Fire skadeforsikringsselskaper har saksøkt staten med krav om at de ikke er forpliktet til å følge enkelte regler i naturskadeforsikringsloven, etter en lovendring som trådte i kraft i 2025. De anfører at de nye lovreglene er i strid med Grunnloven, EMK og EØS-avtalen. Selskapene påstår også at reglene utgjør en ulovlig statsstøtte som ikke kan iverksettes. Lovendringen innebærer i hovedsak at det skal bygges opp et felles naturskadefond, forvaltet av Norsk naturskadepool. Alle selskaper som tilbyr naturskadeforsikring, er forpliktet til å innbetale overskudd fra denne delen av virksomheten sin til dette fondet. I år med underskudd kan selskapene kreve dekning fra fondet. I en overgangsperiode gjelder det imidlertid særskilte regler for selskaper som har historisk opparbeidet naturskadekapital, slik saksøkerne har. Disse selskapene kan ikke kreve dekning fra fondet for underskudd. Et av formålene ved lovendringen er å endre konkurranseforholdene i skadeforsikringsmarkedet. Høyesterett har kommet til at søksmålet skal fremmes til behandling i tingretten. Begrunnelsen er at kravene selskapene har fremsatt, gjelder konkrete rettskrav og ikke er abstrakte. Kravene er også tilstrekkelig aktuelle, selv om de situasjonene søksmålet gjelder, ennå ikke har oppstått. Videre kan saken reises mot staten, selv om Norsk naturskadepool er motpart i rettighets- og pliktforholdet. Høyesterett la vekt på at staten har opprettet naturskadepoolen, og at saksøkerne gjennom sin størrelse har betydelig innflytelse over den. I helhetsvurderingen la Høyesterett også vekt på behovet for rettsavklaring, og at alternative måter å få avklart spørsmålene på, er lite hensiktsmessige. Avgjørelsen klargjør vilkårene for å fremme søksmål, særlig i saker som reises mot staten. Rettsområde: Sivilprosess, tvisteloven § 1-3
(1)Dommer Falch: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder spørsmål om et søksmål fra fire forsikringsselskaper mot staten skal avvises fra domstolene på grunn av manglende rettslig interesse.
(3)If Skadeförsäkring AB (publ), Gjensidige Forsikring ASA, Fremtind Forsikring AS og Tryg Forsikring A/S – heretter forsikringsselskapene eller saksøkerne – saksøkte i april 2024 staten ved Oslo tingrett. Påstandene gikk i korthet ut på at visse plikter forsikringsselskapene ble pålagt ved endringene i naturskadeforsikringsloven som trådte i kraft i 2025, er i strid med Grunnloven § 97 og § 105, Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) og EØS-avtalen artikkel 31 og 61.
(4)Påstandene ble endret allerede i tingretten og er senere klargjort og forenklet i anken til Høyesterett. Nå er påstandene disse: «1. If Skadeförsäkring AB (publ), Tryg Forsikring A/S, Gjensidige Forsikring ASA og Fremtind Forsikring AS er ikke forpliktet til å overføre sin andel av overskuddet fra naturskadeforsikring i skadeårganger med overskudd. 2. If Skadeförsäkring AB (publ), Tryg Forsikring A/S, Gjensidige Forsikring ASA og Fremtind Forsikring AS er ikke forpliktet til å dekke sin andel av underskuddet fra naturskadeforsikring i skadeårganger med underskudd fra egen naturskadekapital. 3. At skadepoolen etablert etter naturskadeforsikringsforsikringsloven § 4 første ledd i skadeårganger med underskudd dekker underskuddsandelen til forsikringsselskaper som er medlemmer av skadepoolen, men som ikke har egen naturskadekapital, vil utgjøre ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 og støtten kan ikke iverksettes. Alternativt (til påstandene 1 og 2): 1. Pliktene for If Skadeförsäkring AB (publ), Tryg Forsikring A/S, Gjensidige Forsikring ASA og Fremtind Forsikring AS til å overføre sin andel av overskuddet fra naturskadeforsikring i skadeårganger med overskudd, samt å dekke sin andel av underskuddet fra naturskadeforsikring i skadeårganger med underskudd fra egen naturskadekapital, er rettsstridige.»
