Etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester § 3 fjerde ledd skal egenandelen for langtidsopphold ved sykehjem beregnes på grunnlag av nærmere angitte inntekter «etter fradrag av skatt». En beboer på et sykehjem fikk overført et skattefradrag fra ektefellen. Det reduserte beboerens skatt og førte til at egenandelen ble høyere enn den ellers ville ha vært. Spørsmålene for Høyesterett gjaldt forståelsen av uttrykket «fradrag av skatt» i § 3 fjerde ledd, nærmere bestemt omfanget av det fradraget som skal gjøres for skatt når egenandelen skal beregnes. Høyesterett kom for det første til at det bare er skatt på de inntektstypene som inngår i forskriftens inntektsbegrep, som skal trekkes fra. Det skal derfor ikke gjøres fradrag for inntektsskatt som ikke har sammenheng med de relevante inntektskildene. Dette er til ugunst for beboeren, fordi egenandelen da blir høyere enn om all ilagt skatt skal trekkes fra. Videre kom Høyesterett til at det skal ses bort fra enhver skattevirkning – også skattereduksjoner – som ikke har sammenheng med de inntektspostene som inngår i forskriftens inntektsbegrep. Dette er til gunst for beboeren, fordi fradraget for skatt da blir høyere enn den ilagte skatten isolert sett skulle tilsi, og egenandelen dermed lavere. Det aktuelle skattefradraget som ble overført fra ektefellen, hadde ikke sammenheng med beboerens forskriftsrelevante inntekter. Det skulle derfor ses bort fra dette skattefradraget ved fastsettelsen av egenandel. Statsforvalterens vedtak bygget på at skattefradraget skulle tas i betraktning, og er derfor ugyldig. Rettsområde: Helserett, sykehjemsopphold, egenandel, skatt, forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester § 3
(1)Dommer Poulsen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder gyldigheten av statsforvalterens vedtak om beregning av egenandel ved langtidsopphold på sykehjem, jf. forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester – egenandelsforskriften – § 3 fjerde ledd. Det er spørsmål om hvilken betydning ilagt skatt skal ha ved beregningen.
(3)A var i hele 2022 beboer på X sykehjem i Porsgrunn kommune. Sykehjemmet drives av kommunen. Hennes ektefelle, B, bodde i deres felles hjem.
(4)A betalte løpende egenandel gjennom året, fastsatt i kommunens vedtak om foreløpig beregning av egenandel. I vedtaket var det varslet om at kommunen ville gjøre et etteroppgjør når skatteoppgjøret for 2022 forelå.
(5)Da skatteoppgjøret forelå, vedtok kommunen et etteroppgjør som innebærer at As egenandel for sykehjemsplassen økte med 56 853 kroner. Tvisten gjelder en del av denne økningen, cirka 21 800 kroner. Bakgrunnen for det sistnevnte beløpet er som følger:
(6)Ektefellen B hadde i 2022 negativ alminnelig inntekt, det vil si at skattemessige fradrag oversteg inntektene. Dette skyldtes særlig at han hadde lidt et betydelig tap ved salg av aksjer, jf. skatteloven § 6-2. Det udekkede beløpet i hans inntekt på om lag 155 000 kroner – underskuddet – ble derfor overført til A som en fradragspost for henne, jf. skatteloven § 6-3 tredje ledd. Den skattemessige virkningen for A ble at hun betalte omtrent 25 500 kroner mindre i skatt enn om hun ikke hadde fått dette fradraget. Når skatten hennes ble redusert på denne måten, økte nettoinntekten som utgjør beregningsgrunnlaget for egenandelen for sykehjemsplassen tilsvarende i kommunens etterberegning. Partene er enige om at selve egenandelen økte med cirka 21 800 kroner.
(7)Etter klage fra A fattet Statsforvalteren i Vestfold og Telemark 21. juni 2024 vedtak der kommunens vedtak ble stadfestet.
(8)A saksøkte staten for Telemark tingrett med krav om at statsforvalterens vedtak kjennes ugyldig. Saken ble behandlet etter reglene om småkravprosess i tvisteloven kapittel 10, og det ble besluttet skriftlig behandling, jf. § 10-3 første ledd. I dom 15. januar 2025 ble staten frifunnet, og A ble pålagt å betale statens sakskostnader.
(9)Tingretten mente statsforvalterens rettsanvendelse var korrekt når statsforvalteren kom til at det skattefradraget som A fikk overført til seg fra ektefellen, måtte få betydning ved beregningen av egenandelen for sykehjemsoppholdet.
(10)A anket tingrettens dom. Agder lagmannsrett ga samtykke til fremme av anken, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Også for lagmannsretten ble det besluttet skriftlig behandling av saken.
(11)Agder lagmannsrett avsa 21. august 2025 dom med slik domsslutning: «1. Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak 21. juni 2024 er ugyldig så langt det gjelder etterberegnet egenandel for 2022 ut over 35 000 kroner. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Helse- og omsorgsdepartementet til A v/B 25 768 – tjuefemtusensyvhundreogsekstiåtte – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen. 3. I sakskostnader for tingretten betaler staten v/Helse- og omsorgsdepartementet til A v/B 8 829 – åttetusenåttehundreogtjueni – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.»
(12)Lagmannsretten kom til at egenandelsforskriften må forstås slik at enhver skattevirkning som ikke kan knyttes til en inntektspost som omfattes av inntektsbegrepet i forskriften, skal korrigeres bort ved egenandelsberegningen. Siden skattevirkningen av underskuddet som ble overført til A, ikke kan knyttes til en relevant inntektspost, konkluderte lagmannsretten med at det skal ses bort fra skattevirkningen av underskuddet ved egenandelsberegningen.
(13)Staten har anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse. Partenes syn på saken
(14)Ankende part – staten ved Helse- og omsorgsdepartementet – har i korte trekk gjort gjeldende:
(15)Statsforvalterens vedtak er gyldig.
(16)Etter egenandelsforskriften § 3 beregnes egenandelen for langtidsopphold ved sykehjem ut fra beboerens inntekt etter fradrag av skatt og gjeldsrenter. Inntektsbegrepet i § 3 er snevrere enn det skattemessige inntektsbegrepet. Visse inntekter som er skattbare, inngår ikke i beregningsgrunnlaget for egenandelen. Det er bare skatt som er ilagt på inntekter som inngår i inntektsbegrepet i § 3, som skal komme til fradrag ved fastsetting av beregningsgrunnlaget.
(17)På samme måte skal det ses bort fra et skattemessig fradragsberettiget tap knyttet til en inntektspost som holdes utenfor beregningsgrunnlaget. Fradraget skal da korrigeres bort, slik at det aktuelle skattefradraget legges til den skatten som faktisk er ilagt.
(18)Slik korreksjon av en beboers ilagte skatt skal bare skje for skatt og fradragsberettiget tap som knytter seg til inntektsposter som holdes utenfor beregningsgrunnlaget for beboers egenandel. Det skal ikke skje korreksjon for alminnelige skattefradrag, slik som overført underskudd, som i vår sak, eller gaver til ideelle organisasjoner. Slike fradrag kan ikke knyttes til en inntektspost eller formue som holdes utenfor egenandelsberegningen. Derfor skal slike fradrag inngå i beregningen av egenandelen.
(19)Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har lagt ned slik påstand: «1. Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.»
(20)Ankemotparten – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(21)Lagmannsretten har korrekt kommet til at statsforvalterens vedtak er delvis ugyldig.
(22)Det er bare beboerens inntekter og skattefradrag som er relevante når egenandelen skal beregnes. Skattemessige konsekvenser av disposisjoner som beboerens ektefelle har foretatt på sin rådighetsdel av felleseiet, skal derfor ikke påvirke beregningen av beboerens egenandel. Siden det aktuelle fradraget ikke tilhørte A, men ektefellen, skal det korrigeres bort.
(23)Uansett har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at enhver skattevirkning som ikke kan knyttes til en inntektspost som omfattes av inntektsbegrepet i forskriften, skal korrigeres bort ved egenandelsberegningen. Skattevirkningen av underskuddet som er overført til A, kan ikke knyttes til en relevant inntektspost. Også av denne grunnen skal det derfor ses bort fra skattevirkningen av underskuddet ved egenandelsberegningen.
(24)A har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes 2. A v/B tilkjennes sakens omkostninger.» Mitt syn på saken Rettslige utgangspunkter Oversikt over reglene og problemstillingene for Høyesterett
(25)Enhver har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1.
