Saken gjaldt spørsmålet om norske domstoler har stedlig domsmyndighet i en sak anlagt av staten mot en person bosatt på Kypros. Saksøkte var tidligere innehaver av tre selskaper registrert i Storbritannia. Staten krever erstatning for selskapenes manglende innbetaling av norsk merverdiavgift. Lagmannsretten kom til at saken kunne reises i Norge. Høyesterett har kommet til at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en korrekt forståelse av vernetingsbestemmelsen i Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3. Den umiddelbare og direkte skadevirkningen av den manglende avgiftsbetalingen inntraff i Norge, og saken kan derfor reises for norske domstoler. Høyesterett avviser at det kan oppstilles en generell regel om at erstatningskrav basert på styreansvar må reises ved selskapets forretningssted. Avgjørelsen gir veiledning om tolkningen av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3. Rettsområde: Sivilprosess. Verneting.
(1)Dommer Steinsvik: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder tolkning av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 om verneting i sak om erstatning utenfor kontraktsforhold. Spørsmålet er om norske domstoler har stedlig domsmyndighet i en sak reist av staten mot innehaveren av tre selskaper registrert i Storbritannia, med krav om erstatning for selskapenes manglende innbetaling av norsk merverdiavgift. Den saksøkte selskapsinnehaveren er bosatt på Kypros.
(3)De tre britiskregistrerte selskapene X Limited, Y Limited og Z Limited tilbød frem til 2020 chattetjenester på internett og solgte i den forbindelse «virtuelle mynter» som kunne brukes som betaling for tjenestene. Salget skjedde fra ulike nettsider som de tre selskapene eide og driftet. Selskapene hadde omsetning av betydning i flere land, blant annet i Norge. Nettsidene rettet mot norske kunder var på norsk. Selskapene var ikke registrert i norske foretaks- eller merverdiavgiftsregistre, og de betalte ikke norsk merverdiavgift.
(4)I 2021 innledet Skatteetaten kontroll mot selskapene for å avklare om de drev avgiftspliktig virksomhet overfor norske kunder. På bakgrunn av opplysningene som kom frem under bokettersyn, fattet Skatteetaten i 2022 vedtak om etterberegning av merverdiavgift med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 3-30. Samlet etterberegnet avgift for de tre selskapene ble fastsatt til i overkant av 15 millioner kroner. Selskapene ble samtidig ilagt tilleggsavgift, og ett av dem ble også ilagt skjerpet tilleggsavgift.
(5)Vedtakene ble ikke påklaget. Etterberegnet avgift ble likevel ikke betalt. Skatteetaten lyktes heller ikke med å inndrive avgiftskravene mot selskapene gjennom bistandsanmodninger til britiske myndigheter.
(6)Som følge av avgiftssakene ble selskapene høsten 2024 oppløst og slettet fra britiske registre.
(7)Ankende part, A, er norsk statsborger bosatt på Kypros. Han var eneeier og styremedlem («director») i selskapene frem til de ble oppløst.
(8)I desember 2024 tok staten ved Skatteetaten ut stevning mot A med krav om erstatning på 17 028 369 kroner til dekning av tapt etterberegnet merverdiavgift og påløpt avsavnsrente.
(9)A påsto saken avvist fordi norske domstoler ikke har stedlig domsmyndighet, jf. tvisteloven § 4-7 tredje ledd.
(10)Oslo tingrett fremmet saken ved kjennelse 27. februar 2025. Tingretten la til grunn at A kunne saksøkes i Norge etter den særlige vernetingsregelen i Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 for saker om erstatning utenfor kontraktsforhold.
(11)A anket kjennelsen. Borgarting lagmannsretts avsa 7. juli 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Skatteetaten 14 800 – fjortentusenåttehundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/Skatteetaten 27 750 – tjuesyvtusensyvhundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
(12)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning. Ankeutvalget besluttet 2. desember 2025 at ankesaken skulle avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum. Partenes syn på saken
(13)Ankende part – A – har i korte trekk anført:
(14)A har ikke verneting i Norge, og norske domstoler har da ikke stedlig domsmyndighet, jf. tvisteloven § 4-7 tredje ledd.