(5)Påstandene er knyttet til den særskilte ordningen for naturskadeforsikring som er etablert i naturskadeforsikringsloven med forskrifter. For sammenhengens skyld peker jeg på noen hovedtrekk i lovgivningen:
(6)Etter naturskadeforsikringsloven § 1 er ting som er forsikret mot brann, automatisk forsikret også mot naturskade. De forsikringsselskapene som tilbyr brannforsikring, er etter § 4 pålagt å delta i en felles skadepool – Norsk naturskadepool – som fastsetter en felles premierate for naturskadedekningen, og som utligner naturskadeerstatningene mellom selskapene. Dette innebærer at de deltakende selskapene oppnår samme relative årsresultat fra denne delen av virksomheten.
(7)Som følge av tidligere års overskudd hadde saksøkerne ved utgangen av 2023 samlet opparbeidet naturskadekapital på omtrent 7,8 milliarder kroner. Kapitalen «tilhører» selskapene og teller med ved beregningen av deres egenkapital, men er bundet til «utelukkende» å brukes til fremtidige naturskader, se naturskadeforsikringsforskriften § 41. Avkastningen på kapitalen er ikke bundet.
(8)Ved lovendringen i 2022, som trådte i kraft 1. januar 2025, ble naturskadeforsikringsloven § 4 med forskrifter endret. Det etableres nå et eget naturskadefond som forvaltes av Norsk naturskadepool. Fondet skal bygges opp ved at de deltakende selskapene i skadeårganger med overskudd «skal … overføre sin andel av overskuddet til poolens naturskadekapital». På den andre siden skal de deltakende selskapene i år med underskudd få dekket dette fra skadepoolen så langt fondet har midler.
(9)Loven § 4 fjerde ledd inneholder en særregel, som i forarbeidene omtales som en overgangsordning. Den gjelder for selskaper som har opparbeidet egen naturskadekapital ved tidligere års overskudd, slik saksøkerne har. Disse selskapene har ikke krav på dekning av underskudd fra skadepoolen før dens naturskadekapital har nådd en størrelse på fire milliarder kroner. Derfor må disse selskapene i en tid fremover dekke sine underskudd selv, fra egen opparbeidet naturskadekapital. På nærmere vilkår gjelder det samme dersom skadepoolens naturskadekapital senere faller under tre milliarder kroner. Siktemålet er å bygge opp skadepoolens naturskadekapital og å bygge ned selskapenes naturskadekapital.
(10)Formålet med lovendringen er i forarbeidene beskrevet slik, se Prop. 62 L (2021–2022) side 6: «Formålet med ordningen er at skadepoolens naturskadekapital skal vokse i år med overskudd, og at selskapene skal kunne trekke på naturskadekapitalen i år med underskudd. Forslaget vil bidra til å sikre at naturskadekapitalen som bygges opp, og avkastningen den genererer, blir brukt til å dekke naturskader. I tillegg vil det føre til mer likeverdige konkurransevilkår mellom forsikringsselskapene.»
(11)I søksmålet gjør saksøkerne blant annet gjeldende at den ordningen som lovendringen etablerer, innfører åpen forskjellsbehandling mellom etablerte og nye aktører i skadeforsikringsmarkedet. Nye aktører får, hevdes det, et konkurransefortrinn ved at de i en tid fremover får dekket sine underskudd fra skadepoolens naturskadekapital som alle selskapene har bidratt til oppbyggingen av, mens etablerte aktører må dekke sine underskudd fra egen naturskadekapital.
(12)Partene har opplyst at 2025 var et underskuddsår. Fordi skadepoolen da ikke hadde opparbeidet noen naturskadekapital, måtte alle selskapene dekke sine – utlignede – underskudd selv.
(13)Staten påsto at søksmålet måtte avvises. Oslo tingrett avsa kjennelse 13. januar 2025 med denne slutningen: «1. Sak nr. 24-068507TVI-TOSL/05 avvises. 2. Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige), If Skadeförsäkring Ab (publ) (IF), Tryg Forsikring A/S (Tryg) og Fremtind Forsikring AS (Fremtind) dømmes til i fellesskap å betale 138 750 – etthundreogtrettiåttetusen syvhundreogfemti – kroner i sakskostnader til Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet, innen 14 – fjorten – dager fra kjennelsen er forkynt.»
(14)Tingretten kom til at vilkårene i tvisteloven § 1-3 ikke var oppfylt. Påstandene gjaldt ikke rettskrav, med unntak av én påstand som manglet aktualitet.
