(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om elektronisk kontroll av besøks- og oppholdsforbud.
(2)Påtalemyndigheten besluttet 13. mars 2026 å ilegge A, født 00.00.1988, besøks- og oppholdsforbud overfor B, jf. straffeprosessloven § 222 a. Ved beslutninger 17. og 20. april 2026 ble forbudene forlenget med tre måneder frem til 17. juli 2026. Det ble ilagt elektronisk kontroll av besøks- og oppholdsforbudet i hele perioden etter straffeprosessloven § 222 g første ledd tredje punktum. Det ble vist til at det uten slik kontroll var sterk grad av sannsynlighet for at A alene, eller sammen med sin kjæreste – som var Bs tidligere kjæreste – ville utsette B for alvorlige personlige krenkelser.
(3)Påtalemyndigheten brakte beslutningen om elektronisk kontroll inn for tingretten for godkjennelse. Romerike og Glåmdal tingrett avsa 21. mai 2026 kjennelse med slik slutning: «Påtalemyndighetens begjæring om oppholdsforbud med elektronisk kontroll tas ikke til følge.»
(4)Tingretten mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at elektronisk kontroll var nødvendig for å sikre at besøksforbudet ble overholdt, jf. straffeprosessloven § 222 g første ledd tredje punktum.
(5)Påtalemyndigheten anket kjennelsen og ba om oppsettende virkning. Tingretten besluttet at anken skulle ha oppsettende virkning.
(6)Eidsivating lagmannsrett avsa 28. mai 2026 kjennelse med slik slutning: «A (født 00.00.1988) ilegges oppholdsforbud med elektronisk kontroll ved at hun må holde seg utenfor en forbudssone dannet av koordinatene gjengitt i gjennomføringsplan av 19. april 2026 jf. dok. 03,01,12. Forbudet gjelder frem til og med den 17. juli 2026. A ilegges elektronisk kontroll i hele perioden.»
(7)Lagmannsretten kom til at elektronisk kontroll var påkrevd for å hindre at A, på grunn av påvirkning fra sin kjæreste, utsatte B for straffbare handlinger. Det ble vist til at As kjæreste var funnet skyldig i mishandling av B etter straffeloven § 282, og at A – etter påvirkning fra kjæresten – tidligere hadde begått alvorlige og krenkende handlinger overfor B. Lagmannsretten uttalte innledningsvis at kravet til sannsynlighet for lovbrudd måtte praktiseres noe lempeligere når det var fare for særlig alvorlige lovbrudd.
(8)A har anket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det er anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at det kan anvendes et avdempet beviskrav når det er fare for mer alvorlige straffbare handlinger.
(9)Påtalemyndigheten har inngitt merknader. Det er anført at lagmannsretten har forstått beviskravet riktig, og at det heller ikke er andre feil ved kjennelsen som kan gi grunnlag for opphevelse.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.
(11)Etter straffeprosessloven § 222 g første ledd første punktum – omtalt som første alternativ – kan elektronisk kontroll av et besøksforbud ilegges dersom den forbudet retter seg mot, «med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet, og elektronisk kontroll anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt». Bestemmelsens tredje punktum gir en viss adgang til elektronisk kontroll også uten at det foreligger brudd på et tidligere besøksforbud: «Selv om det ikke er skjellig grunn til mistanke om brudd på et besøksforbud, kan det i særlige tilfeller ilegges elektronisk kontroll av besøksforbud når det antas påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling mot en annen person.»
(12)Det er denne bestemmelsen – omtalt som andre alternativ – som er det rettslige grunnlaget for ileggelse av elektronisk kontroll i vår sak. Som det følger av ordlyden, er vilkårene for å bruke dette alternativet strenge. I Prop. 128 L (2022–2023) punkt 6.4 på side 46 heter det: «Hjemmelen forutsettes brukt kun unntaksvis og med stor forsiktighet. Det foreslås en snever unntaksregel, som bare skal kunne anvendes når det antas påkrevd, er forholdsmessig og det er på det rene at andre og mindre inngripende beskyttelsestiltak ikke vil strekke til, jf. straffeprosessloven § 170 a.»
(13)Med henvisning til forarbeidene er formålet med bestemmelsen oppsummert slik i HR-2025-1203-A avsnitt 39: «Høvet til å påleggje elektronisk kontroll etter dei strenge vilkåra i § 222 g andre alternativ er altså snever – og blir omtalt som ein tryggingsventil for å verne personar som er i ein særleg alvorleg og sårbar situasjon, der andre eigna tiltak ikkje er tilgjengelege.»
(14)I tillegg til at det må være tale om et «særlig tilfelle», stiller bestemmelsen krav om at elektronisk kontroll må «antas påkrevd» for å hindre straffbare handlinger. Om dette vilkåret er det uttalt følgende i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 6.4 på side 46: «I kravet om at elektronisk kontroll kun kan ilegges dersom det antas påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling mot en annen person, ligger det et strengt beviskrav. Etter en helhetsvurdering må det foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at vedkommende vil begå et lovbrudd i fremtiden om vedkommende ikke ilegges slik kontroll. Sannsynlighetsovervekt er ikke tilstrekkelig.»
