Påtalemyndigheten begjærte utlevert trafikkdata knyttet til mobiltelefonen til en fornærmet i en straffesak. Trafikkdataene er omfattet av teletilbyderens taushetsplikt etter ekomloven. Av hensyn til etterforskningen ba politiet ikke om samtykke fra fornærmede og varslet ham heller ikke om begjæringen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) ga ikke samtykke til å frigi opplysningene. Påtalemyndigheten brakte spørsmålet inn for domstolene. Etter straffeprosessloven § 118 andre ledd skal Nkom da gi en redegjørelse til retten. Redegjørelsen skal meddeles partene. For Høyesterett var spørsmålet om fornærmede skal anses som part i saken om utleveringspålegget. Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at meddelelse til fornærmede om utleveringspålegget ville kunne undergrave formålet med pålegget. Påtalemyndigheten mente også at fornærmede ikke var part i saken om utleveringspålegg og dermed ikke hadde krav på å få meddelt Nkoms uttalelse. Høyesterett tar ikke stilling til om fornærmede – eller andre som taushetsplikten etter ekomloven skal beskytte – er part i saken etter § 118. Dersom spørsmålet om utlevering kommer opp under hovedforhandlingen, vil fornærmede uansett ha partslignende rettigheter som innebærer at Nkoms uttalelse skal meddeles. Under etterforskningen og saksforberedelsen vil retten til å få meddelt Nkoms redegjørelse måtte veies opp mot hensynet til etterforskningen. Fornærmede og andre som rammes av et utleveringspålegg skal da ikke få meddelt Nkoms redegjørelse i den grad innsyn kan nektes etter straffeprosesslovens innsynsregler. Dommen avklarer når Nkoms redegjørelse til retten skal meddeles personer som rammes av et utleveringspålegg. Strafferett. Utleveringspålegg. Straffeprosessloven § 118, § 210
(1)Dommer Lund: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder begjæring fra politiet om utlevering av trafikkdata knyttet til mobiltelefonen til en fornærmet fra en teletilbyder som har taushetsplikt etter ekomloven. Spørsmålet er om fornærmede må varsles før retten avsier kjennelse, jf. straffeprosessloven § 118 andre ledd siste setning.
(3)A er fornærmet i en straffesak om brannstiftelse etter straffeloven § 355. Bakgrunnen er at det natt til 17. februar 2026 ble kastet det som sannsynligvis var en brannbombe – en «molotovcocktail» – mot inngangsdøren til huset hans, der han bor sammen med sin mor og to søstre.
(4)Øst politidistrikt anmodet 10. mars 2026 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) om å frita teletilbyderne fra deres taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 første ledd. Politiet ønsket tilgang til aktive og passive teledata knyttet til fornærmedes telefonnummer. Formålet ble opplyst å være å «belyse mulige konfliktlinjer fornærmede kan være en del av og som man etterforsker som mulig bakgrunn for hendelsen han er fornærmet i». Det ble vist til at fornærmede ikke hadde avgitt en fullverdig forklaring til politiet i saken.
(5)Nkom avslo begjæringen samme dag, med følgende begrunnelse: «Nkom finner at åpenbaring av utskrifter av samtaledata og åpenbare informasjon blant annet om telefoners lokasjon også der disse ikke er i aktiv bruk på personer som ikke er mistenkt eller siktet for et straffbart forhold er et for inngripende virkemiddel overfor dem det ikke er innhentet samtykke fra. Etter en helhetsvurdering finner Nkom at det er urimelig overfor den fornærmede å gi fritak fra taushetsplikten.»
(6)Dagen etter, 11. mars 2026, begjærte Øst politidistrikt Romerike og Glåmdal tingrett om å oppheve taushetsplikten og pålegge teletilbyderen å utlevere trafikkdataene til politiet, jf. straffeprosessloven § 210 første ledd, jf. § 118 andre ledd. Nkom kommenterte begjæringen samme dag.
(7)Tingretten avsa kjennelse 12. mars 2026, der begjæringen ikke ble tatt til følge. Tingretten mente at hensynet til taushetsplikten samlet sett veide tyngre enn sakens opplysning.
(8)Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Fornærmede var på det tidspunkt ikke informert om saken. Under saksforberedelsen reiste lagmannsretten spørsmål om fornærmede, som taushetsplikten skal beskytte, skulle gjøres til part i saken. Påtalemyndigheten svarte at etter deres oppfatning er fornærmede ikke part i en sak om utleveringspålegg.
(9)Eidsivating lagmannsrett avsa kjennelse 20. mars 2026, der anken under dissens ble forkastet. Flertallet mente at anken ikke kunne prøves uten at fornærmede ble gitt mulighet til kontradiksjon. Mindretallet mente at den som taushetsplikten skal beskytte, ikke skal gis partsstilling ved utleveringspålegg, og at anken fra påtalemyndigheten kunne behandles uten at fornærmede ble involvert.
(10)Siden påtalemyndigheten hadde opplyst at de ville trekke begjæringen dersom fornærmede ble gjort til part, forkastet flertallet anken uten å gjøre fornærmede til part. På den måten fikk påtalemyndigheten mulighet til å anke kjennelsen for å få spørsmålet om partsrettigheter prøvd av Høyesterett.
(11)Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Høyesterett. Nkom har gitt en uttalelse til anken. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 20. april 2026 at ankesaken skulle avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd andre setning.
(12)I etterkant av Høyesteretts henvisningsbeslutning har politiet opphevet klausuleringen, og fornærmede har fått dokumentinnsyn og er gjort kjent med saken. Fornærmede fikk deretter oppnevnt en av de faste forsvarerne for Høyesterett som prosessfullmektig. Mitt syn på saken Høyesteretts kompetanse
(13)Anken er en videre anke over kjennelse, og Høyesterett kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. I saker som gjelder forholdet til Grunnloven og de inkorporerte menneskerettskonvensjonene, kan Høyesterett også prøve den konkrete anvendelsen av den aktuelle lovregelen, jf. for eksempel HR-2024-1737-A avsnitt 36. Anken gjelder lovtolkningen, som Høyesterett kan prøve. Kort om problemstillingen
(14)Det følger av straffeprosessloven § 118 første ledd at retten ikke uten samtykke fra departementet kan ta imot forklaring fra et vitne hvis vitnet dermed vil krenke lovbestemt taushetsplikt. Dette omfatter tilbydere «av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste», jf. ekomloven § 3-10 første ledd. Departementets myndighet i denne sammenheng er delegert til Nkom.
(15)De taushetsbelagte opplysningene i saken gjelder aktive og passive trafikkdata fra telefonen til fornærmede. Aktive trafikkdata viser blant annet hvem som har ringt til fornærmede, hvem fornærmede har ringt til, varighet av samtalene og hvilke basestasjoner telefonen da var koblet opp til. Passive trafikkdata gir blant annet opplysninger om hvilke basestasjoner et telefonnummer er koblet opp til, også der fornærmede ikke aktivt har brukt telefonen.
(16)Etter straffeprosessloven § 118 andre ledd kan retten ved kjennelse overprøve Nkoms avgjørelse. Før retten tar slik avgjørelse skal den gi Nkom anledning til å uttale seg. Nkoms redegjørelse skal etter andre ledd tredje setning «meddeles partene».
(17)Spørsmålet i saken er om fornærmede – som er den taushetsplikten skal beskytte – under etterforskningen av en straffesak skal anses som part i saken om utleveringspålegget og derfor motta meddelelse om Nkoms redegjørelse før retten treffer sin avgjørelse. Overordnet om straffeprosesslovens regler om bruk av tvangsmidler
(18)Straffeprosesslovens fjerde del omhandler tvangsmidler. Kompetansen til å avgjøre om det skal brukes tvangsmidler ligger dels hos påtalemyndigheten og dels hos domstolene. Pågripelse besluttes av påtalemyndigheten, jf. § 175 første ledd. Ved ransaking er hovedregelen at det bare kan foretas etter beslutning fra retten, se § 197. Beslag besluttes som hovedregel av påtalemyndigheten, se § 205 første ledd, mens utleveringspålegg må besluttes eller godkjennes av retten, se § 210.
(19)Ved ikrafttredelsen av straffeprosessloven vurderte Justis- og politidepartementet om siktede burde varsles i forkant av avgjørelsen i de tilfellene der kompetansen lå hos retten og avgjørelsesformen var beslutning, se Ot.prp. nr. 53 (1983–1984) punkt 3.5.9.
(20)I proposisjonen sies det følgende om spørsmålet: «Samtlige statsadvokater som har gitt uttalelse og riksadvokaten går mot at det gis regler i straffeprosessloven om varsling av siktede i forbindelse med at påtalemyndigheten ber om rettens beslutning om bruk av tvangsmidler. Det blir særlig lagt vekt på at en slik regel vil få liten praktisk betydning. Det blir pekt på at det vanskelig kan tenkes tilfelle hvor varsling av siktede om bruk av tvangsmidler kan skje uten at etterforskingen blir skadelidende. Hensynet til det kontradiktoriske prinsipp kan likevel ikke fullt ut følges på etterforskingsstadiet, f eks hvor det begjæres pågripelsesbeslutning av retten. Ved et beslag vil siktedes interesser kunne varetas tilstrekkelig ved at beslaget kan bringes inn for retten til prøving etter reglene i ny strpl § 208. Justisdepartementet er etter dette kommet til at det ikke synes å være tilstrekkelig grunn til å gi regler i den nye straffeprosessloven om varsling av siktede i forbindelse med rettens avgjørelse (i beslutnings form) om bruk av tvangsmidler. Man antar imidlertid – slik som også anført av førsteamanuensis Bjerke – at den nye straffeprosessloven ikke vil være til hinder for at retten kan varsle siktede når den antar at dette ikke vil være til skade for etterforskingen og forutsatt at påtalemyndigheten er gitt adgang til å uttale seg om varslingsspørsmålet. Men man forutsetter at slik varsling bare vil være aktuell i sjeldne unntakstilfelle.»
(21)Systemet etter straffeprosessloven er dermed at siktede som hovedregel ikke informeres om beslutninger om tvangsmidler i forkant. Det samme gjelder for mistenkte, fornærmede og andre vitner som berøres av tvangsmidler. Hensynet til kontradiksjon har måttet vike til fordel for hensynet til etterforskningen.
(22)Normalt gis orientering om beslutningen om bruk av tvangsmidler ved iverksettelsen av tvangstiltaket, se som eksempel straffeprosessloven § 200 første ledd om ransaking. Nærmere om utleveringspålegg
(23)Utleveringspålegg benyttes som et supplement til beslag etter straffeprosessloven § 203. Utleveringspålegg brukes der den som har tingen må medvirke til utleveringen fordi politiet ikke har uhindret adgang til den. Pålegg om utlevering er hjemlet i straffeprosessloven § 210, der første ledd første setning og andre ledd lyder: «Ting som antas å ha betydning som bevis, kan retten pålegge besitteren å utlevere såfremt han plikter å vitne i saken. […] Dersom det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor beslutning av retten. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig forelegges retten for godkjennelse.»
