(1)Saken gjelder spørsmål om samvær etter barnelova.
(2)B (far) og A (mor) er tidligere ektefeller. De har datteren C, født 00.00.2017, sammen. B og A gikk fra hverandre i 2020. C ble etter samlivsbruddet boende hos mor. Partene inngikk rettsforlik i desember 2021, som gikk ut på at C skulle ha fast bosted hos mor og ukentlige overnattingssamvær med far.
(3)Partene fulgte rettsforliket frem til 19. januar 2024. Mor stanset da samværet og begrunnet dette med at C skulle ha fortalt at far hadde dyttet henne. B fremmet 1. mars 2024 sak for Trøndelag tingrett med krav om delt bosted og delt foreldreansvar for C. A tok til motmæle i tilsvar 18. mars 2024 og gjorde gjeldende at det ikke forelå særlige grunner til å endre det som fulgte av rettsforliket fra 2021.
(4)Etter at samvær hadde vært gjenopptatt en periode, ble det på nytt stanset av mor i april 2024. Samværsstansen ble begrunnet i at C skulle ha fortalt at hun hadde blitt lugget av far i dusjen under samvær, og at hun som en følge av dette hadde vondt i hodet.
(5)Trøndelag tingrett avsa 18. juni 2024 midlertidig avgjørelse om samvær for B med et begrenset omfang og med støttet tilsyn. Det ble gjennomført 11 samvær med slikt tilsyn.
(6)Tingretten oppnevnte en psykolog som sakkyndig i medhold av barnelova § 61 første ledd nr. 3. Den sakkyndige avga endelig rapport 19. august 2024. Barnesakkyndig kommisjon vurderte at rapporten hadde så alvorlige mangler at den i begrenset grad kunne bidra til sakens opplysning. Etter dette ble psykologspesialist D oppnevnt som ny sakkyndig. Barnesakkyndig kommisjon hadde ikke vesentlige merknader til hennes rapport, som forelå 17. januar 2025.
(7)Trøndelag tingrett avsa 20. mars 2025 dom med slik domsslutning: «1. A skal ha foreldreansvar alene for C, født 00.00.2017. 2. C, født 00.00.2017, skal ha fast bosted hos A. 3. C, født 00.00.2017, skal ikke ha samvær med B. 4. B forbys, uten samtykke fra A, å reise ut av Norge sammen med C, født 00.00.2017, til 20. mars 2027. 5. B betaler 187 388 – etthundreogåttisjutusentrehundreogåttiåtte – kroner til A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.»
(8)B anket spørsmålene om foreldreansvar, fast bosted, samvær og utreiseforbud til lagmannsretten. Anken ble senere begrenset til å gjelde spørsmålet om samvær. A gjorde prinsipalt gjeldende at tingrettens avgjørelse om at det ikke skal være samvær med far, opprettholdes. Subsidiært gjorde hun gjeldende at det bør være et begrenset samvær.
(9)Lagmannsretten besluttet at det ikke skulle oppnevnes sakkyndig for lagmannsretten etter barnelova § 61 nr. 3.
(10)Frostating lagmannsrett avsa 9. oktober 2025 dom med slik domsslutning: «1. B ha slikt samvær med C f. 00.00.17: Hver onsdag fra kl. 1600 til 1800 i fire uker, deretter Hver onsdag ettermiddag fra skoleslutt og i fire timer. Fra februar 2026: hver onsdag ettermiddag fra skoleslutt og i fire timer og lørdag i oddetallsuker fra kl. 10:00 til kl. 18:00. Fra mai 2026: hver onsdag ettermiddag fra skoleslutt og i fire timer og annenhver helg fra lørdag kl. 10:00 til søndag kl. 18:00. Fra august 2026: hver onsdag etter middag fra skoleslutt og i fire timer og annenhver helg fra fredag etter skoleslutt til søndag kl. 18:00. 2. Det skal være støttet tilsyn under samværene med inntil 32 timer. Ved de første fire samværene skal tilsynsfører delta under hele samværet. Deretter skal tilsynsfører delta ved samværets start og avslutning. Fra januar 2026 deltar tilsynsfører ved samværets start, inntil én time pr. gang. 3 Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»
(11)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
(12)Som saksbehandlingsfeil anføres at retten har forsømt sin plikt til selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. tvisteloven § 11-4.