(26)Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd skal kommunen sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette omfatter blant annet plass i institusjon, herunder sykehjem, jf. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c.
(27)Det følger av loven § 11-2 første ledd at kommunen kan kreve vederlag av «pasient og bruker» for hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjenester når dette følger av lov eller forskrift. I andre ledd er Helse- og omsorgsdepartementet gitt hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om vederlag i forskrift.
(28)Slike bestemmelser er gitt i forskrift 16. desember 2011 nr. 1349 om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester – egenandelsforskriften. Kapittel 1 i forskriften gjelder egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester i institusjon. Det er kommunen som fatter vedtak om egenandel, jf. forskriften § 2. Vedtaket er etter sin art foreløpig, siden det følger av § 3 sjette ledd andre punktum at dersom skatteoppgjøret for foregående år viser at det ikke er beregnet riktig egenandel, «skal det skje et etteroppgjør». Også dersom beboerens økonomiske situasjon endrer seg vesentlig eller tidligere vedtak viser seg å bygge på uriktige opplysninger, skal saken tas opp til ny vurdering, jf. første punktum.
(29)Egenandelsforskriften § 3 gjelder egenandelens størrelse ved langtidsopphold. Det følger av første ledd at egenandelen ikke må overstige de reelle oppholdsutgiftene. Hvor stor egenandel som kan kreves, følger av andre ledd, som nå lyder slik: «Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp, fratrukket et fribeløp på kroner 10 950 pr. år, kan det kreves betalt 75 prosent årlig. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 prosent. Betalingen skal begrenses slik at enhver har i behold til eget bruk minst 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp i tillegg til fordelen av fribeløpet. Beboer som, uten selv å ønske det, legges på dobbeltrom skal ved beregningen tilstås et fribeløp på kroner 52 950 pr. år.»
(30)Andre ledd slår altså fast at det kan kreves betalt en viss andel av «inntekter». Under tidligere regler ble også formue benyttet som betalingsgrunnlag, men fra 1988 er bare inntekter relevant for beregning av egenandelen, jf. Ot.prp. nr. 10 (1988–1989) side 1 og NOU 1997: 17 punkt 4.3 på side 46. Selv om det ikke sies uttrykkelig, er det klart at det med «inntekter» menes beboerens inntekter. Dette følger blant annet forutsetningsvis av sjette ledd om at det er vesentlige endringer i «beboerens økonomiske situasjon» som kan gi grunnlag for endret beregning. Det følger også implisitt av tredje ledd, som sier at det kan kreves egenandel av barn som har opphold i institusjon, men bare dersom barnet har selvstendig inntekt.
(31)Hva som inngår i forskriftens inntektsbegrep, og som dermed utgjør beregningsgrunnlaget for egenandelen, framgår av fjerde ledd: «Som inntekt regnes årets inntekter på grunnlag av pensjon, andre løpende trygdeytelser, arbeidsinntekt, næringsinntekt, leieinntekt, renter og annen avkastning av formue, etter fradrag av skatt og gjeldsrenter. Avkastning av erstatning for fremtidige utgifter regnes ikke som inntekt.»
(32)Det er ut fra ordlyden klart at bare visse angitte inntekter skal regnes som inntekt i forskriftens forstand. Fra de aktuelle inntektstypene skal det gjøres fradrag for skatt og gjeldsrenter. Kort sagt er det beboerens løpende nettoinntekt som utgjør beregningsgrunnlaget.
(33)Etter forskriften § 5 første til tredje ledd skal det også gis et forsørgerfradrag. I tillegg følger det av fjerde ledd at kommunen har en skjønnsmessig adgang til å gjøre fradrag ut fra hva som er rimelig. Jeg går ikke nærmere inn på disse to fradragstypene.
(34)Tolkningsspørsmålene saken reiser, gjelder forståelsen av uttrykket «fradrag av skatt» i § 3 fjerde ledd, nærmere bestemt omfanget av det fradraget som skal gjøres for skatt. Bakgrunnen er at forskriftens inntektsbegrep som nevnt er snevrere enn det skattemessige inntektsbegrepet, som også inkluderer blant annet gevinst ved realisasjon av formuesobjekter, jf. skatteloven § 5-1 andre ledd. Siden formue ikke inngår i beregningsgrunnlaget, regnes heller ikke gevinst ved realisasjon av formue som inntekt etter forskriften. Dermed kan den skatten som er ilagt beboeren, omfatte skattevirkninger som ikke har noen tilknytning til forskriftens inntektsbegrep.