(15)Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 gir ikke norsk domsmyndighet i sak om styreansvar. Det følger av EU-domstolens praksis knyttet til tolkningen av den parallelle vernetingsbestemmelsen i Brussel I-forordningen at saker om styreansvar skal anlegges på selskapets/virksomhetens hjemsted. For A kommer også hovedregelen i Luganokonvensjonen artikkel 2 nr. 1 til anvendelse, og han kan alternativt saksøkes i bostedsstaten.
(16)Under enhver omstendighet er skaden staten har lidt, en indirekte skade som ikke begrunner verneting etter artikkel 5 nr. 3. Skaden har ikke inntrådt i Norge.
(17)Det foreligger heller ikke særlige og sterke hensyn som kan begrunne verneting på skadelidtes hjemsted. Det gjelder i denne forbindelse ingen særregler for staten. Når staten fremmer krav som faller innenfor Luganokonvensjonens anvendelsesområde, skal staten bedømmes som enhver annen kreditor. Det har heller ikke betydning at statens erstatningskrav springer ut av et underliggende offentligrettslig avgiftskrav.
(18)A har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt 1. Saken avvises fra norske domstoler. 2. A tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Subsidiært 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. 2. A tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
(19)Ankemotparten – staten ved Finansdepartementet – har i korte trekk anført:
(20)Lagmannsretten har bygget på korrekt tolkning av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 når søksmålet er fremmet.
(21)Grunnlaget for statens erstatningskrav er at A som «director» og eier av de tre britiske selskapene ikke sørget for å innrapportere og betale merverdiavgift ved salg av fjernleverbare tjenester til norske kunder.
(22)As unnlatelser har påført staten tap. Etter Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 kan søksmålet reises i Norge fordi skaden «oppsto» her. Det er bare den direkte skaden som gir grunnlag for jurisdiksjon. Hvor skaden har oppstått, må avgjøres etter en konkret vurdering, der det også er relevant å legge vekt på hvem som krever erstatning, og hvilket krav som er reist. Verneting på skadestedet ivaretar de underliggende hensynene om nær tilknytning mellom tvisten og domstolene. Der erstatningskravet er basert på et underliggende offentligrettslig krav, tilsier dessuten rettspleiehensyn at domstolene på skadestedet anses domsmyndige. Dette vil forhindre at en domstol må prøve andre lands offentligrettslige vedtak.
(23)Det er ikke grunnlag i EU-domstolens praksis for å oppstille en generell vernetingsregel om at erstatningskrav basert på styreansvar må anlegges der selskapet har registrert hovedkontor eller lignende.
(24)Staten ved Finansdepartementet har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.» Mitt syn på saken Høyesteretts kompetanse og rettslige utgangspunkter
(25)Anken er en videre anke over kjennelse og gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Høyesteretts kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens «generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel», jf. tvisteloven § 30-6 bokstav c. I dette ligger at Høyesterett kan prøve den generelle lovtolkningen, men ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen. Adgangen til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolkning omfatter tolkningen av Luganokonvensjonen, jf. blant annet HR-2019-2206-A Posten Norge avsnitt 46.
(26)Det er en absolutt prosessforutsetning for å anlegge sak for norske domstoler at saken hører under norsk domsmyndighet.
(27)Luganokonvensjonen har regler om domsmyndighet i internasjonale tvister og regulerer norske domstolers kompetanse i saker som omfattes av konvensjonen, med forrang fremfor motstridende nasjonale bestemmelser, jf. tvisteloven § 4-8 og § 1-2.
(28)Innenfor EU har Luganokonvensjonen sin parallell i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1215/2012, heretter «Brussel I-forordningen», som viderefører den tidligere Brussel I-forordningen, rådsforordning (EF) nr. 44/2001, uten endringer av betydning for saken her. I henhold til protokoll nr. 2 artikkel 1 nr. 1 til Luganokonvensjonen skal det ved tolkningen tas «tilbørlig hensyn» til EU-domstolens avgjørelser om Brussel I-forordningen og dens forgjenger. I norsk rettspraksis er det lagt til grunn som sikker rett at EU-domstolens praksis i denne forbindelse er en «tungtveiende rettskilde», jf. HR-2020-2175-A avsnitt 31 med henvisning til HR-2017-1297-A avsnitt 37.
(29)Luganokonvensjonen artikkel 1 nr. 1 fastslår at konvensjonen gjelder i «sivile og kommersielle saker». Partene er enige om at saken her – som gjelder statens krav om erstatning utenfor kontraktsforhold reist mot en privat part – faller inn under konvensjonens saklige virkeområde. Jeg er enig i dette og føyer til at det i denne sammenheng er uten betydning at det prejudisielt kan bli aktuelt å ta stilling til offentligrettslige krav eller rettsspørsmål ved avgjørelsen av erstatningskravet. For det erstatningskravet som er reist i saken, er statens rettsstilling den samme som for en privat part som reiser krav om erstatning basert på styreansvar, jf. for eksempel EU-domstolens dom 12. september 2013 i sak C-49/12 Sunico avsnitt 37 og 41 og dom 16. juli 2020 i sak C-73/19 Movic avsnitt 35–37. Tolkningen av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 Utgangspunkter og problemstilling
(30)Luganokonvensjonens hovedregel for domsmyndighet følger av artikkel 2 nr. 1, som fastsetter at personer med bosted i en konvensjonsstat, skal saksøkes i bostedsstaten, med mindre noe annet følger av konvensjonens øvrige regler.
(31)A har bostedsverneting på Kypros. Saken kan derfor bare fremmes for norske domstoler om det i tillegg foreligger et særlig verneting i Norge. EU-domstolens praksis knyttet til Brussel I-forordningene klargjør at de særlige vernetingsreglene skal «fortolkes strengt», og at de ikke kan gis anvendelse «ud over de tilfælde, konventionen udtrykkeligt har for øje», jf. dom 10. juni 2004 i sak C-168/02 Kronhofer avsnitt 14, se også dom 16. juni 2016 i sak C-12/15 Universal Music avsnitt 25.
(32)For å ta stilling til vernetingsspørsmålet, må det først avgjøres hvordan kravet skal kvalifiseres – det vil si hvilken kategori innenfor den internasjonale privatretten kravet faller inn under. Partene er enige om at statens krav mot A skal kvalifiseres som et krav om erstatning utenfor kontraktsforhold.
(33)Den aktuelle særlige vernetingsbestemmelsen er ut fra dette Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3, som lyder slik: «En person som har bosted i en konvensjonsstat, kan i en annen konvensjonsstat saksøkes: … 3. i saker om erstatning utenfor kontraktforhold, ved domstolen for det sted der skaden ble voldt eller oppsto, eller der dette kan komme til å skje …»
(34)Etter ordlyden i den norske versjonen kan søksmål altså anlegges der en påstått skade «ble voldt eller oppsto». Ordlyden «ble voldt eller oppsto» gir følgelig to alternativer – handlingsstedet eller virkningsstedet. Der dette ikke er samme sted, kan saksøker velge, blant annet ut fra prosessøkonomiske hensyn. Regelen er begrunnet i at slike tvister normalt har nær tilknytning til stedet for den skadevoldende handlingen eller virkningen av den. Domstolene på dette stedet vil gjennom sin tilknytning til tvisten normalt være best egnet til å sikre en forsvarlig og effektiv rettergang.
(35)I flere av de øvrige språkversjonene fremgår ikke begge alternativene like klart av ordlyden selv. I den engelske versjonen heter det at tvisten kan anlegges ved domstolene «where the harmful event occured or may occur», og i den danske «hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå».
(36)Det foreligger imidlertid en omfattende og fast praksis fra EU-domstolen som klargjør rekkevidden av den parallelle vernetingsbestemmelsen i Brussel I-forordningen artikkel 7 nr. 2, i tidligere forordning artikkel 5 nr. 3. I storkammerdommen 2. desember 2025 i sak C-34/24 Apple App Store beskriver EU-domstolen praksis slik i avsnitt 47: «Det skal ligeledes bemærkes, at begrebet ‘det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået’ både omhandler stedet for skadens indtræden og stedet for den skadevoldende begivenhed, der ligger til grund for denne skade, således at sagsøgte efter sagsøgerens valg kan sagsøges ved retten på det ene eller det andet af disse to steder (dom af 30.11.1976, Bier, 21/76, EU:C:1976:166, præmis 24 og 25, og af 6.10.2021, Sumal, C-882/19, EU:C:2021:800, præmis 65 og den deri nævnte retspraksis). Begge disse steder kan udgøre et tilknytningsmoment ved udpegning af den kompetente ret, da de hver især efter omstændighederne kan være af særlig praktisk betydning med henblik på beviset og på tilrettelæggelsen af retssagen (dom af 25.10.2011, eDate Advertising m.fl., C-509/09 og C-161/10, EU:C:2011:685, præmis 41 og den deri nævnte retspraksis).»
(37)At den norske ordlyden også eksplisitt nevner virkningsstedet, reiser ut fra dette ikke problemer ved tolkningen. Rekkevidden av norsk domsmyndighet i medhold av artikkel 5 nr. 3 – basert på at skaden har oppstått her i landet – vil uansett måtte avgjøres i lys av EU-domstolens rettspraksis knyttet til den parallelle bestemmelsen i Brussel I-forordningen.
(38)Problemstillingen i det følgende er derfor om lagmannsretten har bygget på korrekt tolkning av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 når søksmålet er fremmet fordi staten kan sies å være påført en skade som har oppstått i Norge.
(39)Vurderingen må ta utgangspunkt i de faktiske forhold og det anførte rettsgrunnlaget som staten påberoper seg, og det skal gjøres «ei relativt utførleg prøving» av om retten har stedlig domsmyndighet etter Luganokonvensjonen, jf. HR-2019-2206-A Posten Norge avsnitt 68 og 69, med henvisning til Rt-2015-129-U Arrow.
(40)Om det faktiske grunnlaget for statens erstatningskrav fremgår det av stevningen at staten vil gjøre gjeldende at «A, i egenskap av sin topplederrolle som ‘director’, hadde plikt til å sørge for at selskapene drev sin virksomhet i tråd med lovgivning, herunder den norske merverdiavgiftslovgivning, de var bundet av». Staten fremholder videre at når han «unnlot å sørge for at selskapene rapporterte til norske skattemyndigheter og betalte merverdiavgift til Norge, var det et løpende erstatningsbetingende brudd på denne plikten». De faktiske forholdene rundt selskapenes merverdiavgiftsplikt og størrelsen på de etterberegnede avgiftskravene som ligger til grunn for statens erstatningskrav, er ikke omtvistet. Nærmere om virkningsstedet som grunnlag for stedlig domsmyndighet
(41)De sentrale utgangspunktene som følger av EU-domstolens praksis, er behandlet av Høyesterett i flere tidligere avgjørelser. Jeg tar utgangspunkt i Rt-2011-897 Marin Alpin, som gjaldt krav om erstatning for inntektstap reist av et norsk selskap mot et sveitsisk selskap. Førstvoterende gjennomgår i avsnitt 42 til 45 rettspraksis fra EU-domstolen om avgrensningen av virkningsstedet som tilknytningsfaktor i saker der «skaden» er et rent formuestap. Etter en gjennomgang av avgjørelsene i dom 11. januar 1990 i sak C-220/88 Dumez, dom 19. september 195 i sak C-364/93 Marinari og dom 10. juni 2004 i sak C-168/02 Kronhofer, oppsummeres praksis slik i avsnitt 46: «Jeg oppfatter den praksis som foreligger fra EU-domstolen slik at det ved vurderingen av hvor skaden skal anses inntrådt etter artikkel 5 nr. 3, bare er de umiddelbare skadevirkningene som er relevante. At det inntrer følgeskader eller indirekte skader, er ikke tilstrekkelig til at skaden skal anses inntrådt i konvensjonens forstand.»
(42)Jeg kan ikke se at nyere praksis fra EU-domstolen endrer disse utgangspunktene av betydning for saken her:
(43)Dommen 28. januar 2015 i sak C-375/13 Kolassa gjaldt et rent finansielt tap. En østerriksk forbruker hadde tapt penger på et investeringsprodukt utstedt av en britisk bank og anla sak med krav om erstatning fordi han hadde fått villedende informasjon. Saken reiste flere spørsmål, men i relasjon til Brussel I-forordningen fra 2001 artikkel 5 nr. 3 la EU-domstolen til grunn at domstolene «på det sted, hvor sagsøgeren har sin bopæl, [er] kompetente på grundlag af skadens indtræden til at træffe afgørelse i en sådan sag, bl.a. når den hævdede skade direkte sker på sagsøgerens bankkonto i en bank etableret inden for disse retters jurisdiktion», jf. avsnitt 57.
(44)Universal Music-dommen gjaldt saksanlegg fra et nederlandsk selskap mot blant annet en advokat bosatt i Tsjekkia, grunnet påstått uaktsomhet ved utforming av en kontrakt i forbindelse med et aksjekjøp. EU-domstolen klargjør i avsnitt 38 at et «rent økonomisk tab, som indtræder direkte på sagsøgerens bankkonto, kan således ikke i sig selv kvalificeres som et ‘relevant tilknytningsmoment’ i henhold til artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001». Tapet besto i at selskapet hadde utbetalt et forliksbeløp, og EU-domstolen fant ikke å kunne utelukke «at et selskab som Universal Music har haft valget mellem flere forskellige bankkonti, hvorfra det kunne have betalt forligsbeløbet, således at det sted, hvor denne konto befinder sig, ikke nødvendigvis udgør et pålideligt tilknytningskriterium». Jeg leser dommen slik at skaden eller tapet i dette tilfellet ble ansett inntrådt i Tsjekkia, allerede i forbindelse med at kontraktsforpliktelsen om betaling av det nevnte beløpet ble bindende for selskapet, jf. avsnitt 30.
(45)Jeg nevner endelig dommen 15. januar 2026 i sak C-77/24 Wunner. Denne saken gjaldt tolkningen av europaparlaments- og rådsforordning EF nr. 864/2007, Roma II-forordningen, som gir lovvalgsregler for forpliktelser utenfor kontraktsforhold. Roma II-forordningen artikkel 4 nr. 1 inneholder den alminnelige lovvalgsregelen for erstatning etter skadevoldende handlinger, og hovedregelen er at retten i det landet skaden inntrer – virkningsstedet – skal anvendes, altså en tilsvarende tilknytningsfaktor som for verneting i Brussel I-forordningen artikkel 7 nr. 2. I HR-2024-2330-A avsnitt 80 er det lagt til grunn at det på dette punktet ikke er avgjørende forskjeller mellom vernetingsreglene og lovvalgsreglene. Avgjørelsen er derfor av interesse.
(46)Wunner-saken gjaldt en østerriksk borger (TE) som hadde tapt i pengespill på nett hos et maltesisk spilleselskap. Formidling av slike spill i Østerrike krever lisens, noe spillselskapet ikke hadde. Formidlingen av pengespillene var dermed ulovlig. Spillselskapet gikk på et tidspunkt konkurs, og TE anla deretter sak for en østerriksk domstol med krav om erstatning fra to av styremedlemmene i spillselskapet, som begge var bosatt på Malta.
