(1)Saken gjelder anke fra to tiltalte over lagmannsrettens dom i en sak om blant annet grovt ran. Spørsmålet er om ankene skal fremmes til behandling i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323.
(2)A, født 00.00.1994, ble 18. februar 2025 tiltalt for vold og trusler mot offentlig tjenesteperson etter straffeloven § 155 (post I), kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 (post II), bæring av kniv på offentlig sted etter straffeloven § 189 (post III), heleri etter straffeloven § 332 (post IV), ordensforstyrrelse etter straffeloven § 181 første og annet ledd (post V og VI), og brudd på identifikasjonsplikten etter straffeloven § 162 (post VII).
(3)Den 21. februar 2025 ble A også tiltalt for grovt ran, jf. straffeloven § 328, jf. § 327 (post I), sammen med B, født 00.00.1988. I samme tiltale ble B i tillegg tiltalt for å ha båret kniv på offentlig sted, jf. straffeloven § 189 (post II).
(4)Grunnlaget for tiltalen 21. februar 2025 post I om grovt ran, som altså gjelder for begge de tiltalte og som er den sentrale tiltaleposten i saken for Høyesterett, lyder slik etter rettelse i lagmannsretten: «Mandag 6. januar 2025 ca. kl. 03.20 i ---gata 00 i Oslo, bemektiget han seg 1000 kroner og en sekk fra C ved å slå han gjentatte ganger med hender og en jernstang, og ved å holde en vinkelsliper mot halsen hans.»
(5)Oslo tingrett avsa dom 9. april 2025. Flertallet i tingretten kom til at det ikke var grunnlag for domfellelse for grovt ran og omsubsumerte forholdet i tiltalebeslutningen 21. februar 2025 post I til grov kroppskrenkelse etter straffeloven § 272, jf. § 271. For øvrig ble de tiltalte dømt i henhold til tiltalen. A ble dømt til fengsel i åtte måneder og til å tåle inndragning av en lommekniv, tapetkniv og en halv saks. B ble dømt til fengsel i 90 dager som en etterskuddsdom, jf. straffeloven § 82, samt til å tåle inndragning av en sabel.
(6)Påtalemyndigheten og A anket dommen. Anken fra påtalemyndigheten gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen 21. februar 2025 post I om grovt ran. Anken fra A gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen for tiltalen 18. februar 2025.
(7)Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 27. juni 2025 ble anken fra påtalemyndigheten fremmet. Anken fra A ble nektet fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa dom 1. oktober 2025. Lagmannsretten domfelte de tiltalte for grovt ran i tråd med tiltalen. Dommen ble avsagt under dissens da en av meddommerne ville frifinne de tiltalte for ran, og i stedet dømme dem for grov kroppskrenkelse. B ble dømt til fengsel i ett år. A ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder.
(9)A og B har anket dommen til Høyesterett. Begge ankene gjelder saksbehandlingen.
(10)A anfører i korte trekk:
(11)Det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tillot avspilling av fornærmedes politiforklaring. Forklaringen var i realiteten det eneste beviset som knyttet tiltalte til hendelsen. I slike tilfeller må det foreligge prosessuelle garantier som gir forsvaret en effektiv mulighet til å motsette seg og teste utsagnene, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). I den forliggende saken valgte fornærmede kun å besvare aktoratets spørsmål, og å tie på spørsmålene fra forsvaret. Forsvarets formelle adgang til å stille spørsmål var dermed uten reell virkning, og de balanserende tiltakene var ikke tilstrekkelige. Anken reiser prinsipielle spørsmål om retten, utover å gi forsvaret anledning til å stille spørsmål, har en selvstendig plikt til å sikre at det foreligger balanserende bevis eller iverksette andre balanserende tiltak når fornærmede kun svarer på aktoratets spørsmål, og dette fører til en reell ubalanse. Det er også et prinsipielt spørsmål om unnlatelsen av å sikre slike mottiltak i situasjoner hvor en fremstilling nærmest alene bærer anklagen, utgjør et brudd på EMK artikkel 6.
(12)B anfører i korte trekk:
(13)Det var en saksbehandlingsfeil å tillate avspilling av fornærmedes politiforklaring. Det forelå ikke tilstrekkelige balanserende tiltak, og rettergangen var ikke rettferdig. Et tungtveiende argument i vurderingen er om fornærmede hadde «god grunn» til å forholde seg taus, jf. HR-2025-974-A avsnitt 40. At lagmannsretten unnlot å ta stilling til dette, er en saksbehandlingsfeil. Videre anføres det at lagmannsretten har anvendt beviskravet uriktig. Foruten de tiltaltes forklaringer var det bare fornærmedes forklaring som kastet lyst over hendelsesforløpet. Bs forklaring om at det ikke ble begått noe ran, men at det oppsto en konflikt, kan ikke utelukkes. Det er uklart hvordan lagmannsretten kom til det motsatte.
