Saken gjaldt straffutmåling for grov kroppskrenkelse, grove trusler og frihetsberøvelse. Tre menn utsatte en kvinnelig slektning for vold, trusler og frihetsberøvelse i hennes eget hjem for å fremtvinge innrømmelser om et påstått utenomekteskapelig forhold. Handlingene var motivert av et ønske om å gjenopprette eller bevare familiens ære. Spørsmålet for Høyesterett var hvilken betydning æresmotivet skulle ha ved straffutmålingen. Høyesterett skjerper straffen. To av de tiltalte blir dømt til fengsel i 2 år og den tredje til fengsel i 1 år og 6 måneder. Dommen slår fast at æresmotiv er et skjerpende moment ved straffutmålingen, og at sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Slike motiver bygger på holdninger som er i strid med grunnleggende verdier som personlig frihet og selvbestemmelse, og representerer samfunnsskadelig kriminalitet med store negative konsekvenser også for andre enn den direkte fornærmede. Selv om flere typiske trekk ved æresmotivert vold – som planlegging og fellesskap – allerede omfattes av skjerpende momenter i straffeloven § 77, skal æresmotivet i seg selv tillegges selvstendig vekt i den samlede vurderingen. Rettsområde: strafferett, straffutmåling
(1)Dommer Vang: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder straffutmåling for grov kroppskrenkelse, grove trusler og frihetsberøvelse, og reiser særlig spørsmål om hvilken betydning æresmotiv har.
(3)A, B og C ble i juni 2024 tiltalt for grov kroppskrenkelse, grove trusler og frihetsberøvelse mot D, begått ved samme anledning i februar 2024.
(4)Fornærmede og de tiltalte tilhører samme storfamilie, med nære familiebånd både på mors- og farssiden. A er gift med en kusine, som også er fornærmedes kusine, og B er gift med fornærmedes søster. De tiltalte er dessuten fettere, mens fornærmede er deres kusine.
(5)Fornærmede er født i Norge av foreldre fra Pakistan. I 2015 giftet hun seg med sin fetter, E, som hun har to barn med. De ble separert i 2019 og skilt i mai 2024. Den tidligere ektemannen, som er bror til A, bor i Pakistan. Konflikter i ekteskapet har over tid skapt spenninger i storfamilien.
(6)Bakgrunnen for de straffbare handlingene var at de tiltalte mente at fornærmede hadde en upassende kontakt med en annen mann, F, og at dette krenket familiens ære. Handlingene ble begått for å fremtvinge bevis og innrømmelser fra fornærmede om et påstått utenomekteskapelig forhold. I den forbindelse ble fornærmede frihetsberøvet i eget hjem og utsatt for grove trusler og kroppskrenkelser fra de tre tiltalte, med medvirkning fra et fjerde familiemedlem via videolink fra Pakistan. Formålet var å gjenopprette eller bevare familiens ære.
(7)Oslo tingrett avsa 9. desember 2024 dom i samsvar med tiltalen. A ble dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder, B til fengsel i 1 år og 4 måneder og C til fengsel i 10 måneder. Samtlige ble ilagt kontaktforbud og dømt til solidarisk å betale 70 000 kroner i oppreisningserstatning samt sakskostnader.
(8)En fjerde tiltalt, G – fornærmedes onkel, far til en av de tiltalte og onkel til de to øvrige – ble dømt for medvirkning til grov kroppskrenkelse. Hans medvirkning besto i å gi instruksjoner om voldsutøvelsen via videolink. Han ble idømt fengsel i 120 dager, samt ilagt kontaktforbud og sakskostnader. Dommen er rettskraftig.
(9)Påtalemyndigheten og A anket tingrettens dom, mens B og C motanket. Påtalemyndighetens anke gjaldt straffutmålingen, og de tiltaltes anker gjaldt skyldspørsmålet.
(10)Borgarting lagmannsrett avsa 6. januar 2026 dom, også den i samsvar med tiltalen. Straffene ble noe skjerpet: A og B ble dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder, mens straffen for C ble satt til 1 år og 2 måneder. Dommen har slik domsslutning for fengselsstraffens del for de tre tiltalte som saken for Høyesterett gjelder: «1. A, født 00.00.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271, jf. straffeloven § 15, straffeloven § 264, jf. § 263, jf. straffeloven § 15 og straffeloven § 254, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 1 – ett – år og 8 – åtte – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Varetekt kommer til fradrag med 376 dager. … 4. B, født 00.00.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271, jf. straffeloven § 15, straffeloven § 264, jf. § 263, jf. straffeloven § 15 og straffeloven § 254, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 1 – ett – år og 8 – åtte – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Varetekt kommer til fradrag med 376 dager. … 7. C, født 00.00.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271, jf. straffeloven § 15, straffeloven § 264, jf. § 263, jf. straffeloven § 15 og straffeloven § 254, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 309 dager.»
(11)I tillegg ble de tiltalte ilagt kontaktforbud, og oppreisningserstatningen ble forhøyet til 140 000 kroner i solidaransvar. Dommen ble avsagt under dissens idet én meddommer stemte for frifinnelse av C.
(12)Påtalemyndigheten og de tre tiltalte har anket lagmannsrettens dom. Samtlige anker gjelder straffutmålingen. De tiltalte har i tillegg anket over lovanvendelsen og begjært ny behandling av de sivile kravene.
(13)Høyesteretts ankeutvalg besluttet 26. februar 2026 å fremme ankene over straffutmålingen – HR-2026-501-U. For øvrig ble de tiltaltes anker ikke tillatt fremmet. Straffutmålingen skal etter beslutningen baseres på det faktum lagmannsretten har lagt til grunn.
(14)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at straffen bør skjerpes som følge av æresmotivet, og har nedlagt påstand om fengsel i 2 år og 2 måneder for A, 2 år for B og 1 år og 6 måneder for C.
(15)De tiltalte har gjort gjeldende at både utgangspunktet for straffen og tillegget for æresmotivet er for strengt, og har nedlagt påstand om at de anses på mildeste måte. Mitt syn på saken Æresmotivert kriminalitet
(16)Lov 12. juni 2026 nr. 25 om særskilt innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, som trer i kraft 1. juli 2026, inneholder i § 2 andre ledd en definisjon av æresmotivert vold: «Med æresmotivert vold menes i denne loven vold i nære relasjoner, frihetsberøvelse, trusler, psykisk vold eller mishandling og drap utført med sikte på å forebygge tap av ære eller gjenopprette ære i en familie eller gruppe samt tvangsekteskap og kjønnlemlestelse.»
(17)NOU 2024: 13, som loven bygger på, fremhever at æreskultur kjennetegnes av normer som både kan utløse og legitimere straffbare handlinger. Ære forstås som et kollektivt anliggende for familien, og normbrudd møtes med reaksjoner som i miljøet kan være både akseptert og forventet. Handlingene tar sikte på å beskytte eller gjenopprette familiens ære og samtidig markere dette utad.
(18)Det kollektive aspektet ved slik vold er nærmere beskrevet i NOU-en punkt 3.5.1: «Æresmotivert vold kjennetegnes av at den ofte er kollektiv. Volden kan enten være utført av flere personer i fellesskap, eller legitimeres av storfamilien eller det øvrige sosiale miljøet. Kollektivet rundt utøverne kan mene at det ikke bare er familiens rett, men også deres plikt, å utøve vold som følge av den utsattes handlinger. Æresmotivert vold er også kollektiv i en annen betydning: den utføres ofte med tanke på et publikum. Dels består dette publikumet av personer som utøverne ønsker å få gjenopprettet sin egen ære og anseelse overfor, dels av andre potensielle normbrytere av æreskodeksen.»
(19)Om bakgrunnen for æresmotivert vold fremgår det: «Samfunn preget av æreskultur er vanligvis også preget av kollektivisme, patriarkalske normer og sterk religiøsitet. Kombinasjonen av disse faktorene gjør at ære knyttes til familien som et kollektiv, det vil si at én persons handlinger påvirker andre personer i gruppen sin anseelse eller respekt. I slike samfunn er det gjerne sterkere forventninger om å innordne seg familien eller slekten, og verdier som gjensidig avhengighet, lojalitet og lydighet er viktige. For kvinner er seksuell ærbarhet sentralt. En kvinnes brudd på seksuelle æreskodekser vil kunne ‘bringe skam’ på hele storfamiliens ære, og det vil derfor ofte være en kollektiv oppgave å passe på at kvinners seksuelle rykte ivaretas.»
(20)Det finnes ikke sikre tall på hvor utbredt denne typen kriminalitet er i Norge. Mørketallene antas å være store, og utvalget vurderer omfanget som betydelig, se NOU-en punkt 10.4.1, 3.9.1 og 3.9.5. Bekjempelse av æresmotivert vold er politisk prioritert. Regjeringen lanserte i 2025 handlingsplanen «Sjef i eget liv», hvor det fremgår at antallet rapporterte saker økte noe fra 2020 til 2024. Forekomsten av æresdrap anslås til om lag ett tilfelle årlig. Jeg forstår det slik at det likevel ikke er klare holdepunkter for at æresmotivert kriminalitet er økende; den fremstår snarere som et vedvarende problem.
(21)Æresmotivert vold kan ha store negative konsekvenser for den fornærmede og innebærer ofte betydelige inngrep i personlig frihet. Den kan føre til langvarig frykt, tap av reell mulighet til å leve et fritt og selvstendig liv og risiko for sosial utestengelse. I særlig alvorlige tilfeller kreves sikkerhetstiltak som besøksforbud med elektronisk kontroll eller sperret adresse. Videre kan slik vold skape utrygghet i miljøet og begrense handlingsrommet også for personer som ikke er direkte berørt, se NOU-en punkt 10.4.1.
(22)På denne bakgrunn må æresmotivert kriminalitet anses som et alvorlig samfunnsproblem. Rettslige utgangspunkter
(23)Det er ikke særskilt lovregulert hvilken betydning æresmotiv skal ha for straffen. Her, som ellers, skal det tas utgangspunkt i handlingens objektive grovhet, tiltaltes subjektive skyld og lovbruddets art. I tillegg vil flere av de generelle skjerpende momentene som er opplistet i straffeloven § 77, ofte være relevante, slik det også er pekt på i nevnte NOU 2024: 13 punkt 10.2.3. Dette kommer jeg tilbake til under den konkrete straffutmålingen.
(24)Straffeloven § 79 bokstav a kommer til anvendelse ettersom det skal fastsettes straff for flere lovbrudd i konkurrens. Bestemmelsen gir uttrykk for straffskjerpelsesprinsippet. I praksis innebærer dette at det tas utgangspunkt i det mest alvorlige forholdet og deretter gis et tillegg for de øvrige overtredelsene, se HR-2017-1282-A avsnitt 75. Etter straffeprosessloven § 40 første ledd fjerde punktum «bør» domsgrunnene også angi straffenivået for de mest alvorlige lovbruddene.
(25)Straffskjerpelsesprinsippet gir ikke anvisning på en fastlåst fremgangsmåte, men er en metode for å finne frem til en samlet straff som reflekterer alvoret i overtredelsene, uten at straffen blir urimelig streng, se HR-2024-1901-A avsnitt 40 og 30. Tilnærmingen må tilpasses den konkrete saken og beror på rettens skjønn, jf. HR-2019-721-A avsnitt 47.
(26)I saken her er de straffbare forholdene – vold, trusler og frihetsberøvelse – så tett sammenvevd at det er lite hensiktsmessig å angi straffenivået for det enkelte forholdet isolert sett. Momentene i straffutmålingen overlapper hverandre i stor grad, fordi det som begrunner straffverdigheten for ett av lovbruddene, også inngår i vurderingen av alvoret ved de øvrige. Når overtredelsene er så nær knyttet sammen, kommer straffverdigheten best til uttrykk gjennom en samlet vurdering av handlingene. Fremgangsmåten har likhetstrekk med praktiseringen av straffskjerpelsesprinsippet i HR-2024-1962-A, som gjaldt grove underslag og hvitvasking («selvvask»), særlig avsnitt 22.
(27)Etter mitt syn er det derfor mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i handlingenes samlede grovhet, sammenholdt med tiltaltes subjektive skyld og lovbruddets art. Straffen må også fastsettes i samsvar med grunnleggende prinsipper om at den samlede reaksjonen skal stå i et rimelig forhold til lovbruddet og til nivået i sammenlignbare saker. Den konkrete straffen De faktiske forholdene
(28)Frihetsberøvelsen varte i noe over to og en halv time, fra rundt kl. 18.00 til 20.40. Volden og truslene fant sted i to perioder mens fornærmede var fratatt friheten. I den første perioden var bare A og B til stede, før også C møtte opp omkring kl. 18.23. I den andre perioden, fra kl. 19.18, var G med via videolink fra Pakistan. Noe senere kom to av fornærmedes søstre og den ene søsterens ektefelle. På dette tidspunktet hadde volden og truslene opphørt. Frihetsberøvelsen tok slutt da de tilstedeværende samlet dro til Fs bopel for å konfrontere også ham med det påståtte upassende forholdet.
(29)Lagmannsretten gir følgende beskrivelse av den første perioden med vold og trusler: «A og B konfronterte fornærmede med at hun hadde et forhold til F. Under konfrontasjonen gikk de gjennom opplysninger på hennes telefon som var relatert til F. De begynte å slå fornærmede i sofaen. Slagene traff overkroppen, armen og ryggen. Hun ble også klapset i ansiktet. A sparket henne også i låret og leggen. B bokset henne i låret. Hun ble slengt rundt og dratt i håret mens hun ble holdt i nakken. De to var sammen om voldsbruken.»
(30)Om den videre utviklingen, etter at også C kom til, heter det: «C kom rett inn i stua og spurte fornærmede om hva hun holdt på med. Han ble vist anropslogg på fornærmedes telefon, og han sparket fornærmede hardt i skrittet slik at det svartnet for henne. C tok aktivt del i konfrontasjonen om hennes kontakt med F og ga henne beskjed om å innrømme dette. Han tok også bilde fra telefonen hennes. De tre skjelte henne ut, og B sa at de skulle ta barna fra henne. A uttalte at han skulle drepe henne, og B uttalte at hun skulle ta selvmord. A hentet en kniv som ble holdt foran henne i halshøyde. B hentet en hammer. C sa at det måtte skje i mørket og dro for gardinene. På et tidspunkt sa C at de skulle vente, at de først skulle gjøre ytterligere konfrontasjon vedrørende fornærmedes forhold til F. Noe senere under konfrontasjonene ringte C sin far G på videolink. Han var i Pakistan på dette tidspunktet. C sa at fornærmede hadde ‘innrømmet alt’. G ga beskjed om at de skulle ta henne. Han ga flere instruksjoner om konkret voldsbruk. Etter dette ble fornærmede utsatt for ytterligere vold fra de tre tiltalte. Hun ble slått flere ganger, og igjen ble hun sparket i skrittet av C.»
(31)Når det gjelder frihetsberøvelsen, skriver lagmannsretten følgende: «Flertallet finner det utvilsomt at volden og truslene mot fornærmede brøt henne ned, og at hun var fullstendig paralysert slik hun har forklart. Hun ble i tillegg utsatt for konfrontasjoner av de tiltalte som var nedverdigende og krenkende, eksempelvis at de gjennomgikk bilder fra telefonen hennes. I konfrontasjonene lå det også at de tiltalte ikke ble ferdig med henne: De ville ha innrømmelser fra henne. Selv om det ikke fant sted flere voldshendelser etter at H kom til leiligheten noe tid etter kl. 19.18, hadde fornærmede ikke fått tilbake sin frihet. H forklarte for lagmannsretten at G sa til de tiltalte at de ikke skulle gi slipp på henne. Flertallet finner det klart at frihetsberøvelsen også vedvarte da I og hennes mann kom til leiligheten rundt kl. 19.40–19.50.» Utgangspunktet for straffen
(32)Lagmannsretten la til grunn et utgangspunkt på fengsel i 1 år og 4 måneder for B og A og fengsel i 10 måneder for C, før de skjerpende momentene ble tillagt vekt.
(33)Jeg slutter meg i hovedsak til den vurderingen, men slik at mitt utgangspunkt ligger noe høyere. Det dreier seg om alvorlige og skremmende krenkelser. Under deler av den over to og en halv time lange frihetsberøvelsen ble fornærmede utsatt for gjentatt vold i form av blant annet slag, spark og lugging. Volden var uprovosert og skjedde i hennes eget hjem. Den ble utøvd med betydelig kraft, blant annet ved kraftige spark mot underlivet. Alvoret illustreres også av Bs utsagn om at de «banket shiten ut av henne, slik at hun skalv som en bikkje».
(34)Samtidig ble hun utsatt for alvorlige trusler, blant annet om å bli drept, om å måtte ta sitt eget liv, og om at barna skulle tas fra henne. Truslene ble underbygget ved at kniv og hammer ble holdt mot halsen og hodet hennes. Gardinene ble trukket for, og det ble sagt at det som skulle skje, måtte skje i mørket, etterfulgt av utsagnet «ikke ennå» eller lignende. Hun ble også utsatt for gjentatte, nedverdigende konfrontasjoner med krav om innrømmelser, som klart ga inntrykk av at de tiltalte ikke var ferdige med henne. Samlet skapte dette en svært uforutsigbar og skremmende situasjon, preget av frykt for hvordan volden kunne utvikle seg. Situasjonen førte til at fornærmede ble brutt ned og handlingslammet.
(35)Den generelle risikoen for psykiske skader er klart til stede, og sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende ved slike grove integritetskrenkelser.
(36)Jeg bemerker at fornærmede har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og har hatt et generelt funksjonsfall. Dette momentet får likevel ikke selvstendig betydning ved den konkrete straffastsettelsen ettersom faren for slike ettervirkninger må anses innbakt i det generelle straffenivået, se HR-2022-980-A avsnitt 17.
(37)Saken her har enkelte likhetstrekk med Rt-2011-407, der straffen ble satt til fengsel i 1 år og 2 måneder. En 17 år gammel gutt, som var mistenkt for å ha skadet en bilrute, ble slått, holdt fanget i halvannen time og truet med slåsshanske, kniv og CS-gass for å erkjenne et pengekrav. Selv om truslene der var svært akutte, fremstår det samlede trusselbildet i saken her som mer alvorlig.
(38)I Rt-2015-788 ble straffen fastsatt til fengsel i 1 år og 6 måneder, hvorav 9 måneder betinget, for blant annet trusler mot ansatte ved et Nav-kontor. Domfelte avfyrte et skudd i taket før han rettet pistolen mot flere ansatte. Én av dem ble truet i om lag en halv time, delvis med våpenet rettet mot hodet og kroppen. Samlet ble forholdene ansett å kvalifisere til fengsel i 2 år. Jeg anser trusselbildet i den saken som mer alvorlig enn i saken her, når truslene vurderes isolert.
(39)I HR-2019-440-A ble straffen for grove trusler mot egne barn satt til fengsel i 1 år og 8 måneder. Truslene innebar et alvorlig tillitsbrudd og hadde klare paralleller til mishandling i nære relasjoner. Ved straffutmålingen ble det også lagt vekt på æresmotiv og på at den ene fornærmede var sterkt preget, uten at betydningen er konkretisert. Selv om truslene i den saken var svært alvorlige, er det visse likheter i den samlede grovheten når truslene i saken her ses i lys av volden og frihetsberøvelsen.
(40)Jeg finner ikke grunn til å skille mellom A og B. Begge har i stor grad bidratt til krenkelsene, og ingen av dem har hatt en så vidt mer sentral rolle at det bør få betydning for utgangspunktet for straffen, se HR-2025-243-A avsnitt 20, med videre henvisning til Rt-2013-718 avsnitt 21, som gjaldt samvirke ved ran. C deltok derimot ikke i den innledende fasen av hendelsesforløpet, noe som bør reflekteres i straffutmålingen.
(41)Samlet mener jeg at de straffbare forholdene i saken her kvalifiserer til et utgangspunkt på fengsel i rundt 1 år og 6 måneder for A og B, og om lag 1 år for C. Skjerpende momenter – særlig om æresmotiv
(42)Som jeg har fremhevet, er det ikke lovregulert hvilken betydning det skal ha ved straffutmålingen at handlingene er æresmotivert.
(43)I nevnte NOU 2024: 13 foreslo utvalget å ta inn æresmotiv som et eget straffskjerpende moment i straffeloven § 77. Forslaget synes i hovedsak begrunnet i et ønske om å synliggjøre problemstillingen og styrke bevisstheten og forståelsen av fenomenet, snarere enn å endre et etablert straffenivå. Denne delen av forslaget er foreløpig ikke fulgt opp.
(44)Det foreligger heller ikke andre lovgiversignaler som tilsier et generelt høyere straffenivå på området.
(45)Videre pålegger ingen internasjonale konvensjoner Norge å sikre at æremotivet tillegges skjerpende vekt. Flere konvensjoner oppstiller imidlertid krav om at slike motiver ikke skal tillegges formildende betydning, jf. blant annet Europarådets konvensjon 11. mai 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner («Istanbulkonvensjonen») artikkel 12 nr. 5. Personer som utsettes for æresmotivert kriminalitet, er dessuten vernet gjennom EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Disse konvensjonene gir likevel ikke konkrete føringer for straffutmålingen.
(46)Flere av de generelle momenter som etter straffeloven § 77 skal tas i betraktning i skjerpende retning, kan derimot være relevante ved æresmotivert kriminalitet. Slike handlinger har ofte trekk som omfattes av de oppregnede momentene. I NOU 2024: 13 punkt 10.2.3 fremheves blant annet bokstavene e, f, g og h, som lyder: «Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet: … e. er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet, f. er begått av flere i fellesskap, g. er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren, h. har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd, …»
(47)I utredningen pekes det blant annet på at æresmotivert kriminalitet ofte er planlagt og utført i fellesskap, noe som reflekterer handlingenes kollektive karakter og gjør bokstav e og f relevante. For bokstav g vises det til at bestemmelsen også kan omfatte tilfeller der et familieoverhode utnytter eller påvirker et yngre familiemedlem til å begå slike handlinger. Bokstav h trekkes frem fordi patriarkalske familiestrukturer i enkelte tilfeller kan innebære at kvinner anses som forsvarsløse etter dette alternativet.
(48)I tillegg vil jeg fremheve bokstav b, blant annet om at lovbruddet har «voldt velferdstap». Dersom handlingene medfører redusert livskvalitet for fornærmede, for eksempel ved frykt for å ferdes i enkelte områder, foreligger det et velferdstap etter dette alternativet, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.1 på side 269. Som tidligere påpekt kan æresmotivert kriminalitet føre til at fornærmede mister den reelle muligheten til å leve et fritt og selvstendig liv. Bokstav b er derfor relevant.
(49)I saken her er det en rekke skjerpende momenter. De straffbare forholdene ble begått i fellesskap, jf. § 77 bokstav f. For A og B vektlegges det også at handlingene var planlagt, jf. bokstav e. For C må det ses hen til at han raskt sluttet seg til planene da han kom til. Videre er det alvorlig at B involverte en mindreårig nevø i planleggingen, jf. bokstav g, noe som i ettertid har påført nevøen skyldfølelse. Barn er en sårbar gruppe som har særlig krav på beskyttelse. Involvering av barn i slike handlinger øker derfor straffverdigheten. I tillegg har krenkelsene medført et velferdstap for fornærmede, ved at hun ikke lenger kan bevege seg fritt og ikke tør å reise til familien i Pakistan, jf. bokstav b.
(50)Selv om flere særtrekk ved de æresmotiverte handlingene dermed fanges opp av momentene i § 77, er motivet som sådant ikke omfattet. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende, jf. ordet «især».
(51)Rettspraksis viser at synet på æresmotiv har utviklet seg. Tidligere kunne slike motiver være formildende, se Rt-1984-1146. I dag er det ikke tvilsomt at æresmotiv er skjerpende. Dette er lagt til grunn i HR-2019-440-A avsnitt 45: «Familiens ‘ære’ og ‘æresdrap’ danner et bakteppe for denne saken. Trusler med en slik bakgrunn må tas på største alvor, og det gjør seg gjeldende sterke allmennpreventive hensyn. I relasjon til straffutmålingen får dette aspektet særlig betydning fordi dette underbygger truslenes alvor og fordi slike trusler ikke er situasjonsbestemte, men vedvarer over tid.»
(52)Jeg legger til grunn at æresmotivert kriminalitet bygger på et særlig klanderverdig motiv. Slike handlinger gir uttrykk for holdninger som strider mot grunnleggende rettsstatlige verdier, herunder respekt for den enkeltes selvbestemmelse og frihet. Som jeg har fremhevet, er slik kriminalitet et alvorlig samfunnsproblem og har store negative konsekvenser. Allmennpreventive hensyn tilsier at det må fastsettes en straff som kan få avskrekkende virkning og over tid virke holdningsdannende.
(53)Handlingene i saken her ga klart inntrykk av at de tiltalte ikke var ferdige med fornærmede og ikke ville gi seg før familiens ære var gjenopprettet. Dette har bidratt til å forsterke og forlenge fornærmedes frykt. I tillegg er det tale om handlinger som kan skape utrygghet og begrense handlingsrommet også for andre som ikke er direkte berørt. Æresmotivet i seg selv må derfor tillegges selvstendig betydning i skjerpende retning – ved siden av de øvrige straffskjerpende forholdene jeg har nevnt, som også er typiske trekk ved æresmotivert vold.
(54)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at æresmotivet bør gi grunnlag for et eget skjerpende påslag, slik lagmannsretten gjorde, men at påslaget bør settes høyere. Lagmannsretten skjerpet straffen i to trinn – først på grunn av generelle skjerpende omstendigheter og deretter som følge av æresmotivet.
(55)Etter mitt syn er det mest i tråd med alminnelige prinsipper for straffutmåling å foreta en samlet vurdering av de skjerpende momentene. Jeg er også enig med forsvareren i at et isolert påslag for æresmotivet kan innebære en risiko for dobbel skjerpelse. Som jeg har fremhevet, er flere av momentene i § 77 også typiske for æresmotivert vold og karakteristiske for hvordan slike handlinger begås, blant annet ved at flere i en storfamilie opptrer i fellesskap etter planlegging, jf. bokstav e og f.
(56)Etter en samlet vurdering mener jeg at de skjerpende omstendighetene tilsier en økning i straffen på mellom 7 og 8 måneder for B, som også involverte en mindreårig nevø. For A og C tilsier omstendighetene en økning på rundt 6 måneder. Formildende momenter
(57)Det er få formildende omstendigheter i saken. For B gis det et begrenset fradrag på opp mot 2 måneder for en delvis tilståelse av voldsbruken.
(58)A har gitt en svært forbeholden tilståelse, som bare omfatter et par slag mot ryggen. Den gir ikke grunn til fradrag i straffen.
(59)Det er heller ikke grunnlag for redusert straff som følge av saksbehandlingstiden. Den totale saksbehandlingstiden er ikke spesielt lang: Det er gått rundt to år og fire måneder siden de straffbare forholdene skjedde. Etterforskningen har hatt normal fremdrift, sett i lys av et komplisert hendelsesforløp, mange involverte og få tilståelser. Ankesaken ble riktignok utsatt i lagmannsretten på grunn av forhold på påtalemyndighetens side. Det fremgår imidlertid av korrespondansen i etterkant at det var vanskelig å beramme saken på nytt, blant annet fordi flere av forsvarerne ikke hadde anledning til å møte. Den forsinkede omberammingen førte da til at de tiltalte ble løslatt fra varetekt. Jeg legger til at en omberamming ikke i seg selv gir grunnlag for fradrag i straffen på grunn av tidsbruken. Konklusjon
(60)Etter en samlet vurdering har jeg kommet til at straffen for A og B settes til fengsel i 2 år. For C fastsettes straffen til fengsel i 1 år og 6 måneder.
(61)Jeg stemmer for denne
(62)Dommer Sæther: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(63)Dommer Bergsjø: Likeså.
(64)Dommer Thyness: Likeså.
(65)Justitiarius Øie: Likeså.
(66)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne