(1)Saken gjelder straff for handlinger begått i forbindelse med to demonstrasjoner ved Israels ambassade i Oslo i mai 2024.
(2)A, født 00.00.1992, er tiltalt for overtredelse av straffeloven § 155 om vold mot offentlig tjenesteperson (post I), straffeloven § 156 andre ledd om forulemping av offentlig tjenesteperson (post II), samt to overtredelser av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 om plikt til å følge pålegg fra politiet (post III a og b).
(3)Tiltalen gjelder forhold begått under demonstrasjoner ved Israels ambassade i Oslo den 8. og 15. mai 2024.
(4)Post I og III a gjelder demonstrasjonen 8. mai 2024. Grunnlaget er i korte trekk at A ca. kl. 12.35 i Parkveien 35 i Oslo unnlot å etterkomme politiets pålegg om å flytte seg til oppmerket plass for demonstrasjon utenfor Israels ambassade, og at hun i den forbindelse slo politibetjent B med et demonstrasjonsskilt, idet B forsøkte å flytte henne til den oppmerkede plassen.
(5)Post II og III b gjelder demonstrasjonen 15. mai 2024. Grunnlaget er i korte trekk at A ca. kl. 17.00 i Parkveien 35 i Oslo unnlot å etterkomme politiets pålegg om å flytte seg til oppmerket plass, og at hun på samme sted til samme tid sa «hore» til politibetjent C som førte henne til oppmerket demonstrasjonsplass.
(6)Oslo tingrett avsa 25. mars 2025 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1992, frifinnes.»
(7)Påtalemyndigheten anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 5. mai 2025.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa 14. januar 2026 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 155, straffeloven § 156 annet ledd og politiloven § 30 nr. 1 jf. § 5 (to tilfeller), alt sammenholdt med straffeloven § 79 første ledd bokstav a, til samfunnsstraff i 30 – tretti –timer, med en gjennomføringstid på 120 – etthundreogtjue – dager. Den subsidiære fengselsstraffen er 24 – tjuefire – dager.»
(9)A har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Hun har i korte trekk anført at lagmannsrettens domfellelse for forholdene i post I, II og III bygger på uriktig rettsanvendelse i strid med hennes ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Domfellelsen innebærer et uforholdsmessig inngrep. Dette gjelder særlig i lys av at A ble utsatt for ulovlig frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5. De to frihetsberøvelsene faller ikke inn under de tillatte grunnlagene i artikkel 5 nr. 1 bokstav b eller c. Straffutmålingen er i alle tilfeller for streng. Saken reiser uavklarte spørsmål av betydning for andre saker.
(10)Påtalemyndigheten har inngitt merknader. Det anføres i korte trekk at det er klart at anken ikke vil føre frem og at den bør nektes fremmet. Lagmannsrettens dom bygger på riktig lovanvendelse. Det var ikke uforholdsmessig å reagere med straff mot forholdene beskrevet i post I, II og III. Det har heller ikke skjedd noen ulovlig frihetsberøvelse. Den utmålte straffen er proporsjonal og ikke for streng. Saken reiser ikke spørsmål med behov for ytterligere avklaring.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder forhold siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten. Anken kan da bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell ankenektelse må begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum. Lovanvendelsesanken
(12)Anken over lovanvendelsen er i hovedsak begrunnet med at tiltaltes opptreden under de to demonstrasjonene 8. og 15. mai 2024 er vernet av ytrings- og demonstrasjonsfriheten.
(13)Lagmannsretten har konkludert med at vilkårene for straffansvar er oppfylt for samtlige poster i tiltalen, og at politiets inngrep under demonstrasjonene i form av pålegg, maktbruk, pågripelse, innbringelse og etterfølgende straffereaksjon, ikke utgjør noen krenkelse av tiltaltes ytrings- og demonstrasjonsfrihet etter EMK.
(14)Lagmannsretten har først tatt stilling til skyldspørsmålet under de enkelte tiltalepostene, for deretter å gjøre en samlet vurdering av om tiltaltes ytrings- og demonstrasjonsfrihet likevel er til hinder for bruk av straff.
(15)Tiltalen post I gjelder overtredelse av straffeloven § 155 om vold mot offentlig tjenesteperson. Lagmannsrettens flertall fant det bevist at tiltalte under demonstrasjonen den 8. mai 2024 «forsettlig slo uniformert politibetjent B i overarmen med et demonstrasjonsskilt, idet politibetjent B forsøkte å flytte henne til oppmerket plass for demonstrasjon utenfor Israels ambassade». Flertallet var «ikke i tvil om at volden påvirket/hindret politibetjenten i hennes tjenestehandling, og at tiltalte var klar over dette». B hadde et skarpladd våpen som hun måtte beskytte, slik at det også oppsto en farlig situasjon da tiltalte gikk mot kroppen hennes.