(14)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og anfører i korte trekk at det ikke hefter noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens dom, og at ankene ikke bør tillates fremmet.
(15)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(16)Tingretten kom til at det ikke var grunnlag for domfellelse for grovt ran, jf. tiltalen 21. februar 2025 (post I), og de tiltalte ble i stedet dømt for grov kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 272, jf. § 271. Lagmannsretten dømte de tiltalte for grovt ran i tråd med tiltalen, jf. straffeloven § 328, jf. § 327. Dette reiser spørsmålet om de tiltalte har ankerett for tiltalen om grovt ran, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Hverken de tiltalte eller påtalemyndigheten har anført noe om dette.
(17)At tingretten ikke frifant de tiltalte etter tiltalen om grovt ran, men i stedet domfelte dem for grov kroppskrenkelse, utelukker ikke ankerett. Det avgjørende er om de har blitt domfelt for et annet straffbart forhold i lagmannsretten enn i tingretten, jf. HR-2025-2201-U avsnitt 13. Dette beror på en vurdering av om lagmannsretten har domfelt de tiltalte for en annen faktisk handling enn tingretten, og på om straffebudet lagmannsretten har anvendt på forholdet har en vesentlig annen rettslig karakter enn straffebudet tingretten har anvendt, jf. HR-2025-2201-U avsnitt 19. Sentrale momenter i vurderingen av straffebudenes rettslige karakter, er om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsene, og om det er stor forskjell på strafferammene, jf. HR-2025-2201-U avsnitt 20.
(18)Ankeutvalget bemerker at når tingretten ikke domfelte for ran, skyldes det at tingrettens flertall ikke fant det bevist at de to pengesedlene som ble funnet på B, var blitt fravendt fornærmede ved vold, men kunne stamme fra en betaling fra fornærmede tidligere på kvelden. De la heller ingen vekt på at A hadde på seg fornærmedes sekk da han ble pågrepet. Tingrettens domfellelse for grov kroppskrenkelse omfatter dermed ingen handling som involverer noe ransutbytte. Det er da ikke naturlig å se det slik at domfellelsen for kroppskrenkelse i tingretten gjelder samme straffbare forhold som lagmannsrettens domfellelse for grovt ran. Dessuten har straffelovens ransbestemmelser en vesentlig annen karakter enn bestemmelsen om kroppskrenkelse ved at ransbestemmelsene ikke bare beskytter den kroppslige integriteten, men også eiendomsretten. Dette gir seg utslag i stor forskjell i strafferammene. Ankeutvalget mener på denne bakgrunn at det foreligger ankerett. Ankene kan da bare nektes fremmet hvis ankeutvalget enstemmig finner det klart at ankene ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(19)Begge de ankende parter har anført at det var feil av lagmannsretten å tillate avspilling av politiavhøret av den fornærmede. Fornærmede hadde forklart seg for politiet og for tingretten, og han var til stede i lagmannsretten, men han nektet da å svare på spørsmål bortsett fra enkelte spørsmål som etter det ankeutvalget forstår alle var stilt av aktor.
(20)Lagmannsretten vedtok mot forsvarernes protest å tillate avspilling av politiets avhør av fornærmede.
(21)Det følger av straffeprosessloven § 296 annet ledd at gjengivelse av tidligere vitneforklaringer i politirapporter kan leses opp blant annet når det gjelder punkter som et vitne nekter å forklare seg om. Det heter videre i § 300 at lydopptak av forklaring som er gitt tidligere i saken, kan spilles av dersom vilkårene for opplesning i blant annet § 296 er oppfylt.
