(1)Saken gjelder anke over dom i sak om medvirkning til grov narkotikaovertredelse, jf. straffeloven § 232 andre ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf. § 15.
(2)Påtalemyndigheten har tiltalt A for flere narkotikalovbrudd. Tiltalens post I a til e gjelder fem overtredelser av straffeloven § 232 andre ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf. § 15. Samlet er A tiltalt for medvirkning til innførsel og oppbevaring av til sammen noe over 1 272 kilo hasj.
(3)Oslo tingrett avsa 16. oktober 2025 dom hvor A ble frifunnet for tiltalens post I e. Han ble dømt for de øvrige fire overtredelsene i tiltalens post I, samt en annen narkotikaovertredelse. Når det gjaldt tiltalens post I a fant tingretten bevist at A hadde medvirket til innføring av 100 kilo hasj, ikke 654,9 kilo slik det fremgikk av grunnlagsbeskrivelsen. Straffen ble satt til fengsel i ni år og seks måneder. Dommen gjaldt også to andre tiltalte.
(4)Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I e, samt straffutmålingen. Straffutmålingsanken omfattet mengden narkotika A hadde befatning med under tiltalens post I a.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 20. mars 2026 dom hvor A ble funnet skyldig i tiltalens post I e. Påtalemyndighetens anke ble også tatt til følge når det gjaldt mengden narkotika i tiltalens post I a. Den samlede straffen ble satt til fengsel i tretten år.
(6)A har anket til Høyesterett. Det er anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og saksbehandlingen. Anken over lovanvendelsen er rettet mot lagmannsrettens anvendelse av reglene om beviskrav. Det er anført at lagmannsretten ikke har anvendt beviskravet korrekt hverken for tiltalens post I a eller post I e. Til straffutmålingen er det anført at straffen er for streng. Det er pekt på at lagmannsrettens utgangspunkt er for høyt og at det ikke er grunnlag for å skjerpe straffen som følge av høy styrkegrad, slik lagmannsretten har gjort. Saksbehandlingsanken er ikke begrunnet. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom oppheves og at anken henvises.
(7)Påtalemyndigheten har anført at anken ikke bør tillates fremmet.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet for tiltalens post I e i tingretten, men domfelt for denne posten i lagmannsretten. A har ankerett for denne tiltaleposten. Ankeretten omfatter også straffutmålingen, der post I e inngår. Dette innebærer at anken for så vidt gjelder post I e bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at den ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankenektelse må i et slikt tilfelle begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(9)Ankeretten omfatter ikke anken over lovanvendelsen for tiltalens post I a. Anken kan derfor ikke fremmes uten samtykke av Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(10)Tiltalte har ved sin forsvarer anført at lagmannsretten ikke har anvendt bevisreglene korrekt, og at dette har hatt betydning for dommens innhold.
(11)Ankeutvalget bemerker at straffeskyld må være bevist utover enhver rimelig tvil. Ved vurderingen av om beviskravet er oppfylt, må retten gå frem på en betryggende måte, i lys av det strenge beviskravet som gjelder på strafferettens område. Det bør ikke søkes etter bekreftelse på en forhåndsoppfatning om at tiltalte er skyldig, men vurderes om bevisene kan forstås slik at tiltalte er uskyldig. Hvis tiltaltes uskyld fremstår som en realistisk mulighet ut fra det samlede bevisbildet, må tiltalte frifinnes, jf. HR-2025-458-A avsnitt 23–28.
(12)Lagmannsrettens flertall har funnet det bevist «utover enhver rimelig tvil» at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalegrunnlaget for post I e, og at han har handlet med forsett. Formuleringen – «utover enhver rimelig tvil» – viser at flertallet har bygd på riktig beviskrav. Det er heller ingen ting i domsgrunnene for øvrig som skaper tvil om dette.
(13)Ved vurderingen av bevisene tar lagmannsrettens flertall utgangspunkt i tiltaltes forklaring, men finner ikke å kunne legge denne til grunn. Etter flertallets syn er forklaringen til dels uriktig og generelt lite troverdig. Det vises blant annet til at tiltalte har endret forklaring etter å ha blitt konfrontert med tekniske bevis, og til at deler av forklaringen innholdsmessig fremstår som usannsynlig. Det pekes også på at hasjen ble funnet i samme type emballasje som tiltalte er blitt knyttet til, og det karakteriseres som «meget påfallende» at tiltaltes fingeravtrykk er funnet på en av eskene som inneholdt hasj, uten at tiltalte kunne gi noen forklaring på dette. Etter flertallets syn etterlater det samlede bevisbildet «ingen tvil» om at det er tiltalte som har innført hasjen.
(14)Når domsgrunnene leses i sammenheng, fremgår det etter ankeutvalgets syn tilstrekkelig klart at lagmannsrettens flertall har vurdert om bevisene kan forstås slik at tiltalte er uskyldig, og konkludert med at dette ikke fremstår som en realistisk mulighet ut fra det samlede bevisbildet. Anken over lovanvendelsen fører derfor ikke frem.
(15)Når det gjelder straffutmålingen, får straffeprosessloven § 344 anvendelse ved vurderingen av om anken kan nektes fremmet, jf. HR-2016-1803-A avsnitt 18. Vurderingstemaet er om det er et åpenbart misforhold mellom utmålt straff og de straffbare handlingene.
(16)Lagmannsretten har funnet veiledning i Rt-2008-1217, hvor Høyesterett fastslo at fengsel i 12 år er utgangspunktet ved innførsel av 700–800 kilo hasj. I foreliggende sak har lagmannsretten tatt utgangspunkt i en straff på opp mot 14 års fengsel for innføring av til sammen noe over 1 272 kilo hasj med påvist stryrkegrad. Det fremgår at det beslaglagte stoffet hadde styrkegrader på mellom 14 og 41 prosent, og at «kun en mindre del ligger i det nedre sjiktet».
(17)Forsvarer har gjort gjeldende at et riktig utgangspunkt i stedet er mellom 12 og 13 års fengsel, og begrunner dette med at tiltalte hadde en begrenset rolle, og at styrkegrader mellom 14 og 41 prosent ikke utgjør et markert avvik fra gjennomsnittlig styrkegrad for hasj beslaglagt i Norge i 2023 og 2024.
(18)Ankeutvalget bemerker at spørsmålet om styrkegraden utgjør et «markert avvik» fra det som er vanlig, må vurderes ut fra den styrkegraden som Høyesteretts straffutmåling er basert på, jf. for eksempel Rt-2008-1585 og HR-2016-591-A. I dette tilfellet forelå et markert avvik, og det var derfor ingen feil at lagmannsretten tok hensyn til styrkegraden i skjerpende retning.
(19)Etter ankeutvalgets syn er lagmannsrettens reaksjonsfastsettelse ikke åpenbart for streng, heller ikke sett i lys av tiltaltes rolle ved lovbruddene.
(20)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken over lovanvendelsen for tiltalens post I e og anken over straffutmålingen ikke vil føre frem og bør nektes fremmet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken for øvrig ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, tillates anken ikke fremmet, jf. § 323 første ledd andre punktum.