(47)EU-domstolen konkluderte først med at unntaket i Roma II-forordningen artikkel 1 nr. 2 bokstav d for saker som springer ut av selskapsrettslige regler, ikke kom til anvendelse. Lovvalget måtte dermed avgjøres etter artikkel 4 nr. 1, og det avgjørende var derfor hvor skaden var inntrådt – virkningsstedet. EU-domstolen kom til at skaden var inntrådt i Østerrike, og la særlig vekt på tre forhold: For det første at den påståtte skadevoldende handlingen var rettet mot TEs interesser, som var beskyttet gjennom forbudet mot slike pengespill uten lisens i østerriksk lovgivning. For det andre at den konkrete skaden hadde oppstått i forbindelse med hans deltakelse fra Østerrike, og for det tredje at det ikke var mulig å lokalisere avholdelsen av slike «onlinehasardspill» til et bestemt fysisk sted, jf. avsnitt 42–44. Sett hen til disse forholdene konkluderte EU-domstolen med at skaden var inntrådt i Østerrike. Den adferd som spillselskapet og dets direktører hadde utøvd, utgjorde «kun … den skadevoldende begivenhed», og var ikke avgjørende for lovvalget, jf. avsnitt 45–46.
(48)Domstolen uttaler videre at fastleggelsen av skadestedet til Østerrike i dette tilfellet «understøttes af Domstolens retspraksis vedrørende artikel 7, nr. 2), i forordning nr. 1215/2012», jf. avsnitt 49, og i denne sammenheng uttales følgende i avsnitt 50: «I forbindelse med fastlæggelsen af begrebet ‘det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå’, der fremgår af artikel 7, nr. 2), i forordning nr. 1215/2012, er det sted, hvor sagsøgeren har bopæl, eller hvor den pågældende har sine aktiver, således ikke omfattet, alene af den grund, at han har lidt økonomisk skade som følge af et tab af en del af sin formue, som er indtrådt og lidt i en anden medlemsstat, medmindre dette sted faktisk udgør stedet for den skadevoldende begivenhed eller stedet for skadens indtræden (jf. i denne retning dom af 12.5.2021, Vereniging van Effectenbezitters, C-709/19, EU:C:2021:377, præmis 28 og 29 og den deri nævnte retspraksis).»
(49)En skade i form av et formuestap som er «indtråt og lidt» i en annen medlemsstat, kan ut fra dette ikke begrunne verneting. Saksøkers bosted eller stedet han utøver sin aktivitet, gir likevel verneting når dette stedet «faktisk udgør stedet for den skadevoldende begivenhed eller stedet for skadens indtræden».
(50)Staten har anført at det har betydning at erstatningskravet er basert på et underliggende offentligrettslig betalingskrav. Jeg har ikke funnet holdepunkter i EU-domstolens praksis for dette, og ut fra karakteren av det kravet som her er reist, finner jeg slik saken står for Høyesterett, ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
(51)Rettspraksis fra EU-domstolen gir så langt grunnlag for følgende oppsummering:
(52)Vurderingen av om en ren formueskade er en direkte og umiddelbar skade eller en mer avledet og indirekte skade, må gjøres konkret. Forbindelsen mellom den skadevoldende handlingen, som må identifiseres, og stedet der den umiddelbare og direkte skadevirkningen inntrer, står helt sentralt. Rene økonomiske tap må ofte bedømmes som indirekte skader, men praksis utelukker ikke at selve tapets inntreden etter omstendighetene kan anses som en umiddelbar og direkte virkning av en skadevoldende handling. I slike tilfeller kan stedet der formueskaden inntrer, også begrunne stedlig domsmyndighet. Avgrensningen av virkningsstedet til det sted skadelidte umiddelbart rammes, ivaretar på den ene siden hensynet til saksøktes forutberegnelighet og hindrer samtidig såkalt forumshopping på grunnlag av mer indirekte skadevirkninger. Må erstatningssaker basert på styreansvar anlegges ved virksomhetens forretningssted?
(53)Det er på det rene at EU-domstolen gjennom sin praksis har utviklet mer eller mindre faste regler om verneting og lovvalg for ulike typetilfeller, også innenfor tilknytningsfaktorene som kvalifiserer kravet. A gjør gjeldende at det i EU-domstolens praksis er oppstilt en fast regel om at erstatningssaker basert på styreansvar skal anlegges ved virksomhetens forretningssted.
(54)Til støtte for anførselen har A særlig vist til to dommer fra EU-domstolen i tilknytning til Brussel I-forordningene, dom 18. juli 2013 i sak C-147/12 ÖFAB og dom 10. mars 2022 i sak C-498/20 BMA Nederland.
(55)Den første saken gjaldt et svensk selskap – ÖFAB – som hadde overtatt fordringer mot det insolvente selskapet Copperhill, som hadde drevet virksomhet ved oppføring av et hotell i Åre. Den opprinnelige fordringshaveren anla sak i Sverige mot selskapets styremedlem og hovedaksjonær. Det saksøkte styremedlemmet var bosatt i Nederland, og hovedaksjonæren hadde også sitt forretningssted der. Den svenske domstolen forela flere spørsmål for EU-domstolen, blant annet knyttet til kvalifiseringen av kravet. EU-domstolen konkluderte på dette punktet med at kravet var et krav om erstatning utenfor kontraktsforhold, og at vernetingsspørsmålet derfor skulle vurderes etter Brussel I-forordningen av 2001 artikkel 5 nr. 3.
(56)Spørsmålet av interesse for saken her er referert i avsnitt 48. Den foreleggende domstolen ønsket opplyst «om begrebet ‘det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå’ i artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001 skal fortolkes således, at for så vidt angår søgsmål anlagt med påstand om, at et bestyrelsesmedlem samt en aktionær i et aktieselskab er ansvarlige for selskabets gæld, er dette sted den medlemsstat, hvor nævnte selskab har hjemsted». EU-domstolen gjentar i avsnitt 51 at artikkel 5 nr. 3 «både omfatter stedet for skadens indtræden og stedet for den skadevoldende begivenhed», og at «begge disse steder kan udgøre et tilknytningsmoment ved udpegning af den kompetente ret».
(57)Domstolens konkrete vurdering av saksforholdet knyttes deretter til en drøftelse av handlingsstedet – «stedet for den skadevoldende begivenhed», jf. avsnitt 52. Etter en konkret drøftelse konkluderes det i avsnitt 55 slik: «Det femte og det sjette spørgsmål må herefter besvares med, at begrebet »det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå« i artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001 skal fortolkes således, at der for så vidt angår søgsmål om ansvaret for et bestyrelsesmedlem eller en aktionær i et aktieselskab for dette selskabs gæld er tale om det sted, hvortil såvel den virksomhed, der er udøvet, som den økonomiske situation i forbindelse med denne virksomhed knytter sig.»
(58)Konklusjonen må leses i lys av den forutgående drøftelsen, og jeg kan ut fra dette ikke se at dommen drøfter problemstillingen i vår sak, som gjelder virkningsstedet eller stedet for skadens inntreden. Det er for øvrig også vanskelig å se at dommen gir grunnlag for å oppstille en mer generell regel om at det relevante handlingsstedet i styreansvarssaker er knyttet til virksomhetens forretningssted, slik A anfører. Stedet der virksomheten er utøvd, og den økonomiske situasjonen knyttet til denne virksomheten, er ikke nødvendigvis sammenfallende med virksomhetens forretningssted.
(59)ÖFAB-dommen viser også til begge de to alternative tilknytningsfaktorene i artikkel 5 nr. 3 og kan derfor heller ikke leses slik at erstatningssaker om styreansvar bare kan anlegges på handlingsstedet, i tillegg til saksøktes bosted, noe som for øvrig ville innebære en klart innskrenkende tolkning av artikkel 5 nr. 3.
(60)Heller ikke BMA Nederland-dommen, som gjaldt kollektiv forfølgelse på vegne av et kreditorfellesskap, kan underbygge at det gjelder en generell regel om at erstatningssaker om styreansvar fra en enkeltkreditor mot selskapets ledelse må anlegges ved virksomhetens forretningssted.
(61)Wunner-dommen, som jeg har nevnt foran, klargjør også at erstatningskrav mot styremedlemmer kan falle inn under Roma II-forordningen, og at lovvalget i slike saker da følger artikkel 4 nr. 1 om skadestedets rett.
(62)Lagmannsretten har derfor korrekt lagt til grunn at det ved spørsmålet om norsk domsmyndighet i erstatningssaker basert på styreansvar ikke gjelder noe rettslig utgangspunkt om at saken skal anlegges ved virksomhetens forretningssted. Lagmannsrettens tolkning av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3
(63)Spørsmålet om norsk domsmyndighet i saken her reguleres av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3, da statens krav mot A er et krav om erstatning utenfor kontraktsforhold.
(64)Ved tolkningen tar lagmannsretten videre korrekt utgangspunkt i at vernetingsspørsmålet må avgjøres ut fra hvor skaden – statens tap som følge av manglende innbetaling av merverdiavgift – «ble voldt eller oppsto». Lagmannsretten klargjør at det ved vurderingen av virkningsstedet må tas utgangspunkt i hvor den «umiddelbare virkningen» har inntrådt, og at dette «må bygge på en konkret vurdering av nærheten mellom den skadevoldende handlingen og den skaden som hevdes å være oppstått». Også dette er basert på riktig tolkning av artikkel 5 nr. 3.
(65)Den konkrete vurderingen av hvor skaden er inntrådt, og om statens påståtte tap her må vurderes som direkte eller indirekte, faller det utenfor Høyesteretts kompetanse å overprøve. Etter mitt syn er det imidlertid ingenting ved lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som gir holdepunkter for at den likevel bygger på feil tolkning av artikkel 5 nr. 3:
(66)Lagmannsretten slutter seg til tingrettens drøftelse av spørsmålet om hvor skaden oppsto. Tingretten vurderte As anførsel om at den tapte merverdiavgiften «er en følgeskade av at merverdiavgiftkravet ble uinndrivelig i England, da selskapene ble avviklet under engelsk rett», og at statens tap derfor oppsto i England. Tingretten var ikke enig i dette og trakk særlig frem at tapet som staten krever erstattet, «består i manglende innbetaling av merverdiavgift til norske myndigheter, og avgiftskravet gjelder selskapenes virksomhet i Norge». I en slik situasjon måtte de «umiddelbare skadevirkningene» av As handlinger etter tingrettens syn anses for å ha oppstått i Norge.
(67)Jeg mener etter dette at lagmannsrettens kjennelse bygger på riktig generell forståelse av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3, og at anken skal forkastes.
(68)Jeg føyer til at de tidligere instansene har lagt til grunn at det norske vernetinget er Oslo tingrett. Luganokonvensjonen regulerer også lokalt verneting, og det er ikke nærmere drøftet i hvilken norsk rettskrets skaden oppsto. Men ut fra karakteren av det kravet som er reist, et erstatningskrav fra staten for manglende innbetaling av merverdiavgift, kan jeg ikke se at underinstansene har grepet feil ved å fremme søksmålet for Oslo tingrett. Konklusjon og sakskostnader
(69)Etter dette forkastes anken.
(70)Staten har vunnet saken for Høyesterett og har krav på dekning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2. Jeg kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig helt eller delvis å frita A fra sakskostnadsansvaret.
(71)Staten har krevd dekket salærutgifter med 168 675 kroner for 86,5 timers arbeid med en timesats på 1950 kroner. Kravet tas til følge.
(72)Jeg stemmer for slik K J E N N E L S E : 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler A til staten ved Finansdepartementet 168 675 – etthundreogsekstiåttetusensekshundreogsyttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen.
(73)Dommer Bergsjø: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(74)Dommer Thyness: Likeså.
(75)Dommer Steen: Likeså.
(76)Justitiarius Øie: Likeså.
(77)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne K J E N N E L S E : 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler A til staten ved Finansdepartementet 168 675 – etthundreogsekstiåttetusensekshundreogsyttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen.