(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens domfellelse for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd, for ruspåvirket kjøring. Grunnlaget for tiltalen av 13. august 2024 lyder slik: «Mandag 3. juni 2024 kl. 20.30 i Granstangen i Oslo førte han en Audi S8 med kjennemerke ZZ00000 til tross for at han var påvirket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende middel. Blodprøve tatt av ham kl. 21.34 samme dag viste at han var påvirket av alkohol, amfetamin og N-desmetyldiazepam tilsvarende over 1,2 promille.»
(2)Oslo tingrett avsa 27. juni 2025 dom hvor tiltalte ble frifunnet. Tingretten fant at A ikke hadde utvist skyld.
(3)Påtalemyndigheten anket dommen. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Borgarting lagmannsrett avsa 3. mars 2026 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1966, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd, til fengsel i 18 – atten – dager og bot på 10 000 – titusen – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. 2. A dømmes til tap av føreretten i 2 – to – år. Tida føreretten har vært midlertidig tilbakekalt, kommer til fradrag i tapstida. Han må avlegge full ny førerprøve som vilkår for gjenerverv av føreretten.»
(4)A har anket til Høyesterett ved usignert erklæring 22. mars 2026. Ankeerklæringen oppga ingen ankegrunn. Hans forsvarer innga støtteskriv 16. april 2026, hvor det fremgår at anken gjelder saksbehandlingen, lovtolkningen og straffutmålingen.
(5)Det er i korte trekk anført at domsgrunnene er mangelfulle knyttet til uaktsomhetsvurderingen. Lagmannsretten har ikke vurdert betydningen av at A forsikret seg om at han ikke var påvirket ved å teste seg, hvordan A følte seg, og om det var noe ved kjøringen som skulle tilsi at A burde forstått at han var påvirket. Det anføres å være lovtolkningsfeil når lagmannsretten ikke har tatt med i vurderingen at A tok en promilletest som viste at han ikke var påvirket.
(6)Under straffutmålingen anføres at fengselsstraffen skulle ha vært gjort betinget på grunn av lang saksbehandlingstid, og at den utviste skyld er i det nedre sjiktet. Tapstiden bør av samme grunner settes kortere.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt merknader hvor det i korte trekk anføres at anken er mangelfull og inngitt for sent, og må avvises. Det vises til at anken ikke er signert, og at ankegrunnene i støtteskrivet er inngitt etter ankefristens utløp. Subsidiært anføres at det er klart at anken ikke kan føre frem, og at anken bør nektes fremmet.
(8)Ved oversendelsen fra Riksadvokaten er det vedlagt en signert versjon av den opprinnelige ankeerklæringen.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum kan anke som gjelder forhold siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Ankenektelse må i slike tilfeller begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(10)Med det resultatet ankeutvalget er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om anken skal avvises, jf. straffeprosessloven § 318 andre ledd.
(11)Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte 3. juni 2024 førte motorvogn i ruspåvirket tilstand, og at han i det minste burde ha forstått at han hadde inntatt berusende eller bedøvende middel og ikke lovlig kunne kjøre.
(12)Ved vurderingen av tiltaltes subjektive skyld, skriver lagmannsretten følgende: « I blodprøvene ble det påvist 5,120 mikromol amfetamin per liter blod. 3,600 mikromol amfetamin per liter blod tilsvarer alkoholpromille på 1,2. Ruspåvirkningen av amfetamin var dermed klart høyere enn alkoholpromille på 1,2. I blodprøvene ble det også påvist 0,23 promille alkohol og en liten konsentrasjon benzodiazepiner. Ulike rusmidler kan virke sammen på ulike måter. I denne saken er det den høye konsentrasjonen av amfetamin som er avgjørende. Lagmannsretten er ikke i tvil om at påvirkningen av amfetamin har vært betydelig og klart dominerende i det samlede bildet. Uavhengig av hvordan A fikk narkotikaen i seg, må rusvirkningen natta før ha vært svært kraftig og merkbar. Dette tilsier at A i det minste burde forstått at han var påvirket av andre berusende eller bedøvende midler enn alkohol. Det samme følger av As tilstand den kvelden han ble stoppet av politiet og innbrakt for blodprøver og klinisk test. Legen som foretok den kliniske testen, konkluderte med at A var ‘moderat påvirket’.»
(13)Tiltalte har anført at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle og hindrer prøving av uaktsomhetsvurderingen. Det er vist til at lagmannsretten ikke har vurdert at han ved å teste seg forsikret seg om at han ikke var påvirket, hvordan han følte seg, og om det var noe ved kjøringen som skulle tilsi at han burde forstått at han var påvirket.
(14)Denne anførselen kan ikke føre frem. Det avgjørende er om det er bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har utvist nødvendig skyld. I denne saken innebærer det en vurdering av om tiltalte burde ha forstått at han var påvirket av andre berusende eller bedøvende midler enn alkohol. Lagmannsretten har i bevisvurderingen først og fremst lagt vekt på resultatet av blodprøvene og den kliniske testen av tiltalte som ble gjennomført av lege samme kveld, herunder at påvirkningen av amfetaminet, som var dominerende i rusbildet, må ha vært kraftig og merkbar for ham. Lagmannsrettens domsgrunner er da tilstrekkelige etter straffeprosessloven § 40 første og fjerde ledd, og de etterlater heller ingen tvil om at beviskravet og kravet til uaktsomhet er korrekt forstått og anvendt.
(15)Tiltalte anfører videre at det er lovtolkningsfeil ved uaktsomhetsvurderingen når lagmannsretten ikke har tatt med i vurderingen at A tok en promilletest som viste at han ikke var påvirket.
(16)Lagmannsretten har gjengitt tiltaltes anførsel om at han blåste i et alkometer som viste en alkoholpromille under 0,2 før han kjørte bil den aktuelle ettermiddagen. Lagmannsretten fant imidlertid, hensett til den kliniske testen og blodprøvene som viste at påvirkningen av amfetamin var «betydelig og klart dominerende i det samlede bildet», at det ikke var tvil om at tiltalte merket rusvirkningen av amfetamin på en slik måte at han burde forstått at han ikke lovlig kunne kjøre.
(17)Ankeutvalget kan ikke se at det foreligger noen lovtolkningsfeil ved at tiltaltes anførte bruk av testen ikke er tillagt avgjørende vekt i vurderingen.
(18)Anførslene knyttet til saksbehandlingen ved domsgrunnene og lovtolkningen kan på denne bakgrunn klart ikke føre frem. Utvalget kan heller ikke se at disse ankegrunnene reiser prinsipielle spørsmål, og dette er heller ikke anført.
(19)Tiltalte har også anket over straffutmålingen og den utmålte tapstiden, og han har anført at den totale saksbehandlingstiden burde lede til at straffen gjøres betinget og tapstiden settes ned.
(20)Det har tatt lang tid fra den ruspåvirkede kjøringen fant sted 3. juni 2024, til saken nå blir endelig avgjort. Dette skyldes særlig at tingrettens første dom ble opphevet. Det har ellers ikke vært liggetid eller svak fremdrift av betydning.
(21)Hovedregelen ved ruspåvirket kjøring ved promille over 1,2 er bot og ubetinget fengsel, etter praksis i 21 til 36 dager. Lagmannsretten har satt utgangspunktet til 21 dager og dessuten redusert straffen ytterligere til 18 dager som følge av belastningen ved den totale saksbehandlingstiden. Det skal meget sterke grunner til for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel, jf. blant annet Rt-2012-1258 avsnitt 15. Ankeutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre straffen betinget.
(22)Tapstiden for føreretten er fastsatt i tråd med tapforskriften § 3-2 nr. 3 andre ledd, som sier at tapstiden «skal» settes til «minst 2 år» i et tilfelle som det foreliggende. Tapstiden er satt til minimumslengden på 2 år.
(23)Anken over reaksjonsfastsettelsen kan etter dette klart ikke føre frem, og anken reiser på dette punkt heller ikke prinsipielle spørsmål.
(24)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.