(15)Forsikringsselskapene anket, og Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 1. juli 2025 med denne slutningen: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Gjensidige Forsikring ASA, If Skadeförsäkring Ab (publ), Tryg Forsikring A/S og Fremtind Forsikring AS, én for alle og alle for én, 27 750 – tjuesyvtusensyvhundreogfemti – kroner til staten ved Justis- og beredskapsdepartementet innen to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.»
(16)Lagmannsretten tok ikke stilling til om søksmålet gjaldt rettskrav, men mente at saksøkerne ikke hadde et reelt behov for å få kravene avgjort overfor staten i den formen de var fremsatt. Lagmannsretten pekte særlig på at de for selskapene negative virkningene av lovendringen ennå ikke hadde inntrådt.
(17)Forsikringsselskapene har anket videre til Høyesterett, hvor de som nevnt har forenklet søksmålspåstandene sine. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 11. desember 2025 at anken skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum. Partenes syn på saken
(18)De ankende partene – If Skadeförsäkring AB (publ), Gjensidige Forsikring ASA, Fremtind Forsikring AS og Tryg Forsikring A/S – har i hovedsak gjort gjeldende:
(19)De rettskravene påstandene reflekterer, er helt konkrete og ikke abstrakte. Påstand 1 og 2 beskriver visse plikter selskapene mener de ikke er underlagt, mens påstand 3 beskriver et konkret forbud mot iverksettelse.
(20)Søksmålet er dessuten aktuelt fordi pliktene og forbudet gjelder nå. Selve eksistensen av de nye reglene forrykker konkurransen i markedet. Det er uansett sannsynlig at de omtvistede rettsvirkningene vil inntre om kort tid, og domstolene har alt nødvendig faktum for å kunne avgjøre saken.
(21)Den reelle uenigheten står mellom forsikringsselskapene og staten, med den følge at staten må kunne saksøkes. Det er staten som har pålagt selskapene å overføre midler til et annet rettssubjekt, og som har iverksatt den ordningen iverksettelsesforbudet gjelder for. Et søksmål mot Norsk naturskadepool, hvor saksøkerne har mer enn 70 prosent av stemmene på årsmøtet, vil ikke være egnet til å løse tvisten.
(22)De ankende partene har fremsatt denne påstanden: «1. Saken fremmes til behandling i tingretten. 2. If Skadeförsäkring AB (publ), Gjensidige Forsikring ASA, Fremtind Forsikring AS og Tryg Forsikring A/S tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
(23)Ankemotparten – staten ved Justis- og beredskapsdepartementet – har i hovedsak gjort gjeldende:
(24)Søksmålet gjelder ikke rettskrav, men i realiteten krav om at en lov er i strid med trinnhøyere regler uten noe konkret, foreliggende faktum. Søksmålet mot staten som lovgivende reguleringsmyndighet legger opp til en abstrakt prøving av fremtidige forhold.
(25)Søksmålet mangler dessuten aktualitet. Det er uklart når og hvordan pliktene vil inntreffe. Reglene saksøkerne påberoper seg, inneholder ulike terskler som innebærer at de konkrete belastningene selskapene påføres og faktum ellers, har betydning. Saken blir derfor vesentlig bedre opplyst senere. Saksøkerne har ikke påvist noen ulemper allerede nå.
(26)Staten kan ikke saksøkes bare fordi saksøkerne er uenige i en lov Stortinget har gitt, når loven regulerer forholdet mellom private parter. Staten kan bare saksøkes dersom tilsynsmyndigheten har truffet vedtak, noe den ikke har gjort. Ellers er Norsk naturskadepool rett saksøkt.
(27)Staten har fremsatt denne påstanden: «1. Anken blir forkasta. 2. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet blir tilkjend sakskostnadar.» Mitt syn på saken Rettslige utgangspunkter
(28)Lagmannsretten har avvist saken fra tingretten fordi den ikke hører under domstolene. Ved anke har Høyesterett da full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav a.
(29)Søksmål skal avvises fra domstolene dersom vilkårene i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt. Ordlyden er denne: «Det kan reises sak for domstolene om rettskrav. Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»
(30)Vurderingen knyttes derfor til tre kriterier: Gjenstanden for søksmålet må være et «rettskrav». Dette må i tillegg ha tilstrekkelig «aktualitet» og «tilknytning» til partene, slik at saksøkeren har et reelt behov for avklaring.
(31)I utgangspunktet bedømmes kriteriene hver for seg. Men det er ikke noe skarpt skille mellom dem. De henger sammen og kan gjensidig påvirke hverandre. Det må derfor gjøres en samlet helhetsvurdering, særlig i tvilsomme grensetilfeller, og da «først og fremst opp mot behovet for å få avgjort av domstolene det kravet som er fremmet», se HR-2021-417-P Acer I avsnitt 124.
(32)Jeg ser først på i hvilken grad kriteriene er oppfylt hver for seg, før jeg gjør den samlete vurderingen. Rettskrav Kriteriet
(33)Begrepet rettskrav omfatter krav eller påstand om at noen på grunn av gjeldende rettsregler har rett eller plikt til å gjøre eller unnlate en handling. Som det står i lovforarbeidene, vil det generelt «være adgang til å få dom for et rettighets- eller pliktforhold», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 364. I den nevnte Acer I-kjennelsen er det sagt slik i avsnitt 122: «Et søksmål må i utgangspunktet knytte seg til et bestemt faktum og gjelde et nærmere definert og omtvistet rettsspørsmål mellom sakens parter som avgjøres ut fra rettsregler. En part kan derfor for eksempel ikke få dom for hvordan en rettsregel generelt er å forstå.»
(34)Rettskravbegrepet må derfor avgrenses mot det som stikkordsmessig gjerne omtales som «abstrakte rettsforhold», se proposisjonen side 142. De er kjennetegnet av å mangle tilknytning til et konkret faktisk forhold eller til tilstrekkelig konkretiserte rettsfølger. Påstanden må som det klare utgangspunkt uttrykke rettsvirkningen, se HR-2024-2043-U Optime Subsea avsnitt 10. Konkret vurdering – påstand 1 og 2
(35)Disse påstandene går ut på at saksøkerne «ikke [er] forpliktet» til å overføre visse overskudd (nr. 1) og å dekke visse underskudd (nr. 2). Dette peker mot et regulært rettighets- og pliktforhold med klare rettsvirkninger dersom kravene fører frem.
(36)Påstandene er også, slik jeg ser det, knyttet til et bestemt, konkretisert faktum. De beskriver tilstrekkelig klart i hvilke faktiske situasjoner forsikringsselskapene mener de ikke er forpliktet.
(37)Staten har innvendt at kravene likevel er for abstrakte, fordi de i realiteten gjelder krav om at pliktene i naturskadeforsikringsloven § 4 er i strid med regler av høyere rang. Dette er jeg ikke enig i.
(38)De påberopte reglene i Grunnloven, EMK og EØS-avtalen er forsikringsselskapenes rettsgrunnlag for deres krav om ikke-forpliktelse. Hvilke rettsregler søksmålet aktualiserer, har imidlertid ikke betydning ved avgjørelsen av om søksmålet skal fremmes til behandling eller ikke. Det er tilstrekkelig at kravene bygger på rettsregler.
(39)Ankeutvalget vurderte dette på samme måte i HR-2022-486-U Discovery. Lagmannsretten hadde der forstått saksøkernes påstand slik at den «i realiteten» gjaldt spørsmålet om en lovbestemmelse var i strid med et EØS-direktiv. Utvalget skriver i avsnitt 15: «Ankeutvalget forstår på sin side Discovery-selskapenes påstand slik at det kreves dom for at Medietilsynet mangler kompetanse til å vedta pålegg som i korthet hindrer eller vanskeliggjør distribusjonen av selskapenes pengespillreklame til Norge. Rettsgrunnlaget for kravet er at kringkastingsloven § 4-7 første ledd må vike for AMT-direktivet. Søksmålet vil derfor avklare et offentligrettslig kompetanseforhold, noe som er et rettskrav etter tvisteloven § 1-3 første ledd, jf. …»
(40)Staten har i tillegg innvendt at de fremsatte kravene er abstrakte fordi det faktum påstandene beskriver, ennå ikke har inntrådt, og fordi søksmålet er rettet mot staten. Disse anførslene finner jeg det mest hensiktsmessig å drøfte senere, under kriteriene aktualitet og partstilknytning.
(41)Så langt konkluderer jeg med at påstand 1 og 2 utgjør rettskrav. Konkret vurdering – påstand 3
(42)Denne påstanden går i korthet ut på at skadepoolen, slik den er etablert i naturskadeforsikringsloven § 4, «vil utgjøre ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen artikkel 61 og støtten kan ikke iverksettes».
(43)Det kan ikke kreves dom for at en rettsregel er brutt. Det er likevel ikke avgjørende at rettsgrunnlaget nevnes i påstanden, hvis det fremgår hvilken rettsfølge som påberopes, se HR-2018-1463-U Talma sameby avsnitt 39.
(44)Påstand 3 viser til EØS-avtalen artikkel 61 som rettsgrunnlag. Men påstanden presiserer også den virkningen som påberopes, nemlig at det saksøkerne mener er ulovlig statsstøtte, «kan ikke iverksettes». Dette er tilstrekkelig for at også denne påstanden uttrykker et rettskrav.
(45)Her viser jeg også til forarbeidene til støtteprosessloven. Der står det at tvisteloven åpner for at private kan gå til søksmål «med påstand om at en støtteordning ikke kan iverksettes», se Prop. 212 L (2020–2021) punkt 10.2.3 på side 64.
(46)Også påstand 3 utgjør derfor et rettskrav. Aktualitet Kriteriet
(47)I dette kriteriet ligger at det må foreligge «en rettsusikkerhet som saksøkeren har behov for å avklare nå», se HR-2023-1044-A fjellova avsnitt 71. Det må med andre ord ikke dreie seg om et fremtidig rettsspørsmål som saksøkeren ennå ikke har noe reelt behov for å få avklart.
(48)I saker hvor det skal treffes vedtak, vil kravet til aktualitet i mange tilfeller ikke være oppfylt før vedtak er truffet, se den nevnte Discovery-kjennelsen avsnitt 21–24. Som det fremgår der, vil domstolenes grunnlag for prøvingen gjerne være dårligere før vedtak er truffet.
(49)På det rettsområdet vi her er, kan vedtak bli truffet etter finanstilsynsloven § 4-1. Finanstilsynet kan pålegge forsikringsselskapene og Norsk naturskadepool å rette ulovlige forhold. De partene som får et slikt pålegg, kan reise søksmål mot staten om gyldigheten av klagevedtaket, se § 5-2.
(50)I denne saken har forsikringsselskapene reist søksmål om et rettighets- og pliktforhold, ikke om tilsynsmyndighetenes kompetanse til å treffe vedtak. Jeg kan ikke se at eksistensen av tilsynsordningen gir direkte veiledning ved vurderingen av dette søksmålets aktualitet. Men som jeg kommer tilbake til, vil muligheten for et alternativt søksmål kunne ha betydning i den samlete helhetsvurderingen.
(51)Den nærmere vurderingen av om søksmålet som her er anlagt, har tilstrekkelig aktualitet, mener jeg særlig bør bygge på disse momentene: Sannsynligheten for at den situasjonen påstandene beskriver vil oppstå og i tilfelle om hvor lang tid, hvilket behov saksøkerne har for forhåndsavklaring, og i hvilken grad domstolsbehandlingen hindres eller vanskeliggjøres ved at søksmålet behandles allerede nå. Konkret vurdering – påstand 1 og 2
(52)De pliktene som følger av naturskadeforsikringsloven § 4, og som søksmålet angriper, er i kraft. Men de situasjonene påstandene beskriver, har ennå ikke oppstått. De vil først oppstå etter at det har vært et overskuddsår (nr. 1) og deretter et underskuddsår (nr. 2).
(53)Jeg mener sannsynligheten for at det om kort tid vil komme et overskuddsår, er høy. Året 2025 var et underskuddsår. Men det følger av naturskadeforsikringsforskriften § 22 at premieraten skal fastsettes årlig slik at de samlete premieinntektene «over tid» svarer til kostnadene. Dette kan tilsi at det snart vil komme et overskuddsår. En fremlagt oversikt over perioden 2006–2024 viser at de fleste årene har vært overskuddsår, og at det ofte har kommet et overskuddsår etter et underskuddsår. Det vil ta noe lenger tid før det etter et overskuddsår kommer et underskuddsår, men også dette vil med stor sannsynlighet skje.
(54)Saksøkerne har begrunnet behovet for forhåndsavklaring med behovet for kapitalplanlegging, med komplikasjonene et etteroppgjør vil skape, og med det de mener er inntrufne konkurransevridningseffekter.
(55)Jeg legger ikke vekt på behovet for kapitalplanlegging. Det er ikke nærmere forklart hvilke ulemper rettsusikkerheten skaper for saksøkerne i så måte. De må uansett planlegge for underskuddsår.