(16)Etter ankeutvalgets syn er det klart at det beskrevne rammes av straffeloven § 155, og at anken over lagmannsrettens lovanvendelse på dette punktet ikke vil føre frem. Det er ikke fremholdt noe rettskildemessig grunnlag for å tolke voldsbegrepet i § 155 snevrere der volden begås mot politiet i forbindelse med deltakelse i demonstrasjoner. Voldelig opptreden under en ellers fredelig demonstrasjon nyter som et klart utgangspunkt heller ikke vern etter Grunnloven § 101 andre ledd eller EMK artikkel 11.
(17)Tiltalen post II gjelder overtredelse av straffeloven § 156 andre ledd om forulemping av offentlig tjenesteperson. Lagmannsrettens flertall fant det bevist at tiltalte under demonstrasjonen 15. mai 2025 forulempet politibetjent C under eller på grunn av hans tjenesteutføring ved å si «hore» til ham. Av lagmannsrettens bevisvurdering fremgår det at skjellsordet ikke var sagt «ut i luften», men forsettlig var rettet mot politibetjent C. Tiltalte var utvilsomt klar over at skjellsordet ble fremsatt på grunn av eller under politibetjentens utføring av tjenesten.
(18)Ut fra lagmannsrettens bevisresultat er det ikke tvilsomt at tiltaltes handlemåte rammes av § 156 andre ledd. Lagmannsrettens lovanvendelse er riktig, og ankeutvalget finner det klart at anken ikke vil føre frem. Det gjelder ikke noe krav om at forulempingshandlingen påvirket utføringen av fornærmedes tjenestehandling. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at upopulære tjenestehandlinger møtes med hets og forulemping, og å opprettholde offentlige tjenestepersoners autoritet og derved respekten for samfunnsoppgavene de utfører, jf. HR-2023-2392-A avsnitt 20 og 25. Ankeutvalget kan ikke se at politiets forutgående håndtering av tiltalte eller av demonstrasjonen for øvrig, gjør at EMK artikkel 10 og 11 er til hinder for domfellelse for dette forholdet etter en isolert vurdering.
(19)Tiltalen post III bokstav a og b gjelder overtredelser av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 om nektelse av å etterkomme politiets pålegg ved de to demonstrasjonene.
(20)Under post III bokstav a, som gjelder demonstrasjonen 8. mai 2024, fant lagmannsrettens flertall det bevist at tiltalte ikke straks etterkom politiets pålegg om å flytte demonstrasjonen til oppmerket sted. Politiet ga muntlig pålegg om dette, innholdet ble forstått og tiltalte unnlot forsettlig å etterkomme dette. Pålegget gikk ut på «straks» å flytte seg til oppmerket plass, og ble brutt før tiltalte «til slutt – etter å ha argumentert høylytt og agitert mot pålegget og etter å ha blitt geleidet bort av politibetjenter fra en tilkalt patrulje – synes å bevege seg i retning av oppmerket demonstrasjonsplass».
(21)Lagmannsrettens flertall har slik ankeutvalget ser det, bygget på korrekt lovanvendelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5. Flertallet har lagt til grunn at betydningen av «straks» vil bero på de konkrete omstendighetene, og at det i situasjoner som ordensmessig sett er kompliserte og uoversiktlige må kreves at den pålegget gis til, etterkommer dette raskt og uten gjentatte innvendinger. Tiltalte ble klart også gitt tilstrekkelig tid til å innrette seg etter pålegget.
(22)Også lovanvendelsen under tiltalen post III bokstav b er riktig. Lagmannsrettens flertall fant det bevist at det under demonstrasjonen 15. mai 2024 ble gitt pålegg om flytte seg fra en høyde i Slottsparken til oppmerket demonstrasjonsplass «med det samme», og at tiltalte høylytt motsatte seg dette og ble stående foran innsatsleder og argumentere mot pålegget, mens andre demonstranter innrettet seg.
(23)Lagmannsrettens flertall vurderer deretter om tiltaltes demonstrasjons- og forsamlingsfrihet er til hinder for domfellelse etter tiltalen. Det er ikke omtvistet at kravet til lovhjemmel og legitimt formål i EMK artikkel 11 nr. 2 er oppfylt. Lagmannsrettens flertall konstaterer dette, og foretar deretter en grundig forholdsmessighetsvurdering basert på retningslinjer gitt i rettspraksis, jf. for eksempel HR-2023-604-A avsnitt 38. Domspremissene viser at flertallet har gjort en helhetlig vurdering av arten av demonstrasjonen, tiltaltes handlemåte og graden av forstyrrelser, holdt opp mot politiets samlede inngrep og tiltak før, under og etter demonstrasjonen. Ankeutvalget finner det klart at vurderingen er basert på riktige rettslige utgangspunkter.
(24)Ankeutvalget føyer til at det for handlingen i tiltalen post I, straffeloven § 155 om vold mot offentlig tjenesteperson, trolig kan reises spørsmål om vernet om demonstrasjonsfriheten i EMK artikkel 11 nr. 1 overhodet kommer til anvendelse, da bestemmelsen bare beskytter «fredelige forsamlinger». Ankeutvalget har i alle tilfeller ikke funnet praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) som gir støtte for at en demonstrants egne voldshandlinger rettet mot offentlige tjenestepersoner under en ellers fredelig demonstrasjon ikke kan møtes med en straffereaksjon som den som er idømt i saken her, se til sammenligning Gülcü mot Tyrkia, avsnitt 116, hvor den utmålte straffen mot en mindreårig på flere års fengsel ikke var forholdsmessig. Det er uansett til tiltaltes fordel når lagmannsretten har vurdert inngrepene som følge av tiltaltes voldsbruk i lys av EMK artikkel 11, men lagt vekt på den særskilte årsaken til inngrepene under den helhetlige forholdsmessighetsvurderingen.
(25)Ved den konkrete forholdsmessighetsvurderingen av demonstrasjonen 8. mai 2024 har lagmannsrettens flertall konkludert med at forstyrrelsen av vaktholdet rundt ambassaden, som er sikkerhetsmessig utsatt, var tilsiktet og ikke ubetydelig. Demonstrasjonen var ikke varslet i tråd med politiloven § 11, noe som vanskeliggjorde politiets tilrettelegging av demonstrasjonene og adekvat dialog.
(26)Lagmannsrettens flertall har deretter foretatt en konkret vurdering av politiets pålegg og innledende maktbruk, og funnet denne forholdsmessig. Den etterfølgende pågripelsen ble besluttet umiddelbart etter tiltaltes voldsutøvelse mot politibetjent B. Grunnlaget var skjellig grunn til mistanke om vold mot politibetjent, og pågripelse var antatt påkrevd for å hindre siktede i å begå ny straffbar handling. Tiltalte ble løslatt etter 3 timer og 20 minutter. Flertallet la til grunn at frihetsberøvelsen kunne hjemles i straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 eller i § 173 første ledd.
(27)Ankeutvalget kan ikke se feil ved flertallets konkrete lovanvendelse på dette punkt. Ankeutvalget finner det videre klart at pågripelse i en situasjon som den foreliggende ligger innenfor rammene av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b og c, og at politiets samlede inngrep mot tiltalte under demonstrasjonen 8. mai 2024 ligger innenfor rammene av EMK artikkel 10 og 11.
(28)Demonstrasjonen 15. mai 2024 var noe mer omfattende. Lagmannsrettens flertall har vurdert forholdsmessigheten av pålegget og den innledende beskjedne maktbruken fra politiet. Den har videre vurdert innbringelsen av tiltalte denne dagen, som hadde hjemmel i politiloven § 8 nr. 2. Innbringelsen skjedde etter at tiltalte hadde forulempet politibetjenten ved å rope skjellsord. Hun ble løslatt etter 3 timer og 17 minutter. Flertallet la til grunn at det «klart [var] skjellig grunn til å frykte for forstyrrelser av den alminnelige ro og orden», herunder er det vist til erfaringen med tiltalte fra uken i forveien, samt de gjentatte forsøkene på å nærme seg ambassaden denne dagen. Forulempingen av politibetjenten besto i et sjikanøst personangrep mot vedkommende i en opphetet situasjon, uten noen karakter av legitim maktkritikk. Politibetjenten opptrådte på sin side ikke provoserende i forkant av forulempingen.
(29)Ankeutvalget finner det klart at også denne innbringelsen ligger innenfor rammene av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b og c, og at politiets samlede inngrep mot tiltalte under demonstrasjonen 15. mai 2024 ligger innenfor rammene av EMK artikkel 10 og 11.
(30)Endelig har lagmannsrettens flertall korrekt lagt til grunn at inngrep i demonstrasjonsfriheten gjennom bruk av straff krever «particular justifications» – eller «særlig gode grunner», jf. HR-2025-1238-A avsnitt 41 og HR-2023-604-A avsnitt 41, begge med videre henvisninger. I lys av at den idømte straffen i dette tilfellet i hovedsak er en reaksjon på overtredelsen av straffeloven § 155, finner ankeutvalget det klart at heller ikke den idømte straffen er uforholdsmessig eller i strid med EMK artikkel 10 og 11. Anken over straffutmålingen
(31)Lagmannsretten utmålte en samlet straff på samfunnsstraff i 30 timer med en gjennomføringstid på 120 dager.
(32)Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i at det bærende for straffen er overtredelsen av straffeloven § 155, der det etter fast rettspraksis som et klart utgangspunkt skal reageres med ubetinget fengsel. Overtredelsene av straffeloven § 156 og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, er tillagt vekt som skjerpende momenter i den samlede utmålingen, jf. eksempelvis HR-2024-144-U.
(33)Etter en konkret vurdering har lagmannsretten funnet grunn til å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel fordi det foreligger tilstrekkelig spesielle og tungtveiende grunner som tilsier bruk av samfunnsstraff. Ankeutvalget finner det klart at heller ikke anken over straffutmålingen vil føre frem. Oppsummering
(34)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.