(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a.
(2)A og B er tidligere samboere og har to barn sammen. B bor med barna i bergensområdet, mens A er bosatt i Færder kommune. I 2022 ble A dømt for mishandling av B i perioden 2015–2020, samt for brudd på besøksforbud. Det pågår for tiden en tvist etter barneloven mellom A og B.
(3)Sommeren 2025 ba B om at A ble ilagt besøksforbud, jf. straffeprosessloven § 222 a. Påtalemyndigheten avslo begjæringen, og oversendte den til tingretten etter anmodning fra B, jf. straffeprosessloven § 222 a åttende ledd.
(4)Vestfold tingrett avsa 5. november 2025 kjennelse der begjæringen ikke ble tatt til følge.
(5)B anket kjennelsen til lagmannsretten.
(6)Agder lagmannsrett avsa 20. november 2025 kjennelse med slik slutning: «A forbys i perioden frem til og med 20. november 2026 å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte B.»
(7)A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det er anført at lagmannsrettens vurdering av både grunnvilkåret for besøksforbud og forholdsmessighetsvurderingen er mangelfull. Det er også anført at kjennelsen er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv.
(8)A har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Subsidiært: Anken henvises.»
(9)B har inngitt merknader til anken. Det er i hovedtrekk anført at lagmannsrettens vurderinger ikke er mangelfulle.
(10)Påtalemyndigheten har ikke merknader til anken.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder en videre anke over kjennelse, hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til EMK, kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(12)Straffeprosessloven § 222 a første ledd bokstav c gir hjemmel for å nedlegge besøksforbud dersom det er «grunn til å tro» at siktede ellers vil «krenke en annens fred». Det er ikke et vilkår for å anvende bestemmelsen at fredskrenkelsen er straffbar, for eksempel etter straffeloven § 266. Etter lovforarbeidene kan det foreligge en fredskrenkelse etter § 222 a første ledd bokstav c dersom siktede «gjentatte ganger dukker opp på en annens bosted, ringer, eller trakasserer eller håner vedkommende på offentlige steder eller liknende», jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) på side 45.
(13)Forarbeidene gir ingen nærmere veiledning om den nedre grensen for adferd som kan gi grunnlag for besøksforbud. Det følger imidlertid av eksemplene i forarbeidene og av besøksforbudets inngripende karakter at det må stilles krav om en kvalifisert fredskrenkelse, for eksempel ved gjentatt plagsom atferd. De handlingene som det er grunn til å tro at siktede vil foreta, må medføre ubehageligheter ut over det som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg. Hvorvidt den nedre grensen for anvendelse av § 222 a første ledd bokstav c er overskredet, må avgjøres etter en helhetsvurdering av blant annet hvilken form for kontakt det er snakk om, hyppigheten av og hensikten med kontakten, forholdet mellom partene og siktedes og fornærmedes individuelle forhold.
(14)Lagmannsretten har begrunnet besøksforbudet på denne måten: «Etter lagmannsrettens syn fremstår det på bakgrunn av partenes forhistorie og de fremlagte helseopplysningene fra B som klart at kontakt initiert av A vil krenke hennes ‘fred’, jf. straffeprosessloven § 222 a første ledd bokstav c. Han virker også selv å være klar over at B ‘har et nervesystem som ikke tåler noen ting’, slik det fremgår av hans protokollerte forklaring i tingretten. A har ved to anledninger siden 14. juli 2025 trosset den utvetydige oppfordringen fra B om ikke å kommunisere direkte med henne. Hans handlemåte overfor B minner om de tre overtredelsene av besøksforbudet i 2020 etter samlivsbrudd og som han senere ble domfelt for. Alene basert på As argumentasjon i denne saken, er det en reell og nærliggende risiko for – og dermed grunn til å tro – at han uten et besøksforbud vil ta kontakt med B. Grunnvilkåret for å nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a første ledd er derfor oppfylt.»
(15)Besøksforbudet er altså nedlagt for å hindre siktede fra å «ta kontakt» med fornærmede. Den kontakten som lagmannsretten har funnet grunn til å tro at siktede vil ta, er ikke nærmere beskrevet. Det fremgår imidlertid av sammenhengen at den forutgående kontakten som lagmannsretten har basert vurderingen på, besto av én SMS og én e-posthenvendelse knyttet til samvær med barna. Det fremgår ikke at henvendelsene hadde et truende, sjikanerende eller på andre måter mer kvalifisert plagsomt innhold. Lagmannsretten må forstås slik at den har bygd på at det er grunn til å tro at siktede kan komme til å fremsette lignende henvendelser igjen, dersom besøksforbud ikke nedlegges.
(16)Lagmannsretten har ikke vurdert hvilken betydning det har at henvendelsene har sammenheng med samværstvisten mellom foreldrene, et forhold som både påtalemyndigheten og tingretten har lagt vekt på. Lagmannsretten har ikke begrunnet hvorfor den vurderer dette annerledes enn påtalemyndigheten og tingretten.
(17)Etter ankeutvalgets syn har lagmannsretten ikke foretatt en tilstrekkelig bred vurdering, som gjør det mulig å kontrollere om lagmannsrettens tolkning av straffeprosessloven § 222 a første ledd bokstav c er riktig. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, jf. § 385 tredje ledd, jf. § 343 andre ledd nr. 8.
(18)Kjennelsen er enstemmig.