(24)Rettens avgjørelse om utleveringspålegg treffes som beslutning. Som hovedregel skal retten sørge for at beslutningen snarest mulig blir meddelt siktede eller andre som den angår, jf. straffeprosessloven § 53 første ledd, jf. § 52 andre ledd. I § 210 a er det imidlertid hjemmel for at påtalemyndigheten kan beslutte at underretning om beslutningen om tvangsmiddelet «til den mistenkte eller andre som rammes», kan utsettes for inntil åtte uker, blant annet dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskningen i saken. Fremleggelse av taushetsbelagte opplysninger – straffeprosessloven § 118
(25)Etter straffeprosessloven § 210 første ledd kan besitteren bare pålegges å utlevere en ting «såfremt han plikter å vitne i saken». Dette innebærer at besitteren i utgangspunktet ikke kan utlevere en ting som inneholder taushetsbelagte opplysninger. Straffeprosessloven § 118 åpner imidlertid for å gjøre unntak fra taushetsplikten. Bestemmelsen lyder slik: «Uten samtykke fra departementet må retten ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune. Tilsvarende gjelder for vitne som har taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, elektronisk kommunikasjonsinstallatør, eller statens lufthavnselskap. Samtykke kan bare nektes om åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning, kan retten ved kjennelse bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Før retten tar slik avgjørelse, skal den gi departementet anledning til å redegjøre for grunnene for sitt standpunkt. Denne redegjørelsen skal meddeles partene. Regelen i § 117 annet ledd gjelder tilsvarende.»
(26)Av første ledd følger det at departementet må gi samtykke før retten kan ta imot forklaring som krenker lovbestemt taushetsplikt for blant annet «tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste». Trafikkdataene som denne saken gjelder, er taushetsbelagt etter ekomloven § 3-10 første ledd. Departementet har som nevnt delegert myndigheten til å gi samtykke til Nkom.
(27)Av andre ledd følger det at retten kan overprøve Nkoms avgjørelse etter første ledd. Før retten avsier kjennelse, skal Nkom gis anledning til å gi en redegjørelse, som skal «meddeles partene». Spørsmålet i vår sak er, som nevnt, om dette innebærer at fornærmede – som er den taushetsplikten etter ekomloven § 3-10 skal beskytte – skal meddeles Nkoms redegjørelse før retten tar avgjørelsen. Det samme spørsmålet kan oppstå overfor mistenkte, siktede og vitner i straffesaken.
(28)Da straffeprosessloven ble vedtatt og trådte i kraft, fulgte det av § 118 andre ledd tredje setning at departementets redegjørelse ikke skulle meddeles partene. I NUT 1969: 3 Revisjon av straffeprosessloven side 201 er dette begrunnet med at man ville «hindre at selve behandlingen av spørsmålet om vitneplikt fører til at tjenestehemmeligheter blir kjent».
(29)Ved ikrafttredelsen av straffeprosessloven i 1986 endret man tvistemålsloven § 204 nr. 2 andre ledd til å bli likelydende med straffeprosessloven § 118, se straffeprosesslovens ikrafttredelseslov del IV punkt 15. Også i sivile saker ble dermed regelen at departementets redegjørelse ikke skulle meddeles partene.
(30)I arbeidet med ny tvistelov mente tvistemålsutvalget at regelen i tvistemålsloven om at redegjørelsene ikke ble meddelt partene «bryter med prinsippet om at partene skal ha tilgang til det materialet som ligger til grunn for rettens avgjørelser, som følger av EMK artikkel 6 (1)», se NOU 2001: 32 B Rett på sak side 957. Utvalget mente at det ikke ville forspille formålet med taushetsplikten å meddele partene redegjørelsen før retten tok en avgjørelse, fordi redegjørelsen måtte være begrenset til å angi arten av de opplysninger som er undergitt taushetsplikt. Utvalget kunne derfor «vanskelig … se at ikke uttalelsene må kunne utformes slik at det kan gis innsyn i dem, uten at formålet med uttalelsene derved forspilles», se side 958.
(31)Etter at tvisteloven ble vedtatt, endret man straffeprosessloven § 118 andre ledd tredje setning tilsvarende, se Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) punkt 3.3.2.4. Endringen er ikke begrunnet utover at departementet mente at der andre lovbestemmelser gjentok tvistemålslovens bestemmelser om vitneplikt, burde slike bestemmelser også avspeile de endringene tvisteloven innebar. Eventuelle særlige hensyn knyttet til straffeprosessen generelt eller bruk av tvangsmidler spesielt, er ikke kommentert.
