(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Hovedsaken gjelder foreldreansvar etter barnelova.
(2)A og B er mor og far til C, født 00.00.2022. Samlivet mellom foreldrene tok slutt kort tid etter at sønnen ble født. Sønnen bor hos mor.
(3)Far tok ut stevning for tingretten i januar 2023 med krav om fastsettelse av samvær med sønnen. Mor fremsatte krav om at hun skulle ha foreldreansvar alene.
(4)Sør-Rogaland tingrett avsa 8. oktober 2024 dom der mor alene fikk foreldreansvaret for sønnen. Far fikk samvær etter en opptrappingsplan. Det ble ikke tilkjent sakskostnader.
(5)Far anket dommen til lagmannsretten over fastsettelsen av foreldreansvaret.
(6)Gulating lagmannsrett avsa 5. september 2025 dom med slik domsslutning: «1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C, født 00.00.2022. 2. Til dekning av sakskostnader for lagmannsretten betaler A kroner 110.553,40 –etthundreogtitusenfemhundreogfemtitre40/100– med tillegg av rettsgebyr for lagmannsretten innen 2 –to– uker fra forkynning av dommen.»
(7)A har anket lagmannsrettens dom, slutningen punkt 2, til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Hun anfører at lagmannsrettens standpunkt om å ikke gjøre unntak fra sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd, ikke bygger på en tilstrekkelig bred vurdering.
(8)B har gitt tilsvar. Han anfører at lagmannsrettens avgjørelse er korrekt, og at anken ikke bør tillates fremmet. Far mener at det er gjort en tilstrekkelig konkret vurdering av sakskostnadsspørsmålet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen.
(10)Utgangspunktet etter tvisteloven § 20-2 første ledd er at den parten som har vunnet saken, har krav på full erstatning fra motparten for nødvendige sakskostnader, jf. § 20-5 første ledd. Etter § 20-2 tredje ledd kan det gjøres unntak fra kostnadsansvaret hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. I tredje ledd bokstav a til c angis momenter som det særlig skal legges vekt på i vurderingen, men angivelsen er ikke uttømmende.
(11)Spørsmålet i saken er om lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor mor ikke ble fritatt for kostnadsansvaret for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(12)I foreldretvister er terskelen for å anvende unntaket i tvisteloven § 20-2 tredje ledd lavere enn i de fleste andre sakstyper, jf. HR-2022-752-U avsnitt 10. Det skyldes at dette er saker der retten, med barnets beste for øye, avgjør spørsmål som har stor betydning for partene, og som partene har et felles ansvar for å løse ved samlivsbrudd, jf. HR-2016-486-U avsnitt 16. I avsnitt 17 er det understreket at spørsmålet om fritak for kostnadsansvar i foreldretvister vil kunne stille seg annerledes: «… i saker der en part kan bebreides at det kom til sak ved å innta klart uholdbare standpunkter eller ved å tviste om uvesentlige spørsmål, eller har forlenget konflikter gjennom ubegrunnede rettsmidler eller gjentatte endringssaker. Utvalget tilføyer at partenes økonomi også vil kunne være relevant ved vurderingen av kostnadsspørsmålet».
(13)I foreliggende sak har lagmannsretten begrunnet sakskostnadsavgjørelsen slik: «Anken har etter dette ført frem. Ankende part har fått medhold fullt ut, og etter tvisteloven § 20-2 første ledd har han da krav på full erstatning for sine kostnader ved saken. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Dette gjelder selv om det i saker om foreldreansvar og samvær har vært en viss praksis for å ikke tilkjenne saksomkostninger til den vinnende part. Det har i saken vært en utvikling ved at konfliktnivået mellom partene er blitt redusert etterhvert som tiden har gått, og samværsordningen har blitt praktisert. Slik lagmannsretten ser det er det intet i veien for at mor kunne ha samtykket til at far fikk del i foreldreansvaret, og at behandlingen i lagmannsretten derved kunne ha vært unngått.»
(14)Ankeutvalget forstår dette slik at mor etter lagmannsrettens mening har bidratt til å forlenge konflikten ved ikke å akseptere felles foreldreansvar etter tingrettens dom. En slik kortfattet begrunnelse vil i mange tilfeller være tilstrekkelig.
(15)Situasjonen i denne saken er imidlertid at mor vant frem i tingretten med at hun skulle ha foreldreansvaret alene. Det går ikke frem at lagmannsretten har vurdert hvilken betydning dette har for spørsmålet om fritak. Lagmannsretten burde også ha kommentert betydningen av at begge parter hadde fri sakførsel, jf. HR-2022-215-U.
(16)Ankeutvalget er på denne bakgrunn kommet til at lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse oppheves.
(17)Mor har lagt ned påstand om sakskostnader for Høyesterett. Ankeutvalget finner at tungtveiende grunner tilsier at sakskostnader ikke bør tilkjennes, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd og HR-2016-486-U avsnitt 16 og 17.
(18)Kjennelsen er enstemmig.