(1)Saken gjelder utlevering til USA etter utleveringsloven og reiser særlig spørsmål om det er adgang til å utlevere en person som er strafferettslig utilregnelig.
(2)A er borger av Israel og USA. Han ankom Norge høsten 2024 og var planlagt uttransportert da han ble etterlyst og begjært utlevert av amerikanske myndigheter. Utleveringsbegjæringen bygger på tre tiltaler i USA, tatt ut av påtalemyndighetene i delstatene Florida og Georgia og District of Columbia. A ble varetektsfengslet etter utleveringsloven § 15 nr. 1 i påvente av mulig utlevering.
(3)På bakgrunn av bekymringer knyttet til As psykiske helse ble det tatt initiativ til en rettspsykiatrisk undersøkelse. De sakkyndige konkluderte med at A oppfyller kriteriene for paranoid schizofreni, og det mistenkes at han var psykotisk på handlingstiden.
(4)Romerike og Glåmdal tingrett avsa 13. november 2025 kjennelse om at vilkårene for utlevering ikke er tilstede. Tingretten mente det ikke kunne oppstilles et vilkår om tilregnelighet for utlevering etter utleveringsloven, men fant at grunnleggende humanitære hensyn var til hinder for utlevering, jf. utleveringsloven § 7.
(5)Påtalemyndigheten anket til Eidsivating lagmannsrett, som 3. desember 2025 avsa kjennelse om at vilkårene for utlevering er tilstede.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen.
(7)Til rettsanvendelsen er det anført at tilregnelighet er en forutsetning for utlevering. Det er anført at utleveringsloven § 3 er til hinder for utlevering av personer som var utilregnelige på handlingstiden. Lagmannsretten har begått rettsanvendelsesfeil i vurderingen av om § 7 om humanitære hensyn hindrer utlevering. Det er også anført at utleveringsloven § 3 om dobbel straffbarhet og § 8 nr. 3 bokstav c om forbud mot dobbeltstraff stenger for utlevering. Til saksbehandlingen er det anført at lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad har drøftet As anførsler.
(8)Påtalemyndigheten har gitt tilsvar med påstand om at anken forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen og lovtolkningen, jf. straffeprosessloven § 388, jf. utleveringsloven § 17 nr. 3. Når det gjelder forholdet til EMK, kan utvalget også prøve subsumsjonen, men ikke den konkrete bevisbedømmelsen, jf. for eksempel Rt-2015-155 avsnitt 29.
(10)Ankeutvalget ser først på spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet er en forutsetning for utlevering. Spørsmålet er berørt, men ikke løst i HR-2017-89-U. Det finnes heller ingen annen rettspraksis der Høyesterett har tatt stilling til spørsmålet.
(11)Etter utleveringsloven § 1 kan utlevering skje til et land der den aktuelle personen er enten «siktet, tiltalt eller domfelt for straffbar handling». Det betyr at utlevering kan skje både for rettsforfølging og for fullbyrdelse av dom i straffesak, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–1975) side 24. Saken her gjelder utlevering til rettsforfølging i USA, der A er tiltalt for flere straffbare handlinger.
(12)Utleveringsloven har ingen bestemmelse som uttrykkelig begrenser utleveringsadgangen til å gjelde tilregnelige lovbrytere. Det må derfor vurderes om en slik begrensning kan utledes av de alminnelige vilkårene for utlevering. Utleveringsloven § 3 nr. 1 lyder: «Utlevering kan bare skje når handlingen, eller en tilsvarende handling, etter norsk lov kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Når den som begjæres utlevert er straffedømt for handlingen, kan utlevering bare skje når dommen går ut på frihetsstraff eller anbringelse i anstalt i et tidsrom av minst 4 måneder, eller når det med heimel i dommen er truffet eller kan treffes bestemmelse om slik anbringelse.»
(13)Fullbyrdelsesutlevering kan altså skje til «frihetsstraff eller anbringelse i anstalt». Denne formuleringen omfatter språklig sett også reaksjonsformer som brukes for utilregnelige lovbrytere, i Norge tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller tvungen omsorg etter § 63. Bestemmelsen i § 3 nr. 1 bruker riktig nok uttrykket «straffedømt for handlingen», men også tvungent vern er en form for strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 30 bokstav c og d.
