(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav g. Spørsmålet er om en realkausjon må trekkes inn i vurderingen av om en bank har plikt til å avslå kundens lånesøknad etter finansavtaleloven § 5-4.
(2)A tok i februar 2023 opp et lån i Bank Norwegian, som er en filial av NOBA Bank Group AB (publ). Lånet var et annuitetslån på 600 000 kroner med en løpetid på 60 måneder til effektiv rente på 10,52 prosent. Låneavtalen besto av et eksigibelt gjeldsbrev, alminnelige lånevilkår og standardiserte europeiske opplysninger om forbrukerkreditt.
(3)A misligholdt lånet, og banken sendte 22. mai 2024 betalingsoppfordring og varsel om tvangsfullbyrdelse. Ny oppfordring ble sendt 4. november 2024 med oppdatert krav på 576 853,31 kroner og betalingsfrist 18. november 2024.
(4)Den 22. november 2024 fremsatte banken begjæring om utlegg. A kom med innsigelser som ble avvist av namsmannen. Han klaget til Nord-Troms og Senja tingrett, som i kjennelse 7. oktober 2025 ikke tok klagen til følge.
(5)A anket til Hålogaland lagmannsrett, som 20. februar 2026 avsa kjennelse med denne slutningen: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 9 750 – nitusensjuhundreogfemti – kroner til Bank Norwegian, En Filial Av Noba Bank Group Ab (publ) Nuf innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»
(6)A har anket kjennelsen videre til Høyesterett og påstått at den skal oppheves. Han anfører at lagmannsretten har tolket begrepet «gjeld» i utlånsforskriften § 6 for snevert, når pantet i boligen hans stilt til fordel for HC Property AS er holdt utenfor. Pantet inngår i vurderingen av om lånesøknaden skulle vært avslått etter finansavtaleloven § 5-4. Han gjør videre gjeldende at banken har brutt kredittvurderingsplikten etter finansavtaleloven § 5-2 ved ikke å undersøke økonomien hos arbeidsgiveren HC Property AS.
(7)Bank Norwegian, En Filial Av Noba Bank Group Ab (publ) Nuf har ikke gitt tilsvar.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder den generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel. Den anførselen kan utvalget prøve, se tvisteloven § 30-6 bokstav c.
(9)Finansavtaleloven § 5-4 har, under overskriften «avslagsplikt», denne ordlyden i første ledd første punktum: «Kredittyteren kan inngå kredittavtale med en kunde som er forbruker, bare dersom det på grunnlag av kredittvurderingen er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne til å oppfylle forpliktelsene på den måten som kreves etter de tilbudte vilkårene.»
(10)I korthet må derfor kreditt avslås hvis forbrukeren mangler «tilstrekkelig kredittevne». I den forbindelse etablerer finansavtaleforskriften § 5-1 femte ledd en såkalt «trafikklysmodell», hvor rød kategori beskrives slik i nr. 3: «risikoen for at kunden ikke kan overholde sine forpliktelser etter avtalen, er vurdert som ikke akseptabel, eller kunden antas å ikke kunne håndtere en vesentlig økning av renten, eventuelt ikke uten vesentlige økonomiske omdisponeringer.»
(11)Ved brudd på avslagsplikten skal kundens forpliktelser etter avtalen «lempes så langt det er rimelig», se finansavtaleloven § 5-5 andre ledd.
(12)Lagmannsretten har i sin vurdering bygget på utlånsforskriften § 6, som fastslår at kundens samlede gjeld ikke kan overstige fem ganger årsinntekten. Forskriften er gitt med hjemmel i finansforetaksloven. Lagmannsretten tolket § 6 slik at «gjeld» må forstås som kundens personlige låneforpliktelser. Sikkerhet som kunden – A – har stilt i sin bolig uten personlig ansvar (realkausjon) ble dermed ikke ansett som gjeld i forskriftens forstand. Av den grunn kom lagmannsretten til at realkausjonen ikke skal tas i betraktning i vurderingen av om banken hadde plikt til å avslå lånesøknaden.
(13)Ankeutvalget mener denne tolkningen av finansavtaleloven § 5-4 er for snever. Det er riktignok relevant å se hen til utlånsforskriftens regler, men utvalget kan ikke se at forskriftens grenser uten videre er avgjørende ved tolkningen av «tilstrekkelig kredittevne» i § 5-4.
(14)Bankens avslagsplikt skal etter § 5-4 avgjøres «på grunnlag av kredittvurderingen». Det følger av finansavtaleloven § 5-2 andre ledd at kredittvurderingen skal bygge på «tilstrekkelige og relevante opplysninger» som er tilgjengelige om «kundens inntekt, eiendeler, utgifter og andre økonomiske forpliktelser». Kredittvurderingen – og dermed også vurderingen av om lånesøknaden må avslås – skal med andre ord være bred og inkludere alle opplysninger som er «relevante» for innvilgelsen av kreditten.
(15)Ankeutvalget nevner også finansavtaleloven § 6-1, hvor det står at kredittyteren skal gjøre kredittvurdering også av kausjonister, herunder realkausjonister. Dette gjelder selv om kausjonisten bare er subsidiært ansvarlig for kreditten. Avslagsplikten i § 5-4 gjelder tilsvarende, se § 6-1 femte ledd.
(16)Etter ankeutvalgets syn kan kundens økonomi etter omstendighetene påvirkes vesentlig av en realkausjon dersom og når den ender i eller trues av tvangsrealisasjon av kundens eiendel. For eksempel kan kundens utgifter da øke, særlig om realisasjonen gjelder kundens bolig eller andre nødvendighetsobjekter. At kunden i et slikt tilfelle har regressrett mot den som realkausjonen er stilt til fordel for, vil ofte ha begrenset betydning fordi regresspersonen forutsetningsvis allerede er i mislighold. Dette innebærer at det ved vurderingen av om kunden har «tilstrekkelig kredittevne» etter § 5-4 andre ledd, er relevant å ta i betraktning at kunden har stilt realkausjon i en av sine eiendeler.
(17)Lagmannsretten har derfor tolket finansavtaleloven § 5-4 første ledd uriktig ved å bygge på at det i vurderingen av om banken hadde avslagsplikt for den aktuelle kreditten, ikke er relevant å ta i betraktning den sikkerheten A hadde stilt til tredjemann i boligen sin (realkausjon). Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves etter tvisteloven § 29-23 fjerde ledd andre punktum, jf. tredje ledd, jf. § 30-3 første ledd.
(18)Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på As særskilte anførsel knyttet til finansavtaleloven § 5-2.
(19)A har krevd dekket sakskostnader. Kravet er ikke spesifisert. Selvprosederende parter kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid dersom dette har vært «særlig omfattende» eller det «ellers måtte være utført av en prosessfullmektig», se tvisteloven § 20-5 første ledd siste punktum og HR-2024-307-U avsnitt 15–16. Ankeutvalget kan ikke se at noen av disse vilkårene er oppfylt. A får derfor bare dekket ankegebyret på 8 070 kroner.
(20)Kjennelsen er enstemmig.