(32)Det følger av § 118 andre ledd at redegjørelsen skal meddeles «partene». I forbindelse med endringen i straffeprosessloven for å styrke fornærmedes og etterlattes rettigheter i straffeprosessen, ble det vurdert om fornærmede burde ha formell prosessuell partsstatus, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) kapittel 6. Departementet gikk ikke inn for dette. Fornærmede har således ikke full partsstilling i straffesaken, men har fått en vesentlig og styrket rettsposisjon.
(33)Samtidig er det fornærmedes interesser taushetsplikten etter ekomloven § 3-10 i et slikt tilfelle skal beskytte. En avgjørelse om utlevering av trafikkdata angår åpenbart den som taushetsplikten skal beskytte. Straffeprosessloven oppstiller derfor særskilte rettigheter til den berørte. En kjennelse om opphevelse av taushetsplikt skal så snart som mulig meddeles den kjennelsen angår, jf. § 52 andre ledd. Den som rammes av kjennelsen, har også ankerett, jf. § 377. I disse henseender er vedkommende gitt partslignende rettigheter.
(34)Om man legger til grunn at den som rammes av kjennelsen – i vår sak fornærmede – har status som «part» etter § 118 andre ledd, eller har partslignende rettigheter med rett til kontradiksjon i straffesaken når det gjelder dette spørsmålet, har mindre betydning. Slik jeg ser på saken trenger jeg ikke ta endelig stilling til dette.
(35)For den videre drøftelsen er det hensiktsmessig å skille mellom situasjonen under hovedforhandlingen og situasjonen under etterforskningen og saksforberedelsen.
(36)Ved gjennomføring av hovedforhandlingen er etterforskningen normalt ferdig. Siktede plikter å møte til hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 85, og fornærmede har rett til å være tilstede, jf. straffeprosessloven § 93 c første ledd. Det ligger dermed godt til rette for kontradiksjon, samtidig som hensynet til etterforskningen trer i bakgrunnen.
(37)Uavhengig av om fornærmede – eller andre som rammes av et utleveringspålegg – anses som «part» etter bestemmelsen, gjelder det etter norsk rett uansett grunnleggende krav til kontradiksjon, jf. Rt-2011-93 avsnitt 30. Dersom spørsmålet skulle oppstå under under hovedforhandlingen – og hensynet til etterforskningen ikke lenger er relevant eller det er gitt særskilte regler om unntak – må dette bety at fornærmede og andre som rammes av et utleveringspålegg som i saken her, vil ha rett til å få meddelt Nkoms redegjørelse før retten avsier kjennelse om taushetsplikt. Jeg viser også til kravene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som jeg kommer tilbake til.
(38)Under etterforskningen og saksforberedelsen må retten til forutgående meddelelse være annerledes.
(39)Jeg nevner først at reglene i § 118 første ledd, og i andre ledd første og andre setning – om at retten kan overprøve Nkoms avgjørelse om innsyn og om at Nkom skal gis anledning til å redegjøre for sitt syn – må gjelde fullt ut, også under etterforskningen.
(40)Det er et grunnelement ved bruk av tvangsmidler at det ikke informeres om dette i forkant, verken til mistenkte, siktede, fornærmede eller andre vitner. Jeg viser til det jeg allerede har sagt om dette. Tvistemålsutvalgets forutsetning om at man kan begrense innholdet i en redegjørelse uten at formålet med uttalelsen forspilles, er ikke treffende ved bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven. Tvert imot er det slik at forutgående informasjon til dem som berøres av tvangsmiddelet, vil kunne forspille formålet med tvangsmiddelet.
(41)Det har etter mitt syn en sterk formodning mot seg at lovgiver ved endringen av § 118 i forbindelse med ikrafttredelsen av tvisteloven, mente å endre et grunnleggende element ved bruk av tvangsmidler i form av utleveringspålegg, uten nærmere vurderinger.
(42)Nkoms redegjørelse til retten etter straffeprosessloven § 118 andre ledd vil være ett av straffesakens dokumenter, og vil dermed være omfattet av siktedes og fornærmedes rett til innsyn i saksdokumentene. Straffeprosessloven § 118 må derfor også tolkes i lys av innsynsreglene.