(56)Derimot er jeg enig med saksøkerne i at de komplikasjonene et etteroppgjør vil skape, har vekt. Et slikt oppgjør vil omfatte en hel bransje og kan etter omstendighetene dekke flere årsoppgjør. Jeg legger også vekt på at endringene i naturskadeforsikringsloven har til formål å påvirke konkurransesituasjonen i skadeforsikringsmarkedet. Slike endringer kan ha inntrådt allerede før de situasjonene påstandene beskriver, har oppstått. Samlet sett er det derfor behov for forhåndsavklaring, selv om behovet neppe kan karakteriseres som svært sterkt.
(57)Staten har anført at domstolsbehandlingen vanskeliggjøres om søksmålet behandles nå, noe også lagmannsretten bygget på.
(58)Jeg er ikke enig i det. De pliktene forsikringsselskapene angriper i søksmålet, fremgår direkte av loven. Oppgaven til Norsk naturskadepool er i denne sammenheng begrenset til å beregne det beløpet hvert selskap årlig skal innbetale og eventuelt få utbetalt.
(59)Jeg kan heller ikke se at de rettslige vurderingene i særlig grad vanskeliggjøres ved at søksmålet behandles nå. Riktignok ville det vært en fordel om det forelå erfaring som viste hvilke utslag loven faktisk får. Men disse vil være relativt oversiktlige, blant annet i lys av erfaringene med ordningen slik den var. I tillegg kan det gå mange år før de samlete virkningene av loven har inntrådt, og det kan ikke kreves at saksøkerne først om mange år kan anlegge søksmål. Påstand 1 må uansett anses å ha blitt tilstrekkelig aktuell straks det første overskuddsåret er et faktum, og da vil saken neppe være særlig bedre opplyst enn den er nå.
(60)Samlet sett mener jeg derfor at behovet for forhåndsavklaring gir kravene aktualitet, samtidig som ulempene ved å behandle søksmålet allerede nå, må anses relativt små. Konkret vurdering – påstand 3
(61)Denne påstanden mener jeg klart har tilstrekkelig aktualitet.
(62)Jeg forstår forsikringsselskapene slik at de i søksmålet anfører – pretenderer – at den beskrevne ordningen i naturskadeforsikringsloven § 4 er en ny støtteordning, slik begrepet er definert i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA) protokoll 3. Fordi støtteordningen ikke er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), anfører selskapene at den er i strid med blant annet de nevnte reglene, og at det derfor har gjeldt et iverksettelsesforbud helt siden ordningen ble vedtatt og satt i kraft.
(63)Når disse pretensjonene legges til grunn, noe domstolene i denne sammenhengen må gjøre, er aktualitetskravet oppfylt. Tilknytning på saksøktesiden Kriteriet
(64)Det klare utgangspunktet er at søksmål om et rettighets- og pliktforhold må rettes mot motparten i forholdet, det vil si den som saksøkeren hevder å ha en rett overfor eller ikke å være forpliktet overfor. En mer avledet interesse enn den motpartforholdet gir, «vil som et utgangspunkt ikke være tilstrekkelig», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 365–366.
(65)Men lovforarbeidene åpner for unntak. I Høyesteretts praksis er det noen eksempler på at søksmål er fremmet mot staten, selv om staten ikke er motpart i rettighets- og pliktforholdet.
(66)I HR-2018-1463-U Talma sameby reiste en svensk sameby søksmål mot staten med påstand om at samebyen hadde reindriftsrett i enkelte områder. Pretensjonen var at lovreguleringen hadde innskrenket samebyens ervervede tingsrettslige rettigheter gjennom inngrep som hadde virkning som ekspropriasjon uten vederlag. Ankeutvalget fremmet saken og skriver i avsnitt 28: «Staten står bak dette pretenderte inngrepet i egenskap av reguleringsmyndighet, og det gjøres gjeldende at en dom i samebyens favør må få konsekvenser for reguleringen. Ankeutvalget ser det i utgangspunktet slik at staten er en naturlig saksøkt i et slikt søksmål, uavhengig av hvem som måtte være den reelle eier av de aktuelle områdene.»
(67)Ankeutvalget la vekt på uttalelser i lovforarbeidene, som ble forstått slik at de «bygger på en forutsetning om at svenske reindriftssamer ved søksmål skal kunne få prøvd om reguleringen krenker deres privatrettslige rettigheter». Dette kunne «naturlig» skje ved fastsettelsessøksmål mot staten, se avsnitt 32.
