(1)Saken gjelder anke over domfellelse for blant annet medvirkning til grove narkotikaovertredelser.
(2)A, født 00.00.1988, er tiltalt for overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 15 (post I a og b), straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 16, jf. § 15 (post II) og straffeloven § 231 første ledd, jf. § 15 (post III).
(3)Lagmannsretten har i sin dom sitert følgende fra tingrettens omtale av bakgrunnen for tiltalen post I a og II, som gjelder tilvirkning av cannabis i et lagerlokale i Oslo: «Etter å ha mottatt klager om cannabislukt fra et lagerlokale ved ---vei 00 i Oslo, rykket politiet i Oslo ut til adressen den 9. februar 2022 omkring kl. 10.00. Lokalene ble leid av selskapet X. I følge opplysninger innhentet fra Enhetsregisteret driver dette selskapet med produksjon og salg av krydderurter, bladgrønnsaker og andre grønnsaker. A var styreleder for selskapet. Hun eide selskapet sammen med B. … Det ble besluttet å ransake lokalene. I et stort lagerlokale innenfor inngangspartiet fant politiet flere hyller med ulike typer lovlige krydderurter. Lenger inn i lokalene var det en avlåst dør. Da politifolkene tok seg inn i denne delen av lokalene, ble det avdekket at det var cannabis-planter på to av de til sammen 9 rommene. På det ene rommet, angitt i politiets tegning som ‘rom 8’, ble det funnet til sammen 100 cannabis-planter. 40 av disse plantene hadde utviklet toppskudd og ble målt til inntil 120 cm høye. De andre 60 plantene hadde ikke toppskudd, men ble målt til å være omkring 80 cm høye.»
(4)Tiltalen post I b og III gjelder oppbevaring av cannabis og forsøk på tilvirkning av cannabis i As hjem.
(5)Oslo tingrett avsa 3. mai 2024 dom der A ble funnet skyldig i tiltalen post I b og III, men frifunnet for post I a og II. Dommen har slik slutning for A: «6. A, født 00.00.1988 frifinnes for tiltalens post I a) og II. 7. A, født 00.00.1988, dømmes for overtredelse av: - straffeloven § 231 første ledd, jf. straffeloven § 15 og - straffeloven § 231 første ledd, jf. straffeloven § 79 bokstav a) til samfunnsstraff i 108 – etthundreogåtte - timer, med en gjennomføringstid på 6 – seks – måneder. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 120 – etthundreogtjue - dager. I den subsidiære fengselsstraffen skal 12 – tolv- dager komme i fradrag.»
(6)Påtalemyndigheten anket tingrettens dom til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I a og II for A.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 12. mars 2026 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1988, dømmes for overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 15, og overtredelse av straffeloven § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 15 og § 16, samt de forhold som er endelig avgjort ved tingrettens dom, til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. Varetektsfradraget utgjør 16 – seksten – dager.»
(8)A har anket til Høyesterett. Det er angitt at anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det anføres at lagmannsretten har gjort feil i forsettsvurderingen og i vurderingen av om grensen for straffbar medvirkning er overskredet.
(9)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at anken hovedsakelig retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som Høyesterett ikke kan prøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at tiltalte ble frifunnet i tingretten for tiltalepost I a og II, men domfelt for disse tiltalepostene i lagmannsretten. Anken kan da bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell ankenektelse må begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(11)Ankeutvalget forstår anken slik at den i tillegg til å gjelde rettsanvendelsen, er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling ved at domsgrunnene for straffeskyld etter tiltalen post I a og II er mangelfulle, jf. straffeprosessloven § 40 fjerde ledd. Ankeutvalget kan ikke prøve bevisvurderingen under skyldspørsmålet, jf. § 306 andre ledd.
(12)Tiltalte har anført at lagmannsrettens forsettsvurdering ikke bygger på hva tiltalte faktisk visste eller holdt for mest sannsynlig, men glir over i en vurdering av hva hun burde ha forstått.
(13)Ankeutvalget kan ikke slutte seg til dette. Tiltalen post I a og II gjelder henholdsvis tilvirkning av cannabis, og forsøk på slik tilvirkning, i et lagerlokale som ble leid av et selskap som tiltalte var styreleder for. Lagmannsretten fant det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte «kjente til» at det ble dyrket cannabisplanter i lokalene, og at hun også var kjent med omfanget av produksjonen. I den konkrete drøftelsen har lagmannsretten brukt begreper som viser at forsettskravet er forstått på riktig måte. Etter ankeutvalgets syn er det ikke holdepunkter for at lagmannsretten i den samlede bevisvurderingen har anvendt beviskravet feil ved å legge terskelen for domfellelse for lavt.
(14)Når det gjelder spørsmålet om tiltalte kan dømmes for medvirkning, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i Rt-2010-1076, der det i avsnitt 15 heter: «Utgangspunktet etter gjeldende rett er at den som forholder seg passiv til at en annen innfører narkotika, ikke kan straffes for medvirkning, jf. Rt-1982-1315 på side 1317. For straffbar medvirkning kreves altså noe mer enn bare å være i følge med en kurér, vitende om at vedkommende bærer narkotika med seg. Psykisk medvirkning vil likevel kunne foreligge der man ved ord eller handling viser tilslutning til lovbruddet på en måte som kan styrke gjerningsmannens forsett.»
(15)Om den konkrete vurderingen uttaler lagmannsretten: «Tiltalte har i saken her ikke bare hatt formelle roller som tilsier en særlig tilknytning til B og selskapet. Hun har hatt en klar forventning om at noe av avkastningen av den ulovlige cannabisproduksjonen skulle tilfalle henne, og har gjennom sin passivitet klart bifalt produksjonen. Hun hadde tid og anledning til å gripe inn, for eksempel ved å varsle politiet eller på annet vis sørge for at virksomheten umiddelbart opphørte, men unnlot det. Den samlede særlige tilknytningen til produksjonen, som hun kjente til, innebærer et strafferettslig medvirkningsansvar.»
(16)Ankeutvalget kan ikke se at dette er uttrykk for feil rettsanvendelse.
(17)Det er heller ingen mangler ved lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har gjort rede for hvilke bevismomenter den har bygget på, hva den har utledet av de sentrale bevisene, og hvordan bevisene er avveid. Det går tilstrekkelig klart frem hvorfor lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten i bevisvurderingen under de aktuelle tiltalepostene, jf. HR-2025-458-A avsnitt 53.
(18)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.