(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom for kroppsskade.
(2)A ble 19. januar 2024 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 273. Grunnlaget lød slik: «Søndag 15. oktober 2023 ca. kl. 02.30 på utestedet X i Y i Oslo, slo hun B i ansiktet med et glass, slik at glasset knuste og han ble påført flere kutt, hvorav ett av kuttene måtte sys med fire sting.»
(3)Oslo tingrett avsa 30. april 2024 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.00, frifinnes.»
(4)Påtalemyndigheten anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 6. november 2024 dom med slik domsslutning: «1. A, f. 00.00.00, dømmes for overtredelse av straffeloven § 273 til fengsel i 5 – fem – måneder. 2. A, f. 00.00.00, betaler innen to uker etter at denne dommen er forkynt oppreisningserstatning til B med 25 000 – tjuefemtusen – kroner. 3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
(6)Under skyldspørsmålet delte lagmannsretten seg i et flertall og et mindretall. Flertallet bestod av de to lagdommerne og tre meddommere. To meddommere mente det ikke var grunnlag for å dømme tiltalte for overtredelse av straffeloven § 273 på grunn av manglende forsett, men stemte for at hun skulle dømmes for overtredelse av straffeloven § 271 om kroppskrenkelse.
(7)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Det er i tillegg krevd ny behandling av det sivile kravet.
(8)Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle ved at det ikke er gjengitt hva de ulike vitnene forklarte eller hva som fremkom av den skriftlige dokumentasjonen, og heller ikke hovedpunktene i bevisvurderingen. Domsgrunnene gir ikke svar på hvorfor lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten.
(9)Som lovanvendelsesfeil anføres det at det synes som lagmannsretten, som følge av manglene ved begrunnelsen, har lagt til grunn et for lavt beviskrav.
(10)Straffen er uansett for streng. Volden ligger utenfor kjerneområdet for straffskjerpelsene som ble innført ved lovendring i 2010. Det er ikke tilstrekkelig hensyntatt at tiltalte var tidligere ustraffet. Det skulle også kommet tiltalte til gode at hun handlet i berettiget harme, jf. straffeloven § 78 bokstav a, jf. § 80 bokstav e. Straffen bør settes ned og gjøres delvis betinget.
(11)Påtalemyndigheten har anført at det er klart at anken ikke vil føre frem og at den bør nektes fremmet.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Hun har derfor ankerett til Høyesterett. Dette innebærer at anken bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Anken kan avgjøres uten ankeforhandling dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis må oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(13)Etter straffeprosessloven § 40 skal domsgrunnene angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. I HR-2018-2109-U avsnitt 12 og 13 er kravet beskrevet slik: «Det som først og fremst kreves, er at det blir redegjort for de 'springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende', jf. også HR-2018-1601-U avsnitt 14. Ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten, må det gjøres nærmere rede for bevisvurderingen i tilknytning til de omstendighetene der lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten, jf. Rt-2009-1439 avsnitt 32-34 og HR-2017-1246-A avsnitt 24. Mangelfulle domsgrunner vil sjelden bli ansett som en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse av dommen. For at en mangelfull begrunnelse skal føre til opphevelse, må sentrale punkter i bevisvurderingen bli stående uforklart, jf. Rt-2011-172 avsnitt 29 med henvisning til blant annet Rt-2009-1526 avsnitt 35-37.»
(14)Etter ankeutvalgets syn oppfyller ikke lagmannsrettens domsgrunner kravene som følger av straffeprosessloven § 40 og høyesterettspraksis.
(15)Det følger av tingrettens dom at både tiltalte og fornærmede forklarte at glasset traff ham i ansiktet etter at fornærmede hadde beveget hånden sin nedenfra og opp, betegnet som henholdsvis en underhåndsbevegelse og en «uppercut»-bevegelse. Mens tiltalte forklarte at hun kastet drinken sin på ham, og i den forbindelse glapp glasset, forklarte fornærmede at han ble slått med glasset. Ingen av de to mente at slaget kom ovenfra.
(16)Det gjorde imidlertid et vitne som var til stede, men tingretten mente vitnets forklaring var mindre sannsynlig. Til støtte for dette viste tingretten til at det fremsto som unaturlig at kuttene skulle ha den aktuelle plassering i fornærmedes ansikt dersom glasset hadde truffet fornærmede etter et «overhåndskast». Videre la tingretten vekt på at forklaringene fra både tiltalte og fornærmede støttet oppunder at hun kun mente å kaste drinken i ansiktet hans. Tingretten fant derfor at tiltalte ikke hadde hatt forsett om å påføre fornærmede den aktuelle skaden, og hun ble frifunnet.
(17)Lagmannsrettens flertall la til grunn at glasset ble slått mot tiltaltes ansikt ved et slag ovenfra. Om dette heter det i dommen: «… ut fra A, B og vitnet Cs forklaringer sammenholdt med fremlagt dokumentasjon for sårskaden i Bs ansikt, [finner flertalllet det] bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at As forklaring om at martiniglasset glapp ut av hånden hennes, for så å treffe B i ansiktet, helt kan utelukkes. Det er derimot etter flertallets syn utvilsomt at A, etter å ha slått B i ansiktet, tok hånden som hun holdt martiniglasset sitt i, over skulderen sin, og deretter slo dette med kraft mot Bs ansikt. Avstanden dem imellom da dette slaget fant sted, var om lag 1 meter, og martiniglasset traff ham i nedre, høyre del av ansiktet. Det er uomtvistet at B, som følge av slaget med martiniglasset, ble påført flere kutt i nedre del av ansiktet, hvorav ett måtte sys med fire sting.»
(18)Ut over den første siterte setningen er ikke forklaringene fra tiltalte, fornærmede eller vitnet nærmere kommentert.
(19)Selv om det ikke kreves en inngående gjengivelse av forklaringene, og ikke alle bevis som er ført må kommenteres, etterlater lagmannsrettens begrunnelse tvil om hva retten faktisk har bygget på. Dersom tiltalte eller fornærmede forklarte seg annerledes enn i tingretten, burde dette ha fremkommet. Om lagmannsretten så bort fra både tiltalte og fornærmedes forklaring, og kun la vekt på vitneforklaringen, burde også dette vært redegjort nærmere for.
(20)Spørsmålet om tiltalte slo med glasset eller mistet det i forbindelse med at hun kastet drinken sin på fornærmede, står helt sentralt i saken. Lagmannsretten har heller ikke forklart hvorfor den, i motsetning til tingretten, la til grunn at skaden var forenelig med forklaringen fra vitnet.
(21)De springende punktene som tingretten bygger sin frifinnelse på, er dermed ikke behandlet i lagmannsrettens dom. Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsretten har gjort nærmere rede for bevisvurderingen i tilknytning til de omstendighetene som gjorde at tingretten konkluderte med frifinnelse, jf. HR-2018-2109-U avsnitt 19 med videre henvisning.
(22)Disse manglene ved domsgrunnene kan ha virket inn på dommens innhold, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Utvalget finner det da enstemmig klart at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves, jf. § 323 tredje ledd bokstav a, jf. § 347. Opphevelsen får også virkning for det sivile kravet.