(22)Denne adgangen til opplesning og avspilling må imidlertid holdes opp mot reglene om adgangen til krysseksaminasjon i EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. straffeprosessloven § 4 om at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller overenskomst med fremmed stat. Høyesterett har i HR-2025-974-A gitt en omfattende fremstilling av hvordan EMD har tolket EMK artikkel 6 nr. 3 og retten til krysseksaminasjon, gjerne omtalt som al-Khawaja-testen. Dette er oppsummert slik i avsnittene 39 til 41: «(39) Jeg oppsummerer det jeg til nå har sagt, på følgende måte: Der et vitne ikke møter under hovedforhandlingen, eller nekter å forklare seg, kan opplesning av en forklaring som vitnet tidligere har gitt til politiet eller retten, først skje etter en vurdering av (1) om det er gode grunner til at vitnet ikke møter eller forholder seg taust, (2) om forklaringen er det eneste eller avgjørende beviset, eller om det har betydelig vekt, og (3) om det foreligger tilstrekkelige balanserende faktorer som veier opp for den manglende muligheten for krysseksaminasjon, og som gir trygghet for at rettssaken, samlet sett, er rettferdig. (40) Dersom det ikke foreligger en god grunn til at vitnet ikke møter eller forholder seg taust, er det ikke i seg selv avgjørende for om rettergangen har vært rettferdig. Men foreligger det ikke en god grunn, vil dette være et tungtveiende moment i den samlede vurderingen. Ved vurderingen av om rettergangen sett under ett er rettferdig, står den tidligere forklaringens bevisverdi sentralt. Jo viktigere forklaringen er, desto større vekt må de balanserende faktorene ha. At vitnet møter, slik at retten får mulighet til å se vitnet og kan vurdere hvordan vitnet reagerer på forsøk på krysseksaminering, kan etter omstendighetene få betydning som en oppveiende faktor. (41) Jeg tilføyer at retten som regel bør vente med å ta stilling til om Al-Khawaja- testen er tilfredsstilt til den øvrige bevisførselen, eller iallfall det vesentligste av denne, er gjennomført. Normalt vil retten først da ha tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til bevisverdien av forklaringen og eventuelt om det foreligger tilstrekkelige balanserende faktorer.»
(23)Lagmannsretten i saken her har også tatt utgangspunkt i denne oppsummeringen.
(24)Retten tok stilling til spørsmålet om avspilling først etter at andre bevis med betydning for spørsmålet om straffeskyld var ført. Dette inkluderte vitneforklaringer fra en vekter og en politibetjent som forklarte hva fornærmede hadde sagt til dem den aktuelle natten om hva som hadde skjedd. Det ble videre fremlagt journal fra legevakten og fotografi av fornærmedes kropp den aktuelle natten.
(25)Til lagmannsretten sa fornærmede at han ikke ville forklare seg om hva som hadde skjedd fordi dette bare ville gi ham nye problemer. Hvorfor det var slik, ville han imidlertid ikke gå nærmere inn på. Lagmannsretten «bygde på at forklaringsnekten like fullt hang saman med opplevd ubehag hos C, basert på opplevinga hans av kontakten med dei tiltalte knytt til det tilhøvet som tiltalen gjeld», og bemerket at dette måtte regnes som relevant. Den tok likevel ikke stilling til om dette kunne regnes som «god grunn» i henhold til al Khawaja-testen. Ankeutvalget kan ikke se at det var feil av lagmannsretten å unnlate å konkludere på dette punkt.
(26)Lagmannsretten la videre til grunn at den avspilte politiforklaringen ville ha «betydelig vekt» i den samlede bevisvurderingen.
(27)Av balanserende faktorer har så lagmannsretten først og fremst lagt vekt på forklaringene til vekteren og politibetjenten.
(28)Videre har lagmannsretten pekt på andre balanserende faktorer: Det dreide seg om et lydopptak, ikke opplesning av et skriftlig resymé av et politiavhør, noe som gjorde en kritisk vurdering av politiforklaringen lettere. Fornærmede var til stede under avspillingen, og forsvarerne kunne dermed stille sine spørsmål, selv om de altså ikke fikk svar. De som var forsvarere i tingretten, hadde videre stilt spørsmål der som fornærmede hadde svart på – selv om det ikke kunne tillegges så stor vekt siden det ikke fantes lydopptak fra tingretten. Politiforklaringen måtte videre vurderes særlig kritisk siden det ikke ble anledning til reell krysseksaminasjon under ankeforhandlingen.
(29)Etter ankeutvalgets syn er al-Khawaja-testen oppfylt i dette tilfellet. Utvalget peker særlig på at både vekteren og politibetjenten ifølge lagmannsrettens dom forklarte at fornærmede til dem hadde sagt at han var blitt ranet av de to tiltalte ved at de hadde tatt fra ham pengesedler og en sekk.
(30)B har videre anført som en saksbehandlingsfeil at det ikke fremgår av lagmannsrettens dom hvordan den kunne utelukke Bs forklaring om at det oppstod en konflikt mellom ham og fornærmede, noe som kunne tale mot at det ble begått et ran, men bare dreide seg om voldsutøvelse. Det fremgår imidlertid av dommen at lagmannsrettens flertall fant det bevist ut over enhver tvil at fornærmede ble ranet. Dette er basert på bevisvurderingen som legger til grunn at det oppstod en uoverensstemmelse som skyldtes penger, slik også B forklarte, og som resulterte i et ran. Etter ankeutvalgets syn var det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på Bs forklaring på dette punktet.
(31)Ankeutvalget er etter dette kommet til at det er klart at ankene fra B og A ikke vil føre frem. Ankene reiser heller ikke spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, og det er ikke andre grunner som gjør det særlig viktig å få dem prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd annet punktum.
(32)Ankene nektes etter dette fremmet.
(33)Avgjørelsen er enstemmig.