(68)Avgjørelsen er et stykke på vei fulgt opp i HR-2021-1429-A Saarivouma, hvor en påstand om «enerett til reindrift» i to områder ble fremmet i søksmål mot staten. Men der ble påstanden forstått slik at den gjaldt statens myndighetsutøvelse, nærmere bestemt om det var hjemmel i lovgivningen til å nekte samebyen tilgang til områdene, se avsnitt 68 og 75.
(69)I denne sammenhengen nevner jeg også HR-2023-1044-A fjellova. Der ble et søksmål fra to kommuner med påstand om at fjellova får anvendelse på statens grunn i Nordland og Troms, fremmet. Høyesterett fant det «klart» at staten var rett saksøkt fordi det er staten «som har anført at kommunene ikke er berettiget å oppnevne fjellstyre, og som har myndigheten til å sanksjonere eventuelle oppnevnelser», se avsnitt 85.
(70)Eksemplene på søksmål som er fremmet mot staten selv om staten ikke påstås å være motpart i rettighets- og pliktforholdet, er derfor få, spesielle og helt konkret begrunnet. Langt på vei er disse søksmålene dessuten forstått, eller kan forstås, som søksmål om rekkevidden av statens myndighet etter lovgivningen.
(71)Slik jeg ser det, må det påvises et helt særegent behov hvis et søksmål om et rettighets- og pliktforhold skal kunne fremmes mot staten uten at staten hevdes å være motpart i forholdet. Det er ikke tilstrekkelig at staten – det vil si Stortinget – har gitt en lov som saksøkeren mener må vike for andre rettsregler. Det klare utgangspunktet er at slike søksmål må rettes mot den saksøkeren mener er motpart i rettighetsforholdet. Konkret vurdering – påstand 1 og 2
(72)Motpart i det rettighets- og pliktforholdet disse påstandene omhandler, er Norsk naturskadepool, som er et eget rettssubjekt. Det er skadepoolen saksøkerne krever at de verken er forpliktet til å overføre sine andeler av overskudd til (nr. 1) eller å dekke sine andeler av underskudd overfor (nr. 2). Utgangspunktet er derfor, slik staten har anført, at søksmålet ikke kan rettes mot staten, men må rettes mot skadepoolen.
(73)Det særskilte i denne partskonstellasjonen er imidlertid at skadepoolen er opprettet av staten og i praksis kontrollert av saksøkerne. I kraft av sin samlete størrelse kontrollerer saksøkerne etter det opplyste mer enn 70 prosent av stemmene på årsmøtet, se naturskadeforsikringsforskriften § 10 andre ledd. Håndteringen av et søksmål mot skadepoolen ligger innenfor årsmøtets myndighetsområde, se § 10 første ledd.
(74)Deltakerne på årsmøtet skal riktignok utøve sine oppgaver «i samsvar med de interesser poolen skal ivareta etter naturskadeforsikringsloven og forskriften her», se § 18 første ledd. Det er likevel ikke til å komme bort fra at interessene i et søksmål mellom saksøkerne og skadepoolen i realiteten vil være sammenfallende. Et søksmål mellom disse partene gir da intet godt grunnlag for å avklare rettskravene.
(75)Jeg har derfor forståelse for saksøkernes anførsel om at den reelle uenigheten her står mellom saksøkerne – de selskapene som har opparbeidet egen naturskadekapital – og staten, som har etablert den særskilte ordningen for blant annet å endre konkurranseforholdene i markedet. Denne spesielle situasjonen tilsier etter min mening at saksøkerne i dette tilfellet vil ha et helt særegent og reelt behov for å saksøke staten som reguleringsmyndighet, for på den måten å kunne oppnå den rettsavklaringen de er ute etter. Konkret vurdering – påstand 3
(76)Denne påstanden mener jeg klart har tilstrekkelig tilknytning til staten. Saksøkerne pretenderer at staten gir det de hevder er statsstøtte til skadepoolmedlemmer uten egen naturskadekapital. For et krav om at denne statsstøtten ikke kan iverksettes, vil staten være rett saksøkt. Samlet vurdering
(77)Som jeg nevnte innledningsvis, må det også gjøres en samlet helhetsvurdering, særlig i tvilsomme grensetilfeller. I lys av det jeg har kommet til, er det ikke nødvendig å gjøre denne helhetsvurderingen for påstand 3. Den må fremmes. Men for påstand 1 og 2 må det gjøres en slik vurdering.
(78)Sentralt i denne vurderingen står, som jeg nevnte, «behovet for å få avgjort av domstolene det kravet som er fremmet», se HR-2021-417-P Acer I avsnitt 124. I den forbindelse peker jeg også på lovformålet i tvisteloven § 1-1 første ledd, som ikke bare er å ivareta den enkeltes behov for å få løst sine tvister, men også «samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene», se også Acer I-avgjørelsen avsnitt 140, 162 og 186. Det har derfor betydning i hvilken grad søksmålet vil kunne tjene en rettsavklarende funksjon, og da særlig veid opp mot hensynet til å få saken avgjort i en hensiktsmessig behandlingsform.
(79)Slik jeg ser det, aktualiserer påstand 1 og 2 et rettsavklarende behov, og da for en hel bransje. Den mest hensiktsmessige måten å få avgjort dette i domstolene på, er, som jeg har beskrevet, i et søksmål mot staten. Det er vanskelig å se for seg en annen hensiktsmessig måte å få kravene behandlet på.
(80)Som jeg også var inne på, vil søksmål mot staten kunne reises etter at tilsynsmyndighetene har gitt et pålegg om retting. Men dette forutsetter at saksøkerne på forhånd har brutt en plikt som tilsynsmyndighetene mener de har etter loven. Mitt syn er at saksøkerne ikke bør henvises til å begå slikt brudd for å få sin sak prøvd for domstolene, se HR-2018-1463-U Talma sameby avsnitt 35, selv om lovbruddet her ikke kan sanksjoneres før etter at et pålegg er brutt. I en situasjon hvor domstolsbehandlingen ikke vil lide særlig mye av å skje før et eventuelt lovbrudd er begått, og heller ikke før betalingspliktene har oppstått, mener jeg saksøkerne samlet sett har et reelt behov for å få fremmet kravene i dette søksmålet nå.
(81)Når behovet for rettsavklaring er så vidt sterkt og de alternative behandlingsformene såpass lite hensiktsmessige, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at også påstand 1 og 2 skal fremmes til behandling. Konklusjon og sakskostnader
(82)Jeg har kommet til at søksmålet – og da alle de tre påstandene saksøkerne har fremsatt – skal fremmes til behandling i tingretten. Det er da ikke nødvendig å gå inn på den alternative påstanden saksøkerne har fremsatt.
(83)Saksøkerne har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 andre ledd. Det er ikke grunnlag for å frita staten for ansvaret etter § 20-2 tredje ledd.
(84)For behandlingen i tingretten og lagmannsretten har saksøkerne fremsatt krav på dekning av salær til prosessfullmektigen på henholdsvis 213 700 kroner og 141 500 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift og rettsgebyr, slik at kravene til sammen er 451 884 kroner. De tilkjennes som rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
(85)For Høyesterett har saksøkerne fremsatt krav på dekning av salær på 1 417 475 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift og rettsgebyr. Kravet er høyt for en sak som har vært forhandlet over to dager i Høyesterett. Det dekker arbeid i 245,5 timer til en gjennomsnittlig timepris på nesten 5 800 kroner. Riktignok er anken skrevet med sikte på skriftlig behandling i ankeutvalget, og det har også vært en prosessuell tvist under saksforberedelsen. Men saksøkerne har vært bistått av samme prosessfullmektig som i tidligere instanser, hvor statens innvendinger i det vesentlige var de samme. Spørsmålene for Høyesterett og rettskildetilfanget er ikke ekstraordinært omfattende eller komplisert.
(86)Jeg har derfor kommet til at salærkravet er høyere enn nødvendig og rimelig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Timesatsene er høye sett i sammenheng med tidsbruken, og det har vekt at det i lovforarbeidene er gitt «klare signaler» om at kostnadsnivået i sivile saker skal reduseres, se HR-2023-1128-A avsnitt 99.
(87)Ut fra en samlet vurdering fastsettes nødvendige salærkostnader til 1 million kroner. Med tillegg av merverdiavgift og rettsgebyr tilkjennes derfor 1 257 884 kroner for behandlingen i Høyesterett. For alle instanser blir beløpet 1 709 768 kroner.
(88)Jeg stemmer for denne
(89)Dommer Østensen Berglund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(90)Dommer Sivertsen: Likeså.
(91)Dommer Hellerslia: Likeså.
(92)Dommer Bull: Likeså.
(93)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne