(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens domfellelse for blant annet uaktsom forvoldelse av død.
(2)A, født 00.00.1951, er tiltalt for én overtredelse av straffeloven § 281, én overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 og én overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd.
(3)I Vestre Innlandet tingretts dom 7. mai 2025 ble han dømt etter tiltalen til fengsel i åtte måneder, hvorav to måneder av straffen ble gjort betinget, tap av førerretten i en periode på fire år med vilkår om full ny førerprøve for gjenerverv av førerretten, samt til å betale oppreisning med kroner 190 000 til hver av de to etterlatte.
(4)A anket til Eidsivating lagmannsrett, som henviste anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til behandling og samtykket til ny behandling av sivile krav.
(5)Eidsivating lagmannsrett avsa 25. november 2025 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven § 281 og vegtrafikkloven § 31 jf. § 3 – samt det forhold som er endelig avgjort ved Vestre Innlandet tingretts dom 7. mai 2025 – til en straff av fengsel i 8 – åtte – måneder, hvorav 3 – tre – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. 2. A, fradømmes retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en periode på fire år, regnet fra 2. oktober 2022. Allerede utholdt tapstid går til fradrag i total tapstid. 3. Han pålegges å ta full ny førerprøve dersom han vil erverve førerkort på ny, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 8-3. 4. A dømmes til å betale 200 000 – tohundretusen – kroner i oppreisningserstatning til B, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 5. A dømmes til å betale 200 000 – tohundretusen – kroner i oppreisningserstatning til C, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
(6)A anket til Høyesterett 3. desember 2025 og hans forsvarer innga støtteskriv 22. desember 2025. Anken ble oversendt statsadvokaten 3. februar 2026, der den ble liggende ubehandlet frem til 5. juni 2026. Høyesterett mottok anken 8. juni 2026.
(7)Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Det er også krevd ny behandling av sivile krav. Det anføres blant annet at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at ruspåvirkning automatisk medfører uaktsomhet, at saken ikke var forsvarlig opplyst og at straffen er blitt for streng.
(8)Påtalemyndigheten har anført at tiden fra lagmannsrettens dom og frem til anken ble oversendt til Høyesterett, må få betydning for den fastsatte straffen. Det anføres at lagmannsrettens dom må oppheves for straffutmålingen. For øvrig anføres at anken ikke tillates fremmet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan bare samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(10)Ankeutvalget finner enstemmig at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gi samtykke til behandling av anken, jf. straffeprosessloven § 323. Anken tillates ikke fremmet.
(11)Etter straffeprosessloven § 323 tredje ledd kan en anke over lagmannsrettens dom avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves. Det følger av praksis at ankeutvalget kan oppheve lagmannsrettens dom med hjemmel i denne bestemmelsen dersom det er gått lang tid siden lagmannsrettens dom ble avsagt, og det ut fra tiden som har gått er klart at straffen må reduseres, se blant annet HR-2016-1862-U, HR-2017-2012-U, HR-2022-1227-U, HR-2022-1310-U og HR-2026-12-U.
(12)Anken til Høyesterett har blitt liggende ubehandlet hos påtalemyndigheten i omkring fire måneder. Dette er en formildende omstendighet som utvilsomt må få betydning ved utmålingen av straffen, jf. straffeloven § 78 bokstav e. Ankeutvalget har på denne bakgrunnen enstemmig kommet til at lagmannsrettens straffutmåling må oppheves, slik at lagmannsretten kan fastsette en korrekt straff. Utvalget mener det ikke er nødvendig at opphevelsen også omfatter ankeforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 347 første ledd. Det vil derfor være opp til lagmannsretten å ta stilling til om det er nødvendig med ny ankeforhandling.