for Høyesterett, skal sakskostnadene tilkjennes det offentlige, jf. rettshjelploven § 23.
(26)Kjennelsen er enstemmig.