(43)Innsynsreglene innebærer at blant annet mistenkte og fornærmede under etterforskningen har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 242 første ledd. Denne retten gjelder imidlertid bare såfremt det kan skje «uten skade eller fare for etterforskningens øyemed eller tredjemann». For perioden etter at tiltale er tatt ut, har siktede i utgangspunktet rett til innsyn i alle sakens dokumenter, se § 264. Også fornærmede har etter at tiltale er tatt ut en utvidet innsynsrett, se § 264 a tredje ledd. I § 242 a, jf. § 264 sjette ledd, er det gitt en unntaksregel for noen særlige tilfeller, som gjelder på alle trinn av saken. Denne gjelder for innsyn for mistenkte og forsvarer.
(44)Av interesse for vår sak er også reglene om utsatt underretning til mistenkte eller andre som rammes av et utleveringspålegg etter straffeprosessloven § 210 a. Utsatt underretning utgjør et unntak fra innsynsreglene. I § 242 første ledd andre setning er unntaket utvidet til også å gjelde der innsyn kan skade etterforskningen av andre saker. Nkoms redegjørelse etter § 118 andre ledd kan være omfattet av de dokumentene det etter denne bestemmelsen kan nektes innsyn i.
(45)Etter mitt syn må straffeprosessloven § 118 andre ledd tredje setning forstås med den begrensning som følger av innsynsreglene. Dette innebærer at Nkoms redegjørelse ikke skal meddeles mistenkte, siktede eller fornærmede i den grad innsyn kan nektes dem etter straffeprosesslovens bestemmelser om dette, jf. særlig § 242, § 242 a, § 264 og § 264 a.
(46)Andre som rammes av et utleveringspålegg som i saken her, vil ikke ha rett til innsyn i sakens dokumenter etter straffeprosesslovens innsynsregler. De kan heller ikke ha noen større rett enn fornærmede til å bli meddelt Nkoms redegjørelse etter § 118 andre ledd. Denne saken gir meg ikke foranledning til å gå ytterligere inn på disse personenes rettigheter ved utleveringspålegg som rammer dem.
(47)Jeg legger til at i den konkrete vurderingen av om det skal gis samtykke til utlevering av trafikkdata vil det ha betydning om dataene tilhører siktede, fornærmede eller andre som rammes av et utleveringspålegg. Det må også antas at det oftere vil være forsvarlig å informere fornærmede eller andre om Nkoms redegjørelse til retten enn det vil være å gi tilsvarende informasjon til siktede. Dette må vurderes av retten etter innspill fra påtalemyndigheten.
(48)Prosessfullmektig for fornærmede har vist til at en regel som skissert over vil medføre at fornærmedes interesser bare blir ivaretatt hvis politiet, Nkom og til sist retten ser fornærmedes behov for hemmelighold, noe som kan være vanskelig uten å ha hørt fornærmede. Jeg er enig i at dette er et relevant hensyn. Det må imidlertid ivaretas gjennom innsynsreglene, muligheten for utsatt meddelelse til siktede etter straffeprosessloven § 210 a, samt fornærmedes rett til å anke tingrettens kjennelse. Forholdet til Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8
(49)Det følger av Grunnloven § 102 første ledd første setning at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Bestemmelsen bygger blant annet på EMK artikkel 8, der nr. 1 har tilnærmet samme ordlyd. Grunnloven § 102 skal tolkes i lys av EMK artikkel 8, se Rt-2015-93 avsnitt 57.
(50)Det er ikke tvilsomt at offentlig innsyn i aktive og passive trafikkdata utgjør et inngrep i en persons privatliv og kommunikasjon, både etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. For å kunne godtas, må inngrepet ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig.
(51)Hjemmelen for utleveringspålegg følger av straffeprosessloven § 210, jf. § 118, som er tilstrekkelig klar til å fylle de krav Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har oppstilt, jf. for eksempel EMDs dom 2. august 1984 Malone mot Storbritannia avsnitt 66. Det er etter mitt syn heller ikke tvilsomt at loven fyller de kvalitative krav som kreves, særlig med hensyn til å sikre mot misbruk. Jeg viser her til at et utleveringspålegg som hovedregel må besluttes av domstolen, at Nkom som uavhengig organ har blitt gitt myndighet til å nekte samtykke til utlevering og at tingretten ved kjennelse deretter avgjør spørsmålet. Den som rammes av utleveringspålegget har også mulighet til å anke tingrettens kjennelse.
(52)Pålegg om utlevering av trafikkdata er en del av kriminalitetsbekjempelsen, og det er dermed heller ikke tvilsomt at inngrepshjemmelen ivaretar et legitimt formål.
(53)Reglene om utleveringspålegg skal balansere hensynet til etterforskningen, siktedes og fornærmedes rett til innsyn i saksdokumenter og personvernet til den som rammes av et utleveringspålegg. Det er ikke grunnlag for å si at regelverket er uforholdsmessig. Om inngrepet i det konkrete tilfellet er forholdsmessig, skal Høyesterett ikke prøve i denne saken.
(54)Det norske regelverket for utleveringspålegg oppfyller dermed de krav som følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Forholdet til EU-direktiv 2016/680
(55)Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union vedtok 27. april 2016 direktiv 2016/680 om beskyttelse av fysiske personer ved behandling av personopplysninger for å forebygge, etterforske, avdekke eller straffeforfølge lovbrudd eller gjennomføring av straffereaksjoner, og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet regulerer behandlingen av personopplysninger blant annet ved etterforskningen av straffbare handlinger, jf. formålsbestemmelsen i artikkel 1.
(56)Direktivet er gjennomført i politiregisterloven. Med henvisning til artikkel 18 i direktivet la Justis- og beredskapsdepartementet til grunn at retten til blant annet innsyn reguleres av nasjonal rett når personopplysninger behandles i forbindelse med straffesaker. Departementet forutsatte at det ikke var nødvendig å gjøre endringer i straffeprosessloven som følge av direktivet, jf. Prop. 99 L (2016–2017) punkt 4.4.1 og politiregisterloven § 49 første ledd.
(57)Betydningen av direktivet ble i liten grad behandlet i prosedyrene for Høyesterett. Jeg tar derfor ikke stilling til om direktivet får anvendelse. Jeg nøyer meg med å vise til at forståelsen av direktivet ble behandlet i EU-domstolens storkammerdom 4. oktober 2024 i sak C-548/21 CG. Saken gjaldt politiets forsøk på å få tilgang til innholdet på mistenktes mobiltelefon. EU-domstolen slo fast at informasjon om datainnhentingen til den det gjelder kan utsettes så lenge det vesentlig vil skade etterforskningen om informasjon blir gitt, se avsnitt 123.
(58)Slik saken er lagt opp, gir den ikke foranledning til å gå nærmere inn på forholdet mellom straffeprosessloven og direktivet. Lagmannsrettens lovforståelse
(59)Lagmannsrettens flertall legger til grunn at det «er ikke i samsvar med det overordnede kravet til kontradiksjon» at retten skal avgjøre en begjæring om utleveringspålegg «uten å gi den som har interesse av hemmeligholdet en mulighet til å bli hørt», og konkluderer dermed med at «anken ikke kan prøves uten at A gis mulighet til kontradiksjon».
(60)Jeg forstår lagmannsrettens flertall slik at de mener fornærmede har en absolutt rett til å bli meddelt Nkoms redegjørelse, og at det ikke er rom for unntak av hensyn til etterforskningen. Dette er feil lovforståelse. Konklusjon
(61)Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(62)Jeg stemmer for denne K J E N N E L S E : Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(63)Dommer Thyness: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(64)Dommer Stenvik: Likeså.
(65)Dommer Steen: Likeså.
(66)Dommer Webster: Likeså.
(67)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne K J E N N E L S E : Lagmannsrettens kjennelse oppheves.