(14)Utleveringsloven bygger på Den europeiske utleveringskonvensjonen av 13. desember 1957, og det bør tilstrebes en tolkning som er i samsvar med denne, jf. Rt-2010-40 avsnitt 17 med henvisning til forarbeidene. Motstykket til lovens § 3 nr. 1 er konvensjonen artikkel 2 nr. 1, som lyder: «Extradition shall be granted in respect of offences punishable under the laws of the requesting Party and of the requested Party by deprivation of liberty or under a detention order for a maximum period of at least one year or by a more severe penalty. Where a conviction and prison sentence have occurred or a detention order has been made in the territory of the requesting Party, the punishment awarded must have been for a period of at least four months.»
(15)I konvensjonen artikkel 25 er «detention order» definert som «any order involving deprivation of liberty which has been made by a criminal court in addition to or instead of a prison sentence» – altså enhver form for frihetsberøvelse som ikke er fengselsstraff. Dette tilsier at ulike former for tvungen omsorg omfattes. Heller ikke konvensjonen oppstiller noen avgrensning mot utilregnelige lovbrytere.
(16)Ved utlevering til rettsforfølgning er det et vilkår for utlevering at det er skjellig grunn til mistanke om at den siktede er skyldig, jf. utleveringsloven § 10 nr. 2. Selv om dette omfatter både objektive og subjektive straffbarhetsvilkår, kan bestemmelsen ikke oppfattes slik at også personens skyldevne skal vurderes. Bestemmelsen har sin bakgrunn i en norsk reservasjon til utleveringskonvensjonen som har slik utforming: «The Norwegian authorities reserve the right to require the requesting Party to produce prima facie evidence to the effect that the person claimed has committed the offence for which extradition is requested. The request may be refused if the evidence is found to be insufficient.»
(17)Mistankevilkåret i § 10 nr. 2 er altså knyttet til den straffbare handlingen. Det omfatter ikke en vurdering av egenskapene til personen som har begått handlingen.
(18)Ankeutvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten – og tingretten – i at det ikke er et vilkår for utlevering at den aktuelle personen er strafferettslig tilregnelig. Standpunktet har støtte i ordlyden i utleveringslovens § 3 nr. 1 og lovens system og utfordrer ikke legalitetsprinsippet. Det er følgelig ingen feil ved lagmannsretten lovforståelse på dette punkt. Hensynet til den siktedes helsetilstand ivaretas av andre bestemmelser i utleveringsloven, blant annet av § 7 om grunnleggende humanitære hensyn og § 12 nr. 2 om adgang til å stille vilkår for utlevering, for eksempel om oppfølging og behandling.
(19)Ankeutvalget kan videre ikke se at lagmannsretten har begått feil ved vurderingen av om utleveringsloven § 7 er til hinder for utlevering. I Rt-2015-155 avsnitt 50 er det – med henvisning til forarbeidene – pekt på at det bare «i ganske spesielle tilfelle» vil være aktuelt å nekte utlevering etter denne bestemmelsen. Med henvisning til Rt-1995-1057 uttales det så, i avsnitt 51, at spørsmålet beror på en «helhetsvurdering» der de grunnleggende humanitære hensynene etter § 7 «må veies mot samfunnets interesse i en effektiv rettshåndhevelse, og at de humanitære hensynene må tillegges mindre vekt i saker der grunnlaget for utlevering er et særlig alvorlig straffbart forhold».
(20)Den avveiningen lagmannsretten har foretatt i saken her, er i samsvar med disse utgangspunktene. Lagmannsretten har vurdert forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 og er kommet til at utlevering ikke vil være i strid med denne bestemmelsen. Det er blant annet vist til dom 16. april 2013 fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i sak Aswat mot Storbritannia. Etter ankeutvalgets oppfatning er det ingen feil ved denne vurderingen. Den konkrete bevisbedømmelsen, blant annet av hvilke forhold A kan vente seg under frihetsberøvelse i USA, kan ankeutvalget ikke overprøve.
(21)Ankeutvalget kan heller ikke se at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller rettsanvendelse knyttet til dobbel straffbarhet eller forbudet mot dobbel straffeforfølgelse etter utleveringsloven § 3 og § 8 nr. 3, slik det er gjort gjeldende i anken.
(22)Etter dette forkastes anken.
(23)Kjennelsen er enstemmig.