(35)Det første spørsmålet er om «etter fradrag av skatt» skal tolkes slik at all skatt beboeren har blitt ilagt, skal komme til fradrag, eller om fradrag bare skal gjøres for skatt som har sammenheng med de inntektskildene som er angitt. Det siste vil i tilfelle være til beboers ugunst, siden beregningsgrunnlaget og dermed egenandelen blir høyere enn om all ilagt skatt kommer til fradrag.
(36)I forlengelsen oppstår det også spørsmål om en slik eventuell begrensning i fradraget for skatt også får den konsekvensen at det må korrigeres fullt ut for alle skattevirkninger – det vil si også skattereduksjoner – som mangler slik sammenheng med de inntektskildene som er angitt i forskriften. Dette vil i så fall være til beboerens gunst, ettersom fradraget for skatt da blir høyere enn ilagt skatt skulle tilsi, med redusert beregningsgrunnlag og egenandel som konsekvens. Gjelder legalitetsprinsippet?
(37)Før jeg tar stilling til tolkningsspørsmålene, nevner jeg at selv om saken gjelder betaling for en tjeneste, er det ikke snakk om et vederlag i en ordinær avtale som kommunen kan kreve i kraft av sin privatrettslige autonomi. Som sagt har enhver rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og kommunen har plikt til å tilby sykehjemsplass der dette er nødvendig. Tjenesten er et sentralt velferdsgode. Det er derfor ikke tvilsomt at kravet om egenandel må regnes som et «inngrep» fra myndighetene, som krever hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 113; se også Forvaltningslovutvalgets uttalelse i NOU 2019: 5 punkt 13.8 på side 197.
(38)Muligheten for kommunen til å kreve betaling av egenandel for sykehjemsopphold er som nevnt forankret i helse- og omsorgstjenesteloven og i egenandelsforskriften. Egenandelen fastsettes differensiert basert på beboerens inntekt, og forskriften gir rett til fradrag i beregningsgrunnlaget for blant annet skatt. Legalitetsprinsippet må derfor tas i betraktning ved fortolkningen av reglene om beregningen av egenandel i forskriften.
(39)Om tolkningsnormen etter Grunnloven § 113 heter det i HR-2018-1907-A Blom Fiskeoppdrett avsnitt 51 at ordlyden står sentralt. Tolkningstvil må løses ut fra hva som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer, og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne. Ordlyden i egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd
(40)Ordlyden i egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd er ikke klar. Når det heter «etter fradrag av skatt», kan det bety at all skatt som beboeren er ilagt, skal komme til fradrag når beregningsgrunnlaget skal fastsettes. Men en kontekstuell lesing av ordlyden tilsier at «fradrag av skatt» peker tilbake på de inntektene som er nevnt tidligere i setningen. Med andre ord er den mest nærliggende forståelsen av bestemmelsen at det bare er skatt på de inntektstypene som inngår i forskriftens inntektsbegrep, som skal komme til fradrag. Dette støttes også av at det i tillegg skal gjøres fradrag for «gjeldsrenter», mens «renter» av formue er en relevant inntekt. Beregningsgrunnlaget er altså nettoverdien av de relevante inntektene.
(41)En slik presiserende tolkning av ordlyden innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for ilagt formuesskatt eller kommunal eiendomsskatt. Det samme må gjelde inntektsskatt som ikke har sammenheng med de relevante inntektskildene. Skatt på gevinst ved realisasjon av formuesobjekter, jf. skatteloven § 5-1 andre ledd, skal det derfor heller ikke gjøres fradrag for. Dette er som nevnt en tolkning som er til beboerens ugunst – beboeren får ikke redusert beregningsgrunnlaget til tross for den skatten som er ilagt. Men forståelsen kan forankres i ordlyden, og legalitetsprinsippet er derfor ikke til hinder for denne presiserende tolkningen. Som jeg skal komme tilbake til, har Helse- og omsorgsdepartementet i en tolkningsuttalelse fra 2014 lagt til grunn det samme. Partene er også enige om at egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd må forstås slik.
(42)Spørsmålet er så om det at fradraget for ilagt skatt etter § 3 fjerde ledd skal begrenses til skatt som kan knyttes til de forskriftsrelevante inntektspostene, må medføre at det må korrigeres fullt ut for alle skattevirkninger som mangler slik sammenheng. Konsekvensen vil være at det ved fastsettelsen av fradraget for skatt også ses bort fra visse skattereduksjoner som beboeren har nytt godt av ved skattefastsettelsen, for eksempel reduksjoner som skyldes tap ved realisasjon av formuesobjekter, jf. skatteloven § 9-4 første ledd. En slik korrigering innebærer at det simuleres en høyere skatt enn den som faktisk er ilagt, ved at den aktuelle skattereduksjonen tenkes borte. Dette vil i tilfelle være til beboerens gunst. Egenandelen blir lavere fordi fradraget for skatt i beboerens inntekt etter § 3 fjerde ledd blir større enn den skatten som beboeren faktisk har blitt ilagt.
(43)Isolert sett gir ordlyden ikke støtte for en slik tolkning. Men indirekte kan denne forståelsen sies å følge som en konsekvens av den begrensningen av fradraget som skal gjøres for ilagt skatt. Hensynet til å oppnå en indre symmetri og sammenheng i regelen tilsier at den snevre tolkningen av «fradrag av skatt» – med andre ord i betydningen skatt som har sammenheng med de relevante inntektstypene – ikke bare gjelder til beboerens ugunst, men også til beboerens gunst.
(44)Jeg vil derfor se om andre kilder kaster lys over spørsmålet om det skal foretas slik korrigering av skatten til beboerens gunst. Forarbeider, forskriftshistorikk og formål
(45)Forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven inneholder ingenting av direkte interesse for problemstillingen. Departementet fant det «ikke naturlig å legge frem nye egenbetalingsordninger», ut over at det ble gitt en felles forskrift om egenbetaling for alle kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. Prop. 91 L (2010–2011) punkt 38.6 på side 431. Det materielle innholdet i tidligere forskrifter er videreført uendret i den gjeldende egenandelsforskriften. Dette til tross for at departementet på samme sted i proposisjonen påpekte at egenbetalingsordningene kan «fremstå som et noe uoversiktlig område både for forvalter og bruker».
(46)Før gjeldende egenandelsforskrift trådte i kraft i 2012, fulgte bestemmelsen om beregning av egenandel ved langtidsopphold i sykehjem av § 3 i forskrift 26. april 1995 nr. 392, som avløste § 3 i forskrift 21. desember 1988 nr. 1149. Fjerde ledd i § 3 om hva som inngår i beregningsgrunnlaget, var i de tidligere forskriftene likelydende med fjerde ledd i den gjeldende forskriften.
(47)Jeg er ikke kjent med at det til gjeldende forskrift eller de tidligere forskriftene finnes forarbeider som begrunner eller forklarer utformingen av § 3 fjerde ledd. I utredningen NOU 1997: 17 Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester heter det i punkt 9.2.2 på side 126 riktignok følgende om § 3 fjerde ledd i 1995-forskriften: «Etter denne forskriften er det individets inntekter i inntektsåret som legges til grunn når vederlag beregnes. Forskriften legger den disponible inntekten til grunn for vederlaget. Dette betyr at en del inntekts- og fradragstyper som inngår ved beregning av skatt, ikke inngår ved beregning av vederlag. Eksempel på dette er inntektsfordel ved egen bolig, minstefradrag og særfradrag. Fordelen ved å legge disponibel inntekt til grunn som beregningsgrunnlag er at den så langt som det lar seg gjøre, gjenspeiler den enkelte brukers faktiske betalingsevne.»
(48)Uttalelsene i utredningen ble ikke fulgt opp av lovgiver og kan derfor ikke tillegges vekt ut over argumentasjonsverdien. Men slik § 3 er utformet, ved at egenbetalingen er differensiert etter et evneprinsipp, og at det bare er visse løpende nettoinntekter som skal tas i betraktning, er jeg enig med staten i at det fra forskriften må kunne utledes et overordnet formål om å knytte beregningsgrunnlaget til beboerens faktiske betalingsevne og «disponibel» inntekt.
(49)Dette overordnede formålet trekker i retning av at skattereduksjoner ikke skal korrigeres bort, altså at det ikke skal gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget for ikke-belastet skatt. Uttalelser fra forvaltningen og Sivilombudet
(50)Helse- og omsorgsdepartementet har i en tolkningsuttalelse 17. februar 2014 kommentert forståelsen av «fradrag av skatt» i egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd. Som jeg allerede har vært inne på, la departementet her til grunn at «skatt» skal forstås slik at bare skatt som er relatert til forskriftens inntektsbegrep, skal komme til fradrag i beregningsgrunnlaget. Departementet mente at dette var mest i samsvar med både forskriftens ordlyd og det prinsipielle skillet mellom inntekt og formue. Jeg tilføyer at departementets forståelse medførte en endring sammenliknet med hva forvaltningen tidligere hadde lagt til grunn. I en uttalelse fra 26. mars 2002 hadde Sosial- og helsedirektoratet kommet til at all ilagt skatt – men ikke kommunal eiendomsskatt – skulle komme til fradrag.
(51)Departementet la til at denne forståelsen også vil kunne lede til urimelige resultater, ved for eksempel høy formuesskatt, men at dette eventuelt må avbøtes ved fradrag etter den skjønnsmessige fradragsregelen i forskriften § 5.
(52)Departementets uttalelse ble fulgt opp av Helsedirektoratet i brev 5. september 2014 til landets kommuner og fylkesmenn. I brevet sies det at kommunen ved beregning av egenandel bare skal trekke fra skatt som er ilagt på inntekt som faller inn under forskriftens inntektsbegrep. Videre heter det at slik korrigering også skal skje i situasjoner med fradragsberettiget tap: «Forståelsen får også betydning i situasjoner med fradragsberettiget tap, ved at kommunen da må korrigere for den skattemessige virkningen av tapet. Det som i tapssituasjonene skal trekkes fra, er med andre ord skatten slik den ville vært dersom det fradragsberettigede tapet ikke hadde eksistert.»
(53)For så vidt gjelder skattemessige korreksjoner til beboerens ugunst, er uttalelsene helt generelle. Enhver ilagt skatt som ikke er relatert til det forskriftsmessige inntektsbegrepet, skal det ses bort fra ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget. Når det så gjelder korreksjoner til beboerens gunst, er det nok så, slik staten har argumentert med, at det bare er uttrykkelig omtale av situasjoner der beboeren har hatt et fradragsberettiget tap ved realisasjon av formuesobjekter. Etter min mening må likevel uttalelsene lest i sammenheng forstås slik at de bygger på et underliggende, mer generelt resonnement om at hensynet til symmetri og indre sammenheng tilsier at det skal ses bort fra alle skattevirkninger som ikke har sammenheng med forskriftens inntektsbegrep. Det er iallfall ikke sagt at avgrensningen skal være en annen der det er snakk om korrigeringer til beboerens gunst, enn den som skal gjelde til beboerens ugunst.
(54)Sivilombudet har i en uttalelse 17. november 2025 (SOM-2025-4820) sluttet seg til departementets tolkningsuttalelse og direktoratets brev. I uttalelsen heter det at «dersom det er inntekt eller fradrag som holdes utenfor beregningsgrunnlaget for egenandel, skal det også ses bort fra skattemessige virkninger av den aktuelle inntekten eller fradraget». Når Sivilombudet skriver at det skal ses bort fra «skattemessige virkninger», må det forstås som alle virkninger, både til gunst og ugunst for beboeren. Den aktuelle saken gjaldt en beboer som hadde oppnådd en skattereduksjon grunnet et tap ved innløsning av valutalån. Sivilombudet kom til at den ilagte skatten fra skatteoppgjøret måtte justeres opp til det beløpet skatten ville ha vært uten tapet. Samlet vurdering av rettskildene
(55)Ordlyden og formålet om å knytte beregningsgrunnlaget til beboerens faktiske betalingsevne og «disponibel» inntekt peker i retning av at det ikke skal foretas korreksjoner til beboerens gunst, altså at det ikke skal trekkes fra mer skatt enn den som faktisk er ilagt. Men dette synspunktet kan etter min mening ikke trekkes for langt. At beregningsgrunnlaget skal baseres på beboerens faktiske betalingsevne, er allerede fraveket – til ugunst – ved at det ikke gis fradrag for all ilagt skatt.
(56)På den andre siden klargjør forvaltningens egne tolkningsuttalelser at slike korreksjoner til beboerens gunst skal skje i visse tilfeller. Og dette har etter mitt syn gode grunner for seg. Hensynet til symmetri og sammenheng tilsier at når «fradrag av skatt» skal begrenses til skatt som har sammenheng med de relevante inntektstypene, må dette gjelde ikke bare til beboerens ugunst, men også til dennes gunst. Når det åpnes for korrigeringer til beboerens gunst ut fra slike symmetrihensyn, har jeg vanskelig for å se at avgrensningen bør være forskjellig i de to situasjonene.
(57)Samlet sett mener jeg derfor at egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd må forstås slik at det skal ses bort fra enhver skattevirkning som ikke har sammenheng med de inntektspostene som inngår i forskriftens inntektsbegrep.
(58)Staten har anført at rettstekniske hensyn, særlig ønsket om å unngå regler som er vanskelige å praktisere, taler mot en slik forståelse. Jeg er i og for seg enig i at reglene om egenbetaling for helse- og omsorgstjenester bør utformes så enkelt som mulig – dels av hensyn til forvaltningsorganene som skal bruke reglene, men særlig av hensyn til beboere og pårørende. Når forskriftsgiver har valgt å operere med et snevrere inntektsbegrep enn det skatterettslige, uten at dette er regulert nærmere, er det imidlertid ikke til å unngå at praktiseringen av reglene kompliseres.
(59)Om en skattevirkning har sammenheng med de inntektspostene som inngår i forskriftens inntektsbegrep, må vurderes konkret. Det må være klart at minstefradrag, jf. skatteloven § 6-30 til § 6-32, har slik sammenheng. Det samme må etter min mening gjelde fradrag som mer generelt gis for anvendelse av inntekt, som for eksempel fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, jf. skatteloven § 6-50. Den konkrete vurderingen
(60)Jeg finner det klart at A ikke kan høres med sin prinsipale anførsel om at det skal ses bort fra det aktuelle skattefradraget fordi det ikke «tilhørte» henne. Selv om det skattemessige underskuddet opprinnelig oppsto for ektefellen, er det på det rene at fradraget er overført til A etter skatteloven § 6-3 andre ledd, og at hun har nytt godt av fradraget ved sin skattefastsettelse.
(61)Samtidig er det like klart at dette skattefradraget ikke har sammenheng med de inntektspostene som inngår i forskriftens inntektsbegrep. Selv om fradraget tilhører A, har det ingen sammenheng med hennes forskriftsrelevante inntekter. Konsekvensen er at fradraget skal korrigeres bort når beregningsgrunnlaget for As egenandel for 2022 skal fastsettes. Konklusjon og sakskostnader
(62)Jeg er etter dette kommet til at lagmannsretten har tolket og anvendt egenandelsforskriften § 3 fjerde ledd riktig. Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak 21. juni 2024 er derfor delvis ugyldig, og anken skal forkastes.
(63)A har vunnet saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd tilkjennes sakskostnader for Høyesterett. Jeg finner ikke grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. A har krevd dekket 401 250 kroner med tillegg av 100 312 kroner i merverdiavgift for 160,5 timers arbeid. I tillegg kommer 5 159 kroner i utlegg. Kravet er høyt for én dags behandling i Høyesterett. Sett hen til at A var representert ved sin ektefelle for lagmannsretten, slik at prosessfullmektigen var ny for Høyesterett, mener jeg under tvil at kravet kan godtas, jf. tvisteloven § 20-5.
(64)Jeg stemmer for slik D O M : 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten ved Helse- og omsorgsdepartementet til A 506 721 – femhundreogsekstusensyvhundreogtjueen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.
(65)Dommer Sæther: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(66)Dommer Sivertsen: Likeså.
(67)Dommer Steen: Likeså.
(68)Dommer Falch: Likeså
(69)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne