(1)Saken gjelder varetektsfengsling.
(2)A ble pågrepet 6. mai 2026 og siktet for krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267, og deling av krenkende bilder mv., jf. straffeloven § 267 a første ledd.
(3)Det faktiske grunnlaget for siktelsen gjelder publiseringen av en rekke videoer på As kontoer på sosiale medier. I videoene skal A blant annet ha påstått at barnebarnet hennes var blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far og farfar. Hun skal også ha spilt av lydopptak av barnebarnets saksbehandlere i barnevernet der barnebarnets behandling omtales, og vist fram et journalnotat der barnebarnet identifiseres med navn.
(4)I juni 2025 ble A dømt i tingretten for å ha publisert tilsvarende videoer. Tingrettens dom er anket og ankeforhandling er berammet til 21. mai 2026. Siktelsen i vår sak gjelder nye videoer publisert mellom juli 2025 og mai 2026.
(5)Påtalemyndigheten krevde A varetektsfengslet i fire uker. Fengslingen var begrunnet i faren for gjentakelse.
(6)Den 7. mai 2026 avsa Salten og Lofoten tingrett kjennelse der A ble løslatt. Tingretten mente det ikke forelå tilstrekkelig gjentakelsesfare.
(7)Påtalemyndigheten anket kjennelsen, og anken ble gitt oppsettende virkning.
(8)Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 8. mai 2026 ble siktede varetektsfengslet fram til berammet ankeforhandling i straffesaken fra 2025, det vil si til 21. mai 2026.
(9)A har anket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, lovtolkning og den konkrete rettsanvendelsen under Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Det anføres blant annet at påtalemyndigheten ettersendte dokumentasjon til tingretten om siktelsen, som A ikke har fått nok tid til å sette seg inn i og imøtegå. Det anføres videre at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Lagmannsretten har ikke foretatt noen tilstrekkelig konkret vurdering av om A kan straffes for videoene hun har publisert. Det anføres at fengsling vil være i strid med As ytringsfrihet. Også begrunnelsen for at det foreligger gjentakelsesfare og begrunnelsen i lagmannsrettens forholdsmessighetsvurdering er mangelfull.
(10)Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar der det anføres at lagmannsrettens kjennelse er korrekt og begrunnelsen tilstrekkelig. Det foreligger heller ingen andre saksbehandlingsfeil.
(11)Hålogaland lagmannsrett traff 11. mai 2026 beslutning der kjennelsen 8. mai 2026 ikke ble omgjort.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og EMK, kan utvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen, se blant annet HR-2026-70-U avsnitt 8.
(13)Fengslingen er begrunnet i gjentakelsesfare, nærmere bestemt fare for nye ytringer som rammes av straffeloven § 267 og § 267 a første ledd.
(14)Siktede har angrepet lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse for så vidt gjelder forholdet til Grunnloven og EMK. Siden det er snakk om fengsling som er begrunnet i fare for framtidige ytringer, er det særlig ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 som er påberopt.
(15)Grunnloven § 100 første til fjerde ledd lyder slik: «Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser. Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»
(16)Fjerde ledd inneholder et forbud mot forhåndssensur. Bestemmelsen skal forhindre at ytringer stanses eller kontrolleres før de er framsatt, jf. St.meld. nr. 42 (1999-2000) side 32. Den bygger blant annet på en grunntanke om at ansvar for ulovlige ytringer bør gjøres gjeldende i ettertid, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 120.
(17)Bestemmelsen rammer ikke bare ordinær sensur, men også «andre forebyggende forholdsregler». Den omfatter i prinsippet ethvert inngrep i ytringsfriheten som foretas før ytringen når fram til mottakeren, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 120.
(18)Forbudet mot forhåndskontroll med ytringer er imidlertid ikke absolutt. I tillegg til de unntakene som følger direkte av ordlyden, åpner bestemmelsen til en viss grad for inngrep ut fra en interesseavveining. Denne interesseavveiningen kan slå ulikt ut avhengig av hvor nær ytringsfrihetens kjerne man er. Forhåndskontroll kan være tillatelig når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar, enten økonomisk eller i form av straff, jf. HR-2025-813-A avsnitt 49. EMK artikkel 10 har et omtrent tilsvarende vern mot forhåndssensur. Når det skal vurderes om forhåndssensur skal tillates, følges den systematikken som følger av praksis etter EMK artikkel 10, jf. HR-2025-813-A avsnitt 50-51. Det må særlig vurderes om tiltaket er egnet, går lenger enn nødvendig, og om det vil ramme ytringsfriheten uforholdsmessig hardt, jf. den konkrete vurderingen i HR-2025-813-A avsnitt 52-72.
(19)Avgjørelsen i HR-2025-813-A gjaldt rettighetstap i form av tap av retten til å inneha eller benytte brukerkontoer på TikTok og Facebook, som ble ilagt for å forhindre eller iallfall forvanske ytringer i strid med straffeloven §§ 157, 263 og 266. Høyesterett mente rettighetstapet utgjorde forhåndskontroll, men at inngrepet i det konkrete tilfellet var forenlig med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.
(20)Etter ankeutvalgets oppfatning må varetektsfengsling som begrunnes i fare for gjentakelse av straffbare ytringer, regnes som forhåndssensur. Dersom fengsling skal tillates på et slikt grunnlag, må det derfor foretas en slik interesseavveining som HR-2025-813-A gir anvisning på.
(21)Varetektsfengsling for å forhindre nye straffbare ytringer kan derfor være tillatelig når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar. Der varetektsfengsling begrunnes i fare for nye straffbare ytringer, vil formålet ofte være å avverge slik irreversibel skade på en fornærmet. Det vil også ofte være snakk om ytringer som ligger langt utenfor ytringsfrihetens kjerne, noe som må få betydning for den avveiningen som må gjøres mellom hensynet til ytringsfriheten og det verneformålet som varetektsfengslingen skal ivareta, jf. HR-2025-813-A avsnitt 61 og 68. Noen ytringer er av en slik art at de faller helt utenfor vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Eksempelvis gjelder dette som et klart utgangspunkt utsagn som rammes av straffeloven § 263 om trusler, jf. HR-2019-1922-A avsnitt 25. I slike tilfeller vil varetektsfengsling klart være forenlig med ytringsfriheten.
(22)I saken her har lagmannsretten ikke tatt stilling til om varetektsfengsling kan tillates til tross for at den innebærer forhåndssensur. Selv om ankeutvalget har kompetanse til å overprøve den konkrete subsumsjonen for så vidt gjelder Grunnloven og EMK – som i dette tilfellet vil være den interesseavveiningen som HR-2025-813-A gir anvisning på – kan utvalget ikke ta stilling til bevisspørsmål, herunder om formålet med fengslingen er å avverge en ellers irreversibel skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar.
(23)Siden lagmannsretten ikke har tatt stilling til de bevisspørsmålene som interesseavveiningen etter Grunnloven § 100 fjerde ledd forutsetter, må lagmannsrettens kjennelse oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 andre ledd nr. 8.
(24)Ved den nye behandlingen må lagmannsretten ta stilling til om inngrepet i Grunnloven § 100 fjerde ledd og EMK artikkel 10 som fengslingen innebærer, kan begrunnes ut fra de kriteriene som følger av HR-2025-813-A. Det må vurderes om formålet med fengslingen er å avverge en ellers irreversibel skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar. Ved interesseavveiningen vil det i tillegg være særlig relevant å vurdere om tiltaket – i lys av hvilken gjennomslagskraft ytringsfriheten skal ha i det konkrete tilfellet – går lenger enn nødvendig, og om det vil ramme uforholdsmessig hardt.
(25)Lagmannsretten må derfor også vurdere om de alternativene til fengsling som forsvarer har pekt på i anken til Høyesterett, kan være tilstrekkelige til å avhjelpe gjentakelsesfaren.
(26)Det som for øvrig er anført i anken, kan klart ikke føre fram.
(27)Kjennelsen er enstemmig.