(15)Kravet om sterk sannsynlighetsovervekt er i proposisjonen side 47 presisert slik at det må være «en konkret og overhengende risiko» for en alvorlig straffbar handling mot den besøksforbudet skal beskytte.
(16)Det strenge beviskravet har sammenheng med at bestemmelsen ikke, som det første alternativet i § 222 g første ledd, inneholder et vilkår om brudd på tidligere besøksforbud, se proposisjonen side 46: «Når det her i særlige tilfeller kan ilegges elektronisk kontroll uten at det foreligger mistanke om krenkelse av et besøksforbud, er det etter departementets syn naturlig at vurderingen av fremtidig risiko kommer tydelig til uttrykk …»
(17)I HR-2024-1737-A avsnitt 84 og 85 sluttet førstvoterende seg til lagmannsrettens omtale av de rettslige utgangspunktene i kjennelsen som var anket. Lagmannsretten skrev der blant annet: «Beviskravet er strengt. Bestemmelsen må forstås slik at det etter en helhetsvurdering må foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at personen uten elektronisk kontroll vil begå et lovbrudd i fremtiden, jf. Prop. 128 L (2022–2023) s. 64.»
(18)Lagmannsretten har i vår sak tatt utgangspunkt i HR-2024-1737-A avsnitt 84 og 85, men skriver så: «Lagmannsretten mener det likevel må være slik at der det er fare for særlig alvorlige lovbrudd, kan det anses påkrevet med elektronisk kontroll selv om sannsynligheten for slike lovbrudd er noe lavere enn ‘sterk grad av sannsynlighetsovervekt’. Elektronisk kontroll er ment å forbygge risiko, og risikoen henger sammen med både sannsynlighet og mulig konsekvens.»
(19)Etter ankeutvalgets syn er denne uttalelsen – isolert sett – uttrykk for feil lovforståelse. Det er ikke adgang til å tilpasse beviskravet til det straffbare forholdets alvor på den måten lagmannsretten her beskriver.
(20)De strenge vilkårene i § 222 g første ledd andre alternativ er resultat av en avveining fra lovgivers side av hensynet til den som kontrolleres, mot behovet for å forebygge straffbare handlinger. Bestemmelsen er som nevnt ment å ha en snever rekkevidde. Uttalelsene i forarbeidene om at det kreves sterk sannsynlighetsovervekt for lovbrudd, må forstås i lys av dette.
(21)Hvor alvorlige lovbrudd det er risiko for, vil inngå i helhetsvurderingen av om elektronisk kontroll er nødvendig og forholdsmessig, se Prop. 128 L (2022–2023) punkt 6.4 side 47: «I alle tilfeller må det foretas en konkret helhetsvurdering der kravet om nødvendighet og forholdsmessighet, herunder risikoen for lovbrudd, vil stå sentralt. Tidligere lovbrudd overfor den forbudet skal beskytte, eller lovbrudd overfor andre, og manglende vilje til å overholde andre forbud eller holdepunkter for at forbud ikke vil bli overholdt, bør tas i betraktning.»
(22)På bakgrunn av de klare forarbeidsuttalelsene om at det må foreligge sterk sannsynlighetsovervekt, kan ankeutvalget imidlertid ikke se at det ut fra en slik helhetsvurdering kan være adgang til å lempe på dette beviskravet.
(23)I vurderingen av om lagmannsretten har bygget på feil lovforståelse, må kjennelsen leses i sammenheng. Slik ankeutvalget oppfatter det, har lagmannsretten brukt et riktig beviskrav i den konkrete vurderingen av saken.
(24)Lagmannsretten tok i denne vurderingen utgangspunkt i forhistorien, der A ved flere anledninger hadde utført handlinger som lagmannsretten mente var «alvorlige og grenseoverskridende» overfor B. Lagmannsretten så dette i sammenheng med at As kjæreste ved dom i tingretten var funnet skyldig i mishandling av B, jf. straffeloven § 282. Etter lagmannsrettens vurdering var det bevis i saken som pekte mot en fare for særlig alvorlige forhold. Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten derfor til «… at det er sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at A uten elektronisk kontroll vil begå lovbrudd rettet mot B, og at besøksforbudet alene ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. Det er også lagt vekt på at det er bevis i saken som peker mot en fare for særlig alvorlige lovbrudd.»
(25)Ankeutvalget kan ikke se at denne begrunnelsen gir uttrykk for feil lovforståelse. Ankeutvalget kan ikke overprøve lagmannsrettens bevisvurdering eller den konkrete rettsanvendelsen.
(26)Etter dette forkastes anken.
(27)Kjennelsen er enstemmig.