(13)Det er feil når lagmannsretten konkluderer med at det ikke er tilstrekkelige bevis for at far har utsatt barnet for «vold», og lagmannsretten har lagt til grunn en for snever forståelse av hva som er vold/mishandling av betydning for samværsspørsmålet. Lagmannsrettens vurdering av bevisene er for generell, og dette henger sammen med feil lovforståelse. Lagmannsretten har videre lagt for stor vekt på at far ikke er straffedømt for vold.
(14)Det er flere feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse, og lagmannsretten skulle ikke satt til side vurderingen fra sakkyndig D av psykologfaglige forhold ved samværet med far.
(15)Det er også anket over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse når det gjelder fastsettelsen av kostnadene for tingretten.
(16)A har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt l. Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. 2. A tilkjennes sakskostnader for Høyesterett. Subsidiært l. Anken over tingrettens dom forkastes. 2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten og for Høyesterett.»
(17)B har tatt til motmæle. Det anføres at det ikke er noen feil ved saksbehandlingen, og at saken ikke reiser prinsipielle spørsmål.
(18)Anken gjelder i realiteten i stor grad lagmannsrettens konkrete bevisbedømmelse. Lagmannsretten har hatt all nødvendig dokumentasjon tilgjengelig, og saken ble forsvarlig behandlet.
(19)Det foreligger ingen feil ved lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnadene for tingretten.
(20)B har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt Anken nektes fremmet. Subsidiært: Anken forkastes. I begge tilfeller: B tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»
(21)Høyesteretts ankeutvalg viser til at utvalget kan oppheve en avgjørelse dersom det foreligger feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav c, eller utvalget av andre grunner enstemmig finner det klart at det er grunnlag for opphevelse, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d. Anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4.
(22)Ankeutvalget bemerker at tingretten og lagmannsretten har vurdert saken grunnleggende forskjellig. Tingretten kom til at det ikke i det hele tatt skulle være samvær for far, mens lagmannsretten har fastsatt samvær med et omfang som etter en opptrappingsperiode vil ligge opp mot definisjonen av «vanlig samvær» i barnelova § 43 andre ledd.
(23)Tingretten bygde i stor grad på vurderingen fra den rettsoppnevnte sakkyndige. For lagmannsretten var det ikke oppnevnt sakkyndig, men den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, psykologspesialist D, avga forklaring som sakkyndig vitne. Lagmannsretten fant for sin del «grunn til å legge mindre vekt på» vurderingene fra den sakkyndige.
(24)Ett sentralt spørsmål i saken er om far tidligere har utøvd vold overfor barnet og mor, og i tilfelle hvilken betydning dette skal ha for vurderingen av samværsspørsmålet. Både tingretten og lagmannsretten tar i denne sammenheng utgangspunkt i grunnregelen i barnelova § 48 første ledd om at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Begge instanser fremhever også bestemmelsen i § 48 andre ledd, som lyder slik: «Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»
(25)Lagmannsretten peker på at det «ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold eller overgrep skal legges til grunn, men det må foreligge forhold som underbygger påstanden». Dette er riktig rettslig utgangspunkt, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) side 56.
(26)Tingrettens dom inneholder omfattende drøftelser av de faktiske forholdene som retten bygger på. Drøftelsene innledes med et sitat av den redegjørelsen for sakens bakgrunn som gis i erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten. Her beskrives flere hendelser der far skal ha utøvd vold eller fremsatt trusler overfor mor, i mange tilfeller mens barnet skal ha vært til stede. Det fremgår at mor flere ganger har anmeldt far til politiet, men dette har ikke ledet til noen straffereaksjon. Ved én anledning ble det tatt ut tiltale, men far ble frifunnet ved straffesak i tingretten.
(27)I redegjørelsen beskrives vold overfor barnet ved to anledninger: «Den 26.01.2024 stoppet mor samværene mellom C og far. Mors versjon: På grunn av at C fortalte at far hadde dyttet henne i brystet, og hun fikk vondt og ville ikke til far. Mor tok C til fastlegen, ved X medisinske senter, der C til legen fortalte at pappa hadde dyttet henne i brystet, at hun fikk vondt, og at hun hadde falt bakover. Hun fortalte at hun var redd for pappa og at hun ikke ville på det neste samværet. Fastlegen sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten. Fars versjon: Mor saboterer og lyver. Den 01.04.2024 fortalte C at far hadde lugget henne i dusjen, hun fortalte dette først til sin venninne, så til mor. Fars versjon: Mor lyver. Mor stoppet samværene. Far oppsøkte C 1–2 ganger på skolen, og de snakket sammen. Men beskrivelser fra skolen var at C virket ukomfortabel og ville si minst mulig.»
(28)Det hevdes altså at far ved ett tilfelle skal ha dyttet barnet i brystet, og ved en annen anledning skal han ha lugget henne.
(29)Tingretten fremhever at redegjørelsen fra den sakkyndige er basert på «dokumenter og komparenter» og gir uttrykk for at den «finner fremstillingen dekkende». I sin videre drøftelse uttaler tingretten blant annet: «Retten har vektlagt den sakkyndiges vurdering om at hun vurderer at C fremviser atferd lik barns som man sikkert vet at har vært utsatt for traumer, og det at den sakkyndige vurderer at far fremstår uten empati. Dette har retten sett opp mot de opplysninger som foreligger i saken om fysisk og psykisk vold, herunder de avspilte lydopptak.»
(30)Tingretten må forstås slik at den har funnet at de hendelsene som beskrives, er tilstrekkelig underbygget til at de må legges til grunn ved vurderingen av samværsspørsmålet. Lagmannsretten uttaler på sin side at den «mener det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at B har utsatt C for vold, og at det heller ikke er risiko for at han vil gjøre det i framtida».
(31)Om de to tilfellene der det er spørsmål om vold mot barnet, uttaler lagmannsretten følgende: «Far bestrider at han noen gang har utsatt datteren for vold, men utelukker ikke at hun kan ha beskrevet en episode hvor [det] var utfordringer knyttet til å få på C sko/klær i yttergangen og episode der han har gredd håret hennes i forbindelse med vasking av hår. Barnevernet har gjennomført flere samtaler med C, uten at dette har gitt holdepunkter for at far har utsatt C for vold. I samtale 13. april 2024 bekrefter C først at hun har blitt lugget. Deretter spør hun barneverntjenesten hva det betyr ‘å lugge’. Når barneverntjenesten viser C at det betyr å dra i håret, svarer hun nei på at dette har skjedd. Deretter – når barnevernet opplyser at de er blitt fortalt at C har blitt lugget av far – bekrefter C at så har skjedd. Barnevernet har også tatt opp spørsmålet om C har blitt dyttet av far, men dette har C ikke bekreftet. Barnevernets samtaler med C gir etter lagmannsrettens syn ikke grunn for å tro at hun har blitt utsatt for vold. Lagmannsretten utelukker ikke at det kan ha oppstått situasjoner der C har fått vondt, for eksempel når håret gres, men samlet sett er det ikke holdepunkter for [at] far har utsatt henne for vold. Opplysningene om vold har kommet via mor. C har ikke uttalt seg om vold til andre, uten at mor først har fortalt at C har fortalt henne om det. Lagmannsretten mener det ikke kan legges til grunn at mor bevisst snakker usant eller at hun bevisst forsøker å påvirke C til å si dette, men lagmannsretten finner det sannsynlig at mor har feiltolket ting C har fortalt.»
(32)Lagmannsretten synes å legge avgjørende vekt på at barnet, slik lagmannsretten oppfatter det, ikke har fortalt om voldshandlinger til barneverntjenesten, og at opplysningene om vold er kommet «via mor». Lagmannsretten kommenterer ikke at det i den beskrivelsen som gis av den sakkyndige for tingretten, blant annet fremkommer at C har fortalt om dytting til fastlegen, og at hun først fortalte om luggingen til en venninne.
(33)Tingretten uttaler i denne sammenheng blant annet: «Om Cs sårbarheter viser retten til at jenta i 2024 har fortalt om minst to vanskelig erfaringer alene med far med dytting og lugging av henne i desember 2023 og i april 2024. Hun har fortalt om dette til barnevernstjenesten, fastlege, til mor og til datteren til mors venninne ...»
(34)Lagmannsretten klargjør ikke hvorfor den vurderer hendelsesforløpet annerledes enn tingretten.
(35)Lagmannsrettens drøftelse av vold som det hevdes at far har begått overfor mor mens barnet har vært til stede, er kortfattet. Retten skriver: «Forholdet mellom B og A har til tider vært turbulent og A har ved to anledninger anmeldt B for vold. I tillegg har hennes arbeidsgiver anmeldt B ved en anledning. Ingen av anmeldelsene har ført til noen strafferettslig reaksjon. I dom fra Trøndelag tingrett av 2. desember 2021 ble B frikjent for trusler og vold, blant annet på grunn av A egen beskrivelse av hva som hadde skjedd. Selv om det er strengere beviskrav for domfellelse i straffesaker, mener lagmannsretten anmeldelsene mot B ikke gir grunnlag for å hevde at det foreligger en risiko for at han vil utsette datteren for vold.»
(36)Slik ankeutvalget ser det, gir lagmannsrettens drøftelse samlet ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om retten har anvendt barnelova § 48 andre ledd på riktig måte. Selv om lagmannsretten tidligere i dommen har vist til bestemmelsen, knytter den ikke sine vurderinger til denne. Som ankeutvalget har fremhevet ovenfor, er det avgjørende om påstander om vold er tilstrekkelig underbygget – det gjelder ikke krav om sannsynlighetsovervekt.
(37)Lagmannsretten kommenterer ikke at barnelova § 48 andre ledd også fremhever hensynet til barnets psykiske helse. Dersom det er tilstrekkelige holdepunkter for at far har begått vold overfor mor mens barnet har vært til stede, må det tillegges vekt ved vurderingen etter denne bestemmelsen.
(38)Etter dette er ankeutvalget kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves fordi det er mangler ved avgjørelsen som hindrer prøving av anken over lovanvendelsen, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav c, jf. § 29-21 andre ledd bokstav c.
(39)Opphevelsen må også omfatte lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnadene for tingretten og lagmannsretten.
(40)Utvalget finner grunn til å kommentere sakskostnadene for tingretten. Om disse uttaler lagmannsretten: «Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at partene skal bære egne sakskostnader også for tingretten.»
(41)Denne begrunnelsen er utilstrekkelig. For det første har lagmannsretten ikke kommentert betydningen av at Bs påstand for lagmannsretten gikk ut på at han skulle «tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten». Sakskostnadene for tingretten var altså ikke nevnt i påstanden. For det andre har lagmannsretten ikke kommentert betydningen av at saken for tingretten, i tillegg til samvær, også omfattet fast bosted, foreldreansvar og utreiseforbud.
(42)Når lagmannsrettens dom oppheves, må A anses å ha vunnet saken for Høyesterett og har i utgangspunktet krav på dekning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter utvalgets syn foreligger likevel tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita B for ansvar for sakskostnadsansvar for Høyesterett, jf. § 20-2 tredje ledd. I foreldretvister er terskelen for å anvende dette unntaket lavere enn i de fleste andre sakstyper, jf. HR-2025-2589-U avsnitt 12 med videre henvisninger. Høyesteretts avgjørelse innebærer ikke at samværsspørsmålet er endelig avgjort.
(43)